Min Bok 4 - Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Antagelig i 1995 en gang, da).

Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.

Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.

Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.

Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.

For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.

Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.

Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var 'høyt under taket' der, (eller noe).

Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.

Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.

Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.

Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.

For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.

Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.

For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.

Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.

(Og ikke til mandagene, for eksempel.

For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).

Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.

Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.

For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.

(For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).

Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.

Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.

Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.

Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).

Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.

Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.

For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.

(Eller noe).

Og da svarte jeg bare 'å ja, han ... hun'.

Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for 'han hun', da.

(Noe sånt).

Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.

Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, 'han hun', om den transvestitten da, (oss imellom).

Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at 'han hun', (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.

For 'han hun' var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).

(Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).

Så gikk jeg nesten rett i 'han hun', da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.

Og da fikk 'han hun' sjokk, husker jeg.

Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).

Så jeg lurer på det, om det var 'han hun', som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.

For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.

Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var 'han hun' som stjal.

Men 'han hun' ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.

Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.

(Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.

Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.

Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.

Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.

For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.

Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.

Det er mulig.

Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.

Og dette var vel om sommeren.

(Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.

Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

Og kjørte den røde HiAce-en).

Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.

Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.

Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.

Men det er mulig at dette 'anfallet', fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.

Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

(Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).

(Den med 'Killing me Softly' på, blant annet).

Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.

Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).

At 'du kan komme inn på do du og', (eller noe).

(Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).

Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.

Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.

Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.

(Siden det her var to-tre år seinere).

Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.

Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.

Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.

(Siden det var mest fremmede folk der vel).

Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.

Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.

For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.

Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.

Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.

Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.

Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.

(Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.

Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.

Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).

Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.

Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.

(Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).

Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.

Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.

(I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).

Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.

(Av en eller annen grunn).

Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.

For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).

Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).

Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.

(Noe sånt).

Og dette ble vel sagt 'utenom sammenhengen', (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, 'The Score', ble gitt ut, i 1996.

Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.

Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.

Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.

Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.