Min Bok 4 - Kapittel 88: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVII

Noen måneder før jeg skulle operere kneet, på Aker Sykehus, våren 1996.

(Mens jeg fortsatt jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).

Så pratet butikksjef Elisabeth Falkenberg med ei dame, i kassaområdet, (husker jeg).

Hu dama fortalte om at hu hadde ei datter, som hadde skadet kneet, mens hu spilte håndball.

Og de hadde funnet ut det, at hun ikke skulle operere skaden, men bare kutte ut idretten, da.

Og jeg syntes at denne samtalen, (som foregikk like foran meg), var rimelig spesiell, (husker jeg).

Det var nesten som at denne pratinga var spesielt myntet på meg, (husker jeg at jeg syntes at det virka litt som).

(For jeg venta jo på operasjon, for en lignende skade, på Aker Sykehus, på den her tida).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henning Sanne, han sa en gang, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

At det ikke var noen som gikk med hvite skjorter lenger, på byen.

De eneste som gikk med hvite skjorter, på byen, (fremdeles), det var Jehovas Vitner, (eller noe sånt da), sa Henning Sanne, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henning Sanne mente også at fredag var en kjedelig dag å gå ut på, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Han mente at det var onsdag, som var 'lille lørdag', (hvis jeg husker det riktig).

(Og de her tingene, (om at onsdag var lille lørdag og at ingen gikk med hvite skjorter på byen lenger).

Det sa Henning Sanne 'utenom sammenhengen' da, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

Så smurte jeg meg noen brødskiver, en gang, (husker jeg).

Noe jeg vel vanligvis ikke pleide å gjøre.

For jeg spiste vel for det meste pizza og potetgull, (og sånn), i årene før det her.

Men jeg prøvde vel å være litt 'normal', når jeg flytta inn på Ungbo der, da.

(Og jeg tømte vel til og med askebegeret, på stuebordet, om kvelden, før jeg la meg, (den første kvelden der), mener jeg å huske.

Siden jeg måtte gjøre det, da jeg leide et rom, hos Mette Holter og Arne Thomassen, hvor jeg bodde, før jeg flytta til Ungbo.

For Mette Holter, (mener jeg å huske at det var), mente det, at den siste som gikk og la seg, måtte rydde stuebordet, (og tømme askebegeret osv., da).

(Noe jeg nok ikke ville ha gjort, hvis jeg hadde bodd aleine.

Da hadde jeg nok heller rydda stuebordet, etter at jeg hadde stått opp, dagen etter, (for å si det sånn).

Så jeg var nok nesten litt 'under pisken', da jeg bodde, hos Mette Holter og Arne Thomassen der, på Furuset).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg smurte meg noen brødskiver, det første året, som jeg bodde, på Ungbo der, da.

Så smalt det fra Wenche, (som var en av de tre, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der), at 'har hesten bursdag, eller?'.

Så hu Wenche, hu gikk litt nærme da, vil jeg si.

Jeg var vel ingen frøken som spiste veldig tynne brødskiver, heller.

Men jeg var vel heller litt bortskjemt, fra å ha bodd, hos faren min, på 80-tallet.

Så det var vel heller sånn, at jeg pleide å bare spise ferskt brød.

Og så kaste resten av brødet, (hvis det var noe igjen), dagen etter, da.

(Det mener jeg at jeg gjorde, det året jeg bodde, på Abildsø, ihvertfall).

Så derfor skjærte jeg kanskje litt tjukke brødskiver, da.

Men det var vel firkanta brød, som jeg spiste og, tror jeg.

Men hva spiller det for noen rolle, liksom.

Hvis jeg tok mye pålegg på brødet også, mener jeg.

Jeg skjønte egentlig ikke hvor hu Wenche ville hen.

Hva angikk dette henne, liksom.

Det var nemlig sånn, på Ungbo, at vi hadde vært vårt skap.

Og hver vår husholdning, da.

Så det var ikke sånn at det ble mindre brødmat på Wenche liksom, hvis jeg spiste tjukke brødskiver.

Så hvorfor hu fikk et sånt 'anfall', på grunn av måten jeg lagde brødskiver på, det veit jeg ikke.

Selv om hu viste meg vaskekjelleren der, en gang.

(Som var vanskelig, for meg å finne, siden den vaskekjelleren, lå gjennom rimelig mange kjellerganger, osv., da).

Så betydde jo ikke det, at jeg ville det, at hu Wenche skulle blande seg opp i hvordan mat jeg spiste, osv.

Jeg flytta ikke til Ungbo fordi at jeg ville ha en mor, liksom.

Nei, grunnen til at jeg flytta til Ungbo, det var bare fordi at Mette Holter sa at jeg måtte flytte, og jeg ikke fant noe annet, siden jeg ikke fikk så lang frist til å flytte da, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selv om onkel Håkon hadde sagt det, på 80-tallet, at Drammens Is var den beste isen.

Så var det ikke sånn, at jeg hørte så mye på onkel Håkon, akkurat.

(For han var liksom en skøyer og en luring, da.

Så man måtte liksom ta det han sa med en liten klype salt, noen ganger, syntes jeg.

Han var liksom en morsom person da, som ofte hadde et skøyeraktig uttrykk, mens han pratet om noe, ofte på et 'halvkvedet' eller gåtefullt vis, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må innrømme det, at jeg syntes det at Henning Olsen is, var den beste isen, når det gjaldt to-liters plastbokser, ihvertfall.

Og jeg hadde jo 'dilla' på Crystal Pepsi, (og jeg syntes også at 7-UP var en god brus), som de ikke solgte, på Rimi, da.

Så noen ganger, så kunne jeg ta T-banen en stasjon lenger, til Helsfyr, (istedet for til Brynseng), når jeg skulle hjem fra jobb, (hvis jeg ikke jobbet seinvakt, da).

Og da kunne jeg dra innom en Kiwi-butikk, som jeg visste om, som lå der Etterstad Supermarked, (eller noe), hadde ligget, det siste året, som jeg gikk, på NHI.

Og der hadde de 7-UP, til en ganske billig pris, for to-litere, da.

Og det kom bra med for meg, som hadde slutta å drikke cola.

Og som ikke tjente så utrolig bra, på Rimi.

Og de hadde også billige to-liters spann, med Henning Olsen-is, der da.

Den isen kosta kanskje 17-18 kroner, for to liter, da.

(Noe sånt).

Og den isen, den var laget av ekte kremfløte da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og her i England, (hvor jeg bor nå), så får man ikke halvparten så god iskrem, for den samme prisen, (vil jeg si).

Fløte-iskrem, er vel en av de få matvarene, som er billigere i Norge, enn i England, (tørr jeg å påstå, ihvertfall).

For den isen, som er like billig, her i England.

Det er ikke fløteiskrem, (vil jeg si).

Men den isen, den smaker som om den er laget på laboratorium, (eller noe sånt), synes jeg.

Og hvis jeg kjøper den billigste iskremen, (her i England), så ender det vel oftest med at jeg kaster den uspist, (må jeg innrømme).

Så ikke med de to-liters plastboksene, med fløteis, fra Henning Olsen-is, (som jeg pleide å kjøpe, i Norge).

De var veldig gode, (og også billige da), vil jeg si.

Jeg pleide å kjøpe to-liters-bokser der, med smaken sjokoladeis med sjokoladebiter.

Også la jeg den boksen i fryseren da, på Ungbo.

Og så fant jeg meg en spiseskje, i bestikkskuffen der, (som vel var felles), på kjøkkenet, på Ungbo, da.

Også spiste jeg iskrem rett fra boksen da, foran TV-en, i stua, på Ungbo, der.

Noe som kanskje hjalp litt på humøret mitt, på den her tida.

For jeg var nok litt nedfor, de gangene, som jeg satt, og spiste den iskremen.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Antagelig siden man vel ikke kan si, at det var et så utrolig bra arbeidsmiljø, på Rimi Nylænde.

Og de to-liters-boksene, med is, som de solgte, på Rimi.

De var mye kjedeligere, (det var Tress og krokan-is, osv., vel), enn de slagene, som de hadde, på Kiwi da, (vil jeg si).

For Rimi sluttet vel med sjokolade-is, i to-liter-bokser, (mener jeg å huske).

Og Kiwi, de hadde jo den kjempegode smaken, i billige to-liters-spann, nemlig sjokoladeis med sjokoladebiter da, (fra Henning Olsen-is, (som nevnt ovenfor)).

Så da hendte det at jeg nesten snek meg inn, på Kiwi, (selv om jeg jo jobba, på Rimi), på Helsfyr der da, og kjøpte noen is og brus-slag, som de ikke hadde på Rimi, da.

(For det ble litt vel kjedelig, (noen ganger), vil jeg si, å bare spise mat, fra Rimi og ICA, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud fortsatt jobba på Rimi Nylænde, vel.

Så husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle fikse noe av den 'finurlige' mekanikken, på den 'rare' flaskeautomaten, som vi hadde der, (flaskene gikk jo i et rør ned i kjelleren, så flaskebordet så litt ut som noe professor Baltazar kunne ha laget kanskje, med masse forskjellige valser, (og andre deler da), som det ganske ofte var problemer med), med vaselin.

Butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde tatt med seg noe vaselin hjemmefra vel, og prøvde å fikse flaskeautomaten, ved å smøre på den vaselinen, på noen valser, (eller noe), da.

Mens hu sa at det var mye man kunne bruke vaselin til, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.