PS.
Her er mer om dette:
Viser innlegg med etiketten Rune Hestenes (Driftsdirektør i Rimi år 2001). Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Rune Hestenes (Driftsdirektør i Rimi år 2001). Vis alle innlegg
torsdag 11. desember 2014
onsdag 10. desember 2014
Rune Hestenes, (som var driftsdirektør, i Rimi-kjeden, i år 2001, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, og prøvde å varsle Hestenes, om noen 'ulumskheter', i Rimi), sa noe dumt, om enhetspriser, (i Aftenposten), på slutten av 80-tallet, (synes jeg, at det virker som)
PS.
Det kan jo ikke være sånn.
At produsentene, skal bestemme prisene, til detaljisten, (altså Rimi).
(Nei, det må Rimi gjøre selv, (av åpenbare grunner), mener jeg).
Her har ikke Hestenes forstått, hva han prater om, (mistenker jeg).
For en slik enhetspris, det finnes jo, nå i 'våre dager'.
Og jeg tror, at alle er enige om det, at denne enhetsprisen, den er det kjedene selv, (altså detaljistene), som regner ut.
(Basert på prisen, som kjeden selv har funnet ut, at den vil ha, for den bestemte varen).
Så det blir bare idiotisk, (vil jeg si), om kjeden vil ha denne enhetsprisen formidlet, fra produsenten, (som Hestenes er sitert på å ha sagt, av Aftenposten).
(For det vil bli for komplisert, mener jeg, å la produsenten regne ut dette.
Her trenger kjeden bare å ha en kalkulator.
Og så dele utsalgsprisen, (som kjeden bestemmer), på varens vekt eller volum.
Den løsningen, som Hestenes foreslår.
Ville bli veldig tungvint, (vil jeg si).
Når kjeden har bestemt prisen på varen.
Så må de så ringe produsenten, og be de regne ut enhetsprisen.
Da er det mye enklere, å bare ta fram kalkulatoren, (for kjeden), og regne ut denne prisen selv; (vil jeg si).
Hva hvis 'enhetspris-ansvarlig', hos produsenten, var syk eller var på ferie, for eksempel.
Nei, dette fra Hestenes, blir som noe 'goddagmann økseskaft', mener jeg.
Med masse tungvinte rutiner, som butikken, (og produsenten), må gjennom, hver gang Rimi bytter prisen, på en vare.
Og disse ekstra rutinene, (til Hestenes), ville nok da ført til høyere lønnsutgifter, (hos både produsenten og detaljisten).
Og dermed også, (til slutt), til høyere priser, på varene.
Så Hestenes sin 'metode', (for å regne ut enhetsprisen), virker ikke _rasjonell_, da.
(For å si det sånn).
For hvor vanskelig er det, å finne ut enhetsprisen, på 1.5 liter cola, for eksempel?
Nei, dette burde enhver ungdomsskole-elev klare, (mener jeg).
Så når Rimi, (som på den her tida het Rimi 800), vil at produsenten skal gjøre dette.
Så vitner kanskje dette om, at folka som jobba, i Rimi, på den her tida.
Ikke hadde fulgt med så mye, i timen, på ungdomsskolen.
Noe sånt).
Man kan kanskje mistenke, at Hestenes tuller litt, med journalisten, her.
Hva vet jeg.
Hm).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://www.forbrukerombudet.no/id/11003695.0
PS 3.
Enda mer om dette:
PS 4.
Når jeg leser artikkelen, i PS-ene ovenfor, så må jeg si det, at det som han driftsdirektøren, i Matkroken, (Roar Steingrimsen), sier.
Nemlig at enhetsprisen, ikke tar hensyn, til kvaliteten på varen.
Og at dårlige merkevarer, kan vinne terreng.
Det virker gjennomtenkt, (synes jeg).
For enhetsprisen, viser bare, hvilken vare som er billigst, per liter eller kilo.
(Må man vel si).
Den tar ikke hensyn til, hva varen er laget av.
Den varen som er billigst, når man leser enhetsprisen, kan jo være mer usunn, (for eksempel), enn varer, med høyere enhetspris.
Eller det kan være sånn, at den billigste varen, bruker billigere råvarer, (for eksempel).
Så her kan man vel nesten ikke bare se på enhetsprisen, når man er ute og handler, (mener jeg).
Man må tenke litt på hvilken vare som smaker best og, (mener jeg).
Og for folk som er single.
Hvor viktig er det om enhetsprisen er lav, på to liter appelsinjuice, (for eksempel).
Hvis denne juice-kartongen, ikke blir drukket opp, siden at det ikke er så mange, i husholdningen?
Nei, enslige kan nok ikke alltid se på enhetsprisen.
De må tenke på holdbarhetsdatoen, (eller eventuelt 'best før'-datoen), også.
Så det å handle matvarer, (spesielt for single folk, som ikke er millionærer, liksom).
(Og som kanskje er glade i mat, og som derfor også tenker litt, på varenes kvalitet).
Det kan være som en vitenskap, nesten.
(Det er helt sikkert).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
For å ta et eksempel, på hvordan dette ville blitt, hvis Rune Hestenes sin metode, skulle blitt brukt.
Så kan vi si det, at Rimi har bestemt seg for, at den nye prisen, for en liter lettmelk, nå skal være ti kroner.
Så ringer de meieriet.
Og spør om å få prate med deres 'enhetspris-ansvarlig'.
Nei, han er på kurs i dag, svarer meieriene.
Og så sier Rimi-direktøren, at denne enhetsprisen, må vi ha i dag, for markedsdirektøren, trenger denne enhetsprisen, til kundebladet sitt.
Nei, da må dere vente til mandag, for han 'enhetspriser'n', skal ha Gro-dag også, i morgen.
Og så sier Rimi det, at kundebladet skal jo distribueres, på mandag.
Det skal i trykken, den dagen de ringer.
Og det kan ikke sentralbord-dama hjelpe med.
Så blir det bare tull og kaos og stress.
Både hos Rimi og meieriet.
Enda enhver barneskole-elev, skjønner det, at literprisen, (altså enhetsprisen), da blir ti kroner, (per liter/enhet), for lettmelka, (med den nye prisen).
Så dette blir jo som noe verre enn et supperåd, (må man vel si), med den her 'idiot-metoden', (må man vel kalle den), til Rune Hestenes.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
mandag 14. januar 2013
Min Bok 5 - Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal
Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
(Dette var vel muligens en pakistaner).
Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).
Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
Og han jobba bare i ferier og sånn.
Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.
Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.
En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.
Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.
For jeg mener å huske at noen kalte meg for 'han med Ipod-en', like utafor den her 7-Eleven-kiosken.
(Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.
Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.
Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.
Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).
Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).
Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).
Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
For dette var jo høsten 2003.
Så dette er jo snart ti år siden.
For å si det sånn).
Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.
Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.
For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.
Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.
Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.
Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.
(Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.
Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).
Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.
Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.
Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.
Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).
Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.
(Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.
Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.
Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.
For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.
(Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).
Så jeg skulka også denne 'jubilant-middagen' da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.
Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).
For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.
For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.
(For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.
Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.
Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).
Og dette gavekortet, på 500 kroner.
Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.
For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.
(Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).
Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.
Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.
Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.
Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.
(Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.
Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.
For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.
Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.
Så jeg ville liksom ikke være som han 'Geilo-taperen', (eller hva man skal kalle han), da).
Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.
(Under butikksjef Kjell der).
Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.
At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Hvem vet).
Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.
Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.
(Som tegn på at hu ble sur, da).
Da jeg viste henne det her gavekortet.
(Noe sånt).
Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).
Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.
Om hva hu brukte alle pengene sine på.
For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.
(Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.
For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.
En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
(Noe sånt).
Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.
I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.
Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.
Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.
Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).
Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.
Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.
(Enn butikkene på vestkanten).
For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.
Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.
Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.
Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.
Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.
Siden det var så lav snitthandel der, da.
Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.
Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.
Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.
Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.
Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.
Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.
Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.
Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.
Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
De var ganske modne og ansvarlige, da.
Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.
På tross av det høye arbeidspresset, osv.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.
Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.
(Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.
Noe sånt).
Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.
For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).
Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).
Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.
Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.
Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.
For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.
Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.
Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.
Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.
Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.
Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.
Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.
Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.
Da sløser man litt med penger, vil jeg si.
Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).
Det er mulig.
Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.
Hvem vet.
(For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
(Dette var vel muligens en pakistaner).
Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).
Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
Og han jobba bare i ferier og sånn.
Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.
Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.
En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.
Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.
For jeg mener å huske at noen kalte meg for 'han med Ipod-en', like utafor den her 7-Eleven-kiosken.
(Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.
Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.
Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.
Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).
Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).
Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).
Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
For dette var jo høsten 2003.
Så dette er jo snart ti år siden.
For å si det sånn).
Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.
Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.
For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.
Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.
Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.
Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.
(Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.
Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).
Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.
Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.
Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.
Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).
Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.
(Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.
Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.
Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.
For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.
(Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).
Så jeg skulka også denne 'jubilant-middagen' da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.
Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).
For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.
For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.
(For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.
Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.
Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).
Og dette gavekortet, på 500 kroner.
Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.
For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.
(Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).
Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.
Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.
Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.
Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.
(Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.
Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.
For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.
Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.
Så jeg ville liksom ikke være som han 'Geilo-taperen', (eller hva man skal kalle han), da).
Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.
(Under butikksjef Kjell der).
Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.
At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Hvem vet).
Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.
Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.
(Som tegn på at hu ble sur, da).
Da jeg viste henne det her gavekortet.
(Noe sånt).
Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).
Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.
Om hva hu brukte alle pengene sine på.
For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.
(Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.
For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.
En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
(Noe sånt).
Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.
I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.
Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.
Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.
Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).
Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.
Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.
(Enn butikkene på vestkanten).
For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.
Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.
Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.
Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.
Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.
Siden det var så lav snitthandel der, da.
Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.
Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.
Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.
Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.
Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.
Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.
Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.
Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.
Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.
De var ganske modne og ansvarlige, da.
Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.
På tross av det høye arbeidspresset, osv.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.
Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.
(Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.
Noe sånt).
Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.
For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).
Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).
Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.
Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.
Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.
For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.
Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.
Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.
Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.
Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.
Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.
Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.
Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.
Da sløser man litt med penger, vil jeg si.
Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).
Det er mulig.
Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.
Hvem vet.
(For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
lørdag 10. november 2012
Min Bok 5 - Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus
Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.
For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).
Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).
(For det var andre frister, for bestillingene, i jula.
Så det ble litt mye å ha i hue, da).
Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.
(For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).
Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.
Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.
Så det var ikke noen krise, da.
For butikken var full av varer liksom, da.
Og kundene er vant med at det er litt 'harry', i butikkene, like etter jula.
Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.
De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.
Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.
For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.
Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).
For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.
Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.
(Mens jeg studerte på HiO IU).
Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.
Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.
Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.
Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.
Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.
Mens andre bare satt på røykerommet, da.
Så dette må jeg si at var urettferdig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Langhus.
At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.
For å komme tilbake fra sykmelding, da.
(Eller noe sånt).
Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.
Jula 2001, da.
For de hadde julepynt, i en eske der.
Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.
(Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.
Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.
For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.
Enn å pynte juletre, liksom.
Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).
Av en eller annen grunn.
(Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).
For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).
Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).
At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.
Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.
Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.
Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.
Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags 'Jackass'-video der, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.
At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.
(Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.
Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).
I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.
Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.
Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.
Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.
Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.
Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.
Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.
Så det gikk greit, regner jeg med.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i januar, i 2002.
Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.
Siden jeg var overarbeida, da.
Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.
Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.
Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.
Når jeg trengte den, da.
Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.
Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.
De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.
Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).
Så da syntes jeg at det ble så mye.
Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).
Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.
Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.
Så jeg dro til fastlegen min, da.
I Bentsebrugata Legesenter.
Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.
Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.
Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.
Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å 'bable' om, da.
Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.
Så jeg ringte Lånekassa, da.
Og spurte om jeg kunne få studielån til det.
Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.
Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.
Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.
For det var forskjellige studier, da.
Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.
Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.
Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.
Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.
Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.
Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.
For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.
(Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.
Før jeg begynte, på det studiet).
Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.
Ved å gå på dette studiet, da.
Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.
(Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).
Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.
De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.
Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.
Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).
Og jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).
Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).
Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).
(For det var andre frister, for bestillingene, i jula.
Så det ble litt mye å ha i hue, da).
Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.
(For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).
Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.
Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.
Så det var ikke noen krise, da.
For butikken var full av varer liksom, da.
Og kundene er vant med at det er litt 'harry', i butikkene, like etter jula.
Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.
De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.
Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.
For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.
Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).
For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.
Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.
(Mens jeg studerte på HiO IU).
Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.
Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.
Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.
Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.
Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.
Mens andre bare satt på røykerommet, da.
Så dette må jeg si at var urettferdig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på Rimi Langhus.
At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.
For å komme tilbake fra sykmelding, da.
(Eller noe sånt).
Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.
Jula 2001, da.
For de hadde julepynt, i en eske der.
Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.
(Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.
Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.
For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.
Enn å pynte juletre, liksom.
Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).
Av en eller annen grunn.
(Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).
For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).
Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).
At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.
Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.
Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.
Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.
Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags 'Jackass'-video der, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.
At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.
(Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.
Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).
I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.
Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.
Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.
Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.
Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.
Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.
Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.
Så det gikk greit, regner jeg med.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i januar, i 2002.
Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.
Siden jeg var overarbeida, da.
Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.
Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.
Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.
Når jeg trengte den, da.
Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.
Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.
De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.
Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).
Så da syntes jeg at det ble så mye.
Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).
Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.
Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.
Så jeg dro til fastlegen min, da.
I Bentsebrugata Legesenter.
Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.
Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.
Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.
Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å 'bable' om, da.
Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.
Så jeg ringte Lånekassa, da.
Og spurte om jeg kunne få studielån til det.
Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.
Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.
Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.
For det var forskjellige studier, da.
Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.
Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.
Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.
Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.
Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.
Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.
For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.
(Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.
Før jeg begynte, på det studiet).
Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.
Ved å gå på dette studiet, da.
Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.
(Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).
Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.
De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.
Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.
Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).
Og jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).
Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
lørdag 3. november 2012
Min Bok 5 - Kapittel 116: Mer fra Rimi Langhus
Det var også sånn, på Rimi Langhus.
At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.
Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).
Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.
Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.
Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.
Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.
Dette ble liksom bare feid under teppet, da.
Av driftsdirektør Rune Hestenes.
(Må jeg vel si).
Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.
Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.
Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.
Nemlig Sølvi Berget.
Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).
(Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.
De diskuterte seg i mellom, om jeg var 'som Anne-Katrine'.
Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).
(Noe sånt).
Hva han nå mente med det).
Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.
Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.
(For å prøve å forklare, da).
Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).
Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.
Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).
For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.
Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.
Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.
Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.
(På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).
Som et slags plaster på såret, kanskje.
Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.
Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Noe sånt).
Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).
(For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.
I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.
For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.
Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).
Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.
At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.
På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da
Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.
Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.
For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.
(Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).
Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å 'babla' om, da.
Det ble det ikke noe ut av, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Ble mislykket.
Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.
Med selvrespekten min i behold liksom, da.
Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).
Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.
Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.
Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).
Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.
At: 'Nå skulle det jo liksom bli så bra her', (eller noe sånt).
(Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.
Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.
Hvem vet).
Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.
Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.
Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.
(Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).
Og jeg fikk flytta det enorme, 'kommunist-fargede' smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store 'felles-lageret', da.
(Noe sånt).
Og jeg fikk ordna opp i ting, som var 'harry' der, da.
Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.
Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.
(Selv om han håndverkeren som dukka opp.
Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).
Så det ble bare sendt 'tullinger' nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.
Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.
Så det var ikke som i Oslo, liksom.
For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).
Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).
For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).
Noe sånt.
Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.
(Ved fryserne osv., da).
For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.
Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.
For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).
Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.
For når betjeningen stod og rydda hyller.
Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.
(Som kom med handlevogna si, da).
Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.
Hvis jeg skal være helt ærlig.
(Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).
Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.
Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.
Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.
Og mye mer da.
Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.
Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).
Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).
Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.
Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.
At Rimi ville ha medarbeider som 'tenkte selv og tok ansvar', da.
Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.
Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.
(Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).
Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.
Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.
(Noe sånt).
Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.
(Må jeg vel innrømme).
Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.
Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.
Det veit jeg ikke.
Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.
Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
At i løpet av den første tida, som jeg jobba der.
Så prøvde jeg å ta opp med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
(Like ved inngangen til røykerommet der, en gang).
Om de problemene som hadde vært, på den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Nemlig at jeg ble lurt inn i en felle og tulla med, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu reagerte på en lignende måte, av den måten som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde reagert, noen måneder tidligere, da.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare svarte bare det, at hu ville ikke bli innblandet, i det som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo allerede prøvd å ta opp, om de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken.
Med driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.
Da disse to var innom, for å inspisere Rimi Kalbakken, (eller noe sånt), før 17. mai-helga, i 2001, da.
Men uten at jeg klarte å komme så langt, som å få begynt, å liste opp disse problemene, engang.
Dette ble liksom bare feid under teppet, da.
Av driftsdirektør Rune Hestenes.
(Må jeg vel si).
Og da var vel den eneste jeg kunne ha tatt det her med da.
Det måtte vel ha vært Rimi-Hagen, tror jeg.
Men jeg hadde jo liksom verdens skjøreste assistent, jobbende sammen med meg, på Rimi Langhus der, da.
Nemlig Sølvi Berget.
Og hu var jo redd for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg).
(Jeg husker blant annet at jeg overhørte det, at tidligere trainee-butikksjef Thomas og assistent Sølvi Berget.
De diskuterte seg i mellom, om jeg var 'som Anne-Katrine'.
Og tidligere trainee-butikksjef Thomas, han mente vel det, at jeg ikke var fullt så ille, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (hvis jeg hørte det riktig).
(Noe sånt).
Hva han nå mente med det).
Så hvis assistent Sølvi Berget, hadde hørt det, at jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noen problemer, i Rimi.
Så hadde nok hu sjukmeldt seg, resten av livet, (eller noe sånt), tror jeg.
(For å prøve å forklare, da).
Og alle på Rimi Langhus, (og sikkert resten av folka i Rimi og), de ville nok sikkert ha trodd at det hadde klikka for meg da, (tror jeg).
Hvis jeg hadde prøvd å ringe Rimi-Hagen, om noe greier.
Så det bare droppa jeg da, (må jeg innrømme).
For da hadde nok ikke folk trodd at jeg var normal, hvis jeg hadde gjort noe sånt, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu satt meg opp 6.000 i lønn, da jeg begynte, som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
Sånn at jeg fikk 286.000, (pluss frynsegoder), i årslønn, da.
Noe som var bra, for en butikksjef, i Rimi, på den her tida.
Selv om Rimi var den kjeden, som betalte lavest lønn, da.
Så en butikksjef i Rema eller Kiwi, ville vel bare ha ledd, av den her lønna, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu sa også det, at jeg kunne få lov til å gå på et kurs, på Rimi sin regning, da.
(På Varehandelens høyskole, eller noe sånt, vel).
Som et slags plaster på såret, kanskje.
Siden hu ikke hadde kunnet hjelpe meg.
Med å rydde opp i de problemene, som hadde vært, da jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Noe sånt).
Og da svarte jeg det, at kanskje jeg kunne gått på et kurs, i ledelse, (eller noe sånt).
(For etter å ha blitt tulla med, av distriktktsjef PØF, distriktsjef Neteland og assistent Kjetil Prestegarden.
I forbindelse med at jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så hadde jeg blitt litt usikker, i min rolle, som leder, da.
For både PØF og Neteland de hadde drevet og programmerte meg, da.
Og assistent Kjetil Prestegarden, han fikk jo lov av distriktsjef Anne Neteland, til å liksom hersje med meg da, den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken).
Men da, så svarte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.
At ledelse, det hadde jeg jo nettopp lært mer om.
På de videregående butikksjef-kursene, (eller hva de ble kalt igjen), til tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, da
Inne på Rimi sitt hovedkontor, da.
Så ledelse-kurs, det fikk jeg ikke lov til å gå på da, sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Men da, så syntes jeg jo det, at det her kurs-greiene, bare ble som noe tull, da.
For det var ledelse, som var det feltet, som jeg fortsatt var usikker på, da.
(Etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da).
Forklarte jeg, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Så det her kurs-greiene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde begynt, å 'babla' om, da.
Det ble det ikke noe ut av, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etter at mine forsøk, på å ta opp de problemene, som hadde vært, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Med driftsdirektør Rune Hestenes, regionsjef Steinar Ohr og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Ble mislykket.
Så syntes jeg ikke det, at jeg kunne fortsette å jobbe i Rimi.
Med selvrespekten min i behold liksom, da.
Etter å ha blitt lurt, tulla med og misbrukt, (må man vel si), så mye, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg måtte nesten ut av Rimi, for å bevare selvrespekten min da, (syntes jeg).
Men nå var det sånn, at hu blonde kassadama, som hadde gått hjem, sammen med trainee-Thomas, fra avskjedsfesten hans, da.
Og som slutta, akkurat da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.
Hu overhørte jeg, at sa til låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel).
Like etter at jeg hadde begynt, som ny butikksjef, på Rimi Langhus, da.
At: 'Nå skulle det jo liksom bli så bra her', (eller noe sånt).
(Uten at jeg vet hvem som hadde sagt det til henne.
Hvis ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde lovt det, da.
Hvem vet).
Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte, i Rimi.
Før jeg også hadde fått rydda opp litt, på Rimi Langhus, da.
Så derfor begynte jeg å rydde opp litt, i den butikken også, da.
(Selv om jeg var veldig sliten og overarbeida, på den her tida).
Og jeg fikk flytta det enorme, 'kommunist-fargede' smågodt-stativet, vekk fra frukta, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), og jeg fikk rydda, (og laget nytt system vel), inne på både det vanlige og på det store 'felles-lageret', da.
(Noe sånt).
Og jeg fikk ordna opp i ting, som var 'harry' der, da.
Ved å blant annet ringe håndtverkere, (og sånn), da.
Som hang opp plakatholdere, (eller hva det var igjen), ved inngangsporten, til butikken, da.
(Selv om han håndverkeren som dukka opp.
Bare gjorde bare jobben sånn halvveis vel, (vil jeg si).
Så det ble bare sendt 'tullinger' nærmest, til de butikkene, ute i Follo, da.
Husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall.
Så det var ikke som i Oslo, liksom.
For der pleide vel sånt å bli gjort ordentlig, (av fagfolk), vi jeg si).
Og jeg bestilte vel nye plakatbukker, (tror jeg).
For den gamle så vel stygg ut, (tror jeg).
Noe sånt.
Og jeg fjerna det lille av aktiviteter, som stod, innerst i butikken.
(Ved fryserne osv., da).
For Rimi Langhus, det var en spesiell butikk.
Som var veldig trang, og derfor ikke hadde plass til kampanjer, (og hadde blitt fritatt, fra å ha disse, av hovedkontoret), da.
For da ble det så dårlig plass i butikken, at man omtrent fikk klaustrofobi, av å handle der, (må man vel nesten si).
Og det var også derfor, at jeg ikke maste så mye, om å få rydda hyllene, i butikken.
For når betjeningen stod og rydda hyller.
Så sperra de samtidig veien, for kundene, da.
(Som kom med handlevogna si, da).
Så egentlig, så var det vel kanskje like greit, å ikke stå for mye og rydde hyller, på Rimi Langhus der, da.
Hvis jeg skal være helt ærlig.
(Tenkte jeg etterhvert, ihvertfall).
Så derfor, så kjefta jeg ikke så mye på Trond Berget, da.
Når han ikke rydda hyller likevel, (sånn som jeg hadde avtalt med han), da.
Og vi gjorde jo også om hyllene etter planogram der.
Og mye mer da.
Som jeg fikk ordna med at ble gjort der, liksom.
Selv om jeg ikke gjorde alt selv, som butikksjef da, mens også delegerte noe, (som det med å gjøre om hyllene da, som Anders Karlsson gjorde).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom også på noe mer, fra den første kursdagen, (må det vel ha vært).
Fra det videregående kurset, for butikksjefer, på Rimis hovedkontor, som Jon Bekkevoll var ansvarlig for, høsten 2001, (var det vel).
Og det var at Jon Bekkevoll, han spurte oss Rimi-butikksjefene, om hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.
Og da ble det svart, (muligens av butikksjef Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud), vel.
At Rimi ville ha medarbeider som 'tenkte selv og tok ansvar', da.
Og dette var Jon Bekkevoll, (og flere andre), enige i, da.
Så dette var vel et slags fasitsvar, (tror jeg), på hvordan medarbeidere det var, som Rimi ville ha, da.
(Selv om jeg selv ble mye programmert, må jeg si, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, da).
Så Rimi, de ville ikke at man skulle kommandere medarbeiderne for mye, (som butikksjef), da.
Husker jeg at Jon Bekkevoll sa, på det her kurset, (i 2001), da.
(Noe sånt).
Selv om dette var noe helt nytt for meg, da.
(Må jeg vel innrømme).
Som hadde jobbet i Rimi, siden 1992, da.
Så hvor Jon Bekkevoll og Arne Risvåg hadde det her fra.
Det veit jeg ikke.
Dette minnet ikke mye om den bedriftskulturen, som jeg selv hadde blitt kjent med, under min karriere, fra å jobbe annenhver lørdag, i kassa, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, i 1992/93.
Til jeg hadde jobba som butikksjef, i tre butikker, på tre år, i 2001, da.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men det fantes kanskje flere skoler, i Rimi da, når det gjaldt ledelse.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
fredag 26. oktober 2012
Min Bok 5 - Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken
Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.
Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.
(Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).
At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.
Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.
(Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.
Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.
(Lærte vi i Rimi, ihvertfall).
Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.
For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.
Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.
(Het det seg, i Rimi).
For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.
Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.
Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.
Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.
Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært 'tull og tøys', på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.
Og jeg var liksom sinna, da.
For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.
Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.
(Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).
Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.
Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.
At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse 'vi', som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).
Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.
For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.
Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.
Så da jeg, som 'oste-sjef' liksom, da.
Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.
Så dukka det plutselig opp en annen 'oste-inspektør' der også.
Som jeg nesten 'kræsja' med, da.
For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.
(For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.
For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.
At han høye og strenge mannen, (med noe slags 'smultring-skjegg' vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.
Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.
Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.
Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.
Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.
Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her 'seansen'.
Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og driftsdirektør Rune Hestenes.
Han sa bare til meg.
Etter at jeg hadde kommet den 'tiraden' min.
At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).
Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.
Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).
At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.
(Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).
Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).
Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.
For han skulle 'drive butikk', (sa han).
Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.
Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.
Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.
(Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.
(Aamodt bru, vel).
Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.
Og der ligger den vel kanskje enda.
For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.
(Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).
At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.
Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.
(Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.
Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.
At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.
Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.
(Lærte vi i Rimi, ihvertfall).
Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.
For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.
Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.
(Het det seg, i Rimi).
For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.
Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.
Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.
Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.
Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært 'tull og tøys', på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.
Og jeg var liksom sinna, da.
For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.
Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.
(Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).
Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.
Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.
At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse 'vi', som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).
Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.
For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.
Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.
Så da jeg, som 'oste-sjef' liksom, da.
Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.
Så dukka det plutselig opp en annen 'oste-inspektør' der også.
Som jeg nesten 'kræsja' med, da.
For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.
(For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.
For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.
At han høye og strenge mannen, (med noe slags 'smultring-skjegg' vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.
Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.
Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.
Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.
Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.
Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her 'seansen'.
Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og driftsdirektør Rune Hestenes.
Han sa bare til meg.
Etter at jeg hadde kommet den 'tiraden' min.
At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).
Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.
Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).
At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.
(Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).
Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).
Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.
For han skulle 'drive butikk', (sa han).
Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.
Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.
Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.
(Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.
(Aamodt bru, vel).
Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.
Og der ligger den vel kanskje enda.
For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
søndag 7. oktober 2012
Min Bok 5 - Kapittel 79: Rimi Kalbakken
Noen få uker, (må det vel ha vært), etter raftingturen til Dagali.
Så kom PØF innom Rimi Nylænde og lurte på om jeg hadde lyst til å bli ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, som ikke så lenge før det her hadde vært et stort ICA supermarked.
Og David Hjort han hadde like før det her, gitt meg 'tyn', fordi at jeg kun tjente 260.000 i året, da.
For David Hjort sa at Kenneth, (hans tidligere butikksjef, på Rimi Ljabru vel), tjente 300.000 i året, nettopp på Rimi Kalbakken, da.
Og jeg hadde jo tidligere sagt nei til Jan Graarud, da han tilbydde meg å bli butikksjef, på Rimi Manglerud, året før.
Og jeg hadde jo på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (som var en ganske liten butikk), i to år.
Og jeg syntes vel at jeg hadde klart å få dreisen på den butikken, da.
Og at det var orden i hele butikken og på lageret, (og sånn), der.
Sånn at jeg kunne la noen andre ta over Rimi Nylænde, uten å skamme meg liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at PØF et par ganger hadde fortalt meg det, på den her tida.
At driftsdirektør Rune Hestenes hadde vært så imponert over butikken min.
Rune Hestenes pleide å si at alt alltid var i orden, på Rimi Nylænde, sa PØF.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF sa også det, at det var to flinke assistenter, på Rimi Kalbakken, (husker jeg).
Noe han seinere forandret til at det var en flink assistent der, (hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF gjentok også flere ganger at: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde'.
Så jeg ble liksom programmert, til å drive Rimi Kalbakken, som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.
(For PØF liksom skrøyt meg opp i skyene da, samtidig.
For han sa jo at driftsdirektør Rune Hestenes var så imponert over butikken min, osv).
Og jeg regnet med at dette var noe som det var enighet om, blant alle de aktuelle sjefene, over meg, i systemet, i Rimi, da.
At jeg liksom skulle drive Rimi Kalbakken som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.
Sånn virka det som for meg, ihvertfall.
(Utifra det PØF sa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anne Neteland, som var distriktsjef, på Rimi Kalbakken.
Hu ba ikke om å få møte meg, før jeg skulle begynne der.
Men vi pratet bare såvidt sammen, i en kort telefonsamtale, da.
Hvor det ble avtalt at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev ovenfor, om at Rimi Nylænde så ryddig og ordentlig ut, på den tida, som jeg slutta, som butikksjef der.
(Sånn at PØF skrøyt meg opp i skyene, osv).
Men jeg kan ta med litt mer om hvordan det så ut der, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, et par år tidligere.
Og da hadde hu Audi-Monika satt inn en 'haug' med halvpaller med Lerum-brus der, (var det vel).
Og disse halvpallene, de stod med en gang, som kundene kom inn i butikken.
Og dette var ikke en kampanje, som var godkjent fra hovedkontoret, (hvis ikke Rimi regnet Lerum brus, (eller hva det var), som et EMV-merke, da).
Men det så harry ut ihvertfall, å ha disse halvpallene stående sånn som de stod, da.
For disse halvpallene med 'EMV-brus', de hindret innsynet i butikken, da.
Så det var jo en veldig rar aktivitet, vil jeg si.
Og jeg sleit i en del måneder, med å få satt disse brus-slagene inn i brusavdelingen, hvor de egentlig hørte hjemme, da.
For hu Audi-Monika, hu hadde bare latt disse EMV-brusslagene stå på halvpaller, inne i butikken, da.
Så disse brusslagene, de hadde ikke noe plass, i brusavdelingen, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så jeg måtte finne plass til en stabel med 'Lerum-bruskasser', i brusavdelingen, da.
(Noe som ikke var så lett, for i brus-avdelingen, så var det liksom en krig, da.
Mellom Ringnes og Coca-Cola, som begge solgte brus, da.
Så jeg måtte liksom lære å kjenne brus (og øl)-avdelingen først, da.
Før jeg fant ut av det her.
For Jan Graarud nevnte også det, at de her EMV brusslagene egentlig hørte hjemme i brusavdelinga, da.
Men de solgte så mye, fra de halvpallene, så jeg turte nesten ikke å selge de fra noe annet enn halvpaller, når jeg var ny, som butikksjef.
For jeg var så vant til at de halvpallene stod der, da.
Men etterhvert så trengte vi fler aktivitetsplasser, til to-ukers-aktiviteter.
(Som det var mange av, på den her tida).
Og Rimi begynte å merke aktivitetsplassene, på den her tida.
Så da ble det enklere å se klart hva som var autoriserte aktiviteter og hva som ikke var det, syntes jeg.
Så da skjønte jeg at jeg måtte sette den EMV-brusen inn i brusavdelingen, da.
Noe som jo også Jan Graarud sa).
Og så sette de halvpallene ned på lageret.
Og så fylle opp restene fra de halvpallene, inn i de bruskassene, etterhvert som det ble tomt, i de bruskassene, da.
For frukta ble jo flytta, til ved inngangen, så det var ikke så god plass, til å ha EMV-kampanjer, i butikken, etterhvert heller.
(Hvis man kunne kalle denne brusen for EMV, da).
For jeg måtte jo nesten bruke aktivitetsplassene i nærheten av frukta, til frukt, syntes jeg.
Og så trengte jeg resten av aktivitetsplassene, til de to-ukers-aktivitetene, da.
Også var det sånn, i Rimi, at hvis det fantes fler aktivitetsplasser, i butikken, etter at to-ukers-aktivitetene hadde fått sin plass.
Så skulle det stå EMV der, da.
Men jeg kunne liksom ikke kalle inngangspartiet for en aktivitetsplass, syntes jeg.
Det burde være fritt innsyn i butikken, når man kom inn i butikken, syntes jeg.
Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så brukte vi ihvertfall ikke inngangspartiet som aktivitetsplass, husker jeg.
Så dette så jeg på som noe tull, fra Audi-Monika da.
At hu hadde satt 4-5 halvpaller med EMV-brus, i inngangspartiet, av butikken.
For dette hindret som sagt innsynet i butikken, (og så harry ut), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så stod det også en tresjokker, med Olden kildevann, i halvlitersflasker, eller noe.
(Hvis det ikke var 0.6-liters flasker, eller noe sånt, da).
Ved siden av brødavdelinga, cirka ti meter inn i butikken, da.
Og dette var også en uautorisert kampanje.
(Såvidt jeg forstod det, ihvertfall).
Så jeg måtte sette den sjokkeren ned på lageret, da.
Og så ta det kildevannet, som hadde stått i den sjokkeren, opp fra lageret, når det ble tomt i hylla, i brusavdelingen, da.
Men etterhvert, så gikk dette kildevannet ut av sortimentet.
Men datoen gikk ikke ut på det.
Så jeg fortsatte jo å selge ut det jeg hadde igjen, nede på lageret, av det her kildevannet, da.
Og da fikk jeg kjeft på et butikksjef-møte, en gang, (husker jeg).
Av en eller annen regionsjef, (muligens Jon Bekkevoll, vel).
For da hadde regionsjefen printet ut noe statistikk, som viste at min butikk solgte den typen kildevann, da.
Og da mente regionsjefen at jeg tok inn det kildevannet, selv om det hadde gått ut av sortimentet, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Men det hadde jeg jo ikke gjort, da.
Men Audi-Monika hadde tatt inn så mye av det kildevannet, at jeg fortsatt hadde en god del igjen, mange måneder seinere, da.
Så om dette var noe plott, mot meg, før jeg begynte som butikksjef.
Av for eksempel Audi-Monika og Jon Bekkevoll i samarbeid.
Hva vet jeg.
Dette virka litt rart for meg, ihvertfall.
For jeg tviler sterkt på at den tresjokkeren med Olden kildevann, var en autorisert kampanje.
(For å si det sånn).
Så her var det nok noe tull, fra Audi-Monika, som seinere rammet meg, når disse 'bulldoser-regionsjefene' hadde leita og leita etter noe å bruke mot meg, på butikkdataen da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så kom PØF innom Rimi Nylænde og lurte på om jeg hadde lyst til å bli ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, som ikke så lenge før det her hadde vært et stort ICA supermarked.
Og David Hjort han hadde like før det her, gitt meg 'tyn', fordi at jeg kun tjente 260.000 i året, da.
For David Hjort sa at Kenneth, (hans tidligere butikksjef, på Rimi Ljabru vel), tjente 300.000 i året, nettopp på Rimi Kalbakken, da.
Og jeg hadde jo tidligere sagt nei til Jan Graarud, da han tilbydde meg å bli butikksjef, på Rimi Manglerud, året før.
Og jeg hadde jo på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (som var en ganske liten butikk), i to år.
Og jeg syntes vel at jeg hadde klart å få dreisen på den butikken, da.
Og at det var orden i hele butikken og på lageret, (og sånn), der.
Sånn at jeg kunne la noen andre ta over Rimi Nylænde, uten å skamme meg liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at PØF et par ganger hadde fortalt meg det, på den her tida.
At driftsdirektør Rune Hestenes hadde vært så imponert over butikken min.
Rune Hestenes pleide å si at alt alltid var i orden, på Rimi Nylænde, sa PØF.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF sa også det, at det var to flinke assistenter, på Rimi Kalbakken, (husker jeg).
Noe han seinere forandret til at det var en flink assistent der, (hvis jeg skjønte det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PØF gjentok også flere ganger at: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde'.
Så jeg ble liksom programmert, til å drive Rimi Kalbakken, som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.
(For PØF liksom skrøyt meg opp i skyene da, samtidig.
For han sa jo at driftsdirektør Rune Hestenes var så imponert over butikken min, osv).
Og jeg regnet med at dette var noe som det var enighet om, blant alle de aktuelle sjefene, over meg, i systemet, i Rimi, da.
At jeg liksom skulle drive Rimi Kalbakken som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.
Sånn virka det som for meg, ihvertfall.
(Utifra det PØF sa, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anne Neteland, som var distriktsjef, på Rimi Kalbakken.
Hu ba ikke om å få møte meg, før jeg skulle begynne der.
Men vi pratet bare såvidt sammen, i en kort telefonsamtale, da.
Hvor det ble avtalt at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skrev ovenfor, om at Rimi Nylænde så ryddig og ordentlig ut, på den tida, som jeg slutta, som butikksjef der.
(Sånn at PØF skrøyt meg opp i skyene, osv).
Men jeg kan ta med litt mer om hvordan det så ut der, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, et par år tidligere.
Og da hadde hu Audi-Monika satt inn en 'haug' med halvpaller med Lerum-brus der, (var det vel).
Og disse halvpallene, de stod med en gang, som kundene kom inn i butikken.
Og dette var ikke en kampanje, som var godkjent fra hovedkontoret, (hvis ikke Rimi regnet Lerum brus, (eller hva det var), som et EMV-merke, da).
Men det så harry ut ihvertfall, å ha disse halvpallene stående sånn som de stod, da.
For disse halvpallene med 'EMV-brus', de hindret innsynet i butikken, da.
Så det var jo en veldig rar aktivitet, vil jeg si.
Og jeg sleit i en del måneder, med å få satt disse brus-slagene inn i brusavdelingen, hvor de egentlig hørte hjemme, da.
For hu Audi-Monika, hu hadde bare latt disse EMV-brusslagene stå på halvpaller, inne i butikken, da.
Så disse brusslagene, de hadde ikke noe plass, i brusavdelingen, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så jeg måtte finne plass til en stabel med 'Lerum-bruskasser', i brusavdelingen, da.
(Noe som ikke var så lett, for i brus-avdelingen, så var det liksom en krig, da.
Mellom Ringnes og Coca-Cola, som begge solgte brus, da.
Så jeg måtte liksom lære å kjenne brus (og øl)-avdelingen først, da.
Før jeg fant ut av det her.
For Jan Graarud nevnte også det, at de her EMV brusslagene egentlig hørte hjemme i brusavdelinga, da.
Men de solgte så mye, fra de halvpallene, så jeg turte nesten ikke å selge de fra noe annet enn halvpaller, når jeg var ny, som butikksjef.
For jeg var så vant til at de halvpallene stod der, da.
Men etterhvert så trengte vi fler aktivitetsplasser, til to-ukers-aktiviteter.
(Som det var mange av, på den her tida).
Og Rimi begynte å merke aktivitetsplassene, på den her tida.
Så da ble det enklere å se klart hva som var autoriserte aktiviteter og hva som ikke var det, syntes jeg.
Så da skjønte jeg at jeg måtte sette den EMV-brusen inn i brusavdelingen, da.
Noe som jo også Jan Graarud sa).
Og så sette de halvpallene ned på lageret.
Og så fylle opp restene fra de halvpallene, inn i de bruskassene, etterhvert som det ble tomt, i de bruskassene, da.
For frukta ble jo flytta, til ved inngangen, så det var ikke så god plass, til å ha EMV-kampanjer, i butikken, etterhvert heller.
(Hvis man kunne kalle denne brusen for EMV, da).
For jeg måtte jo nesten bruke aktivitetsplassene i nærheten av frukta, til frukt, syntes jeg.
Og så trengte jeg resten av aktivitetsplassene, til de to-ukers-aktivitetene, da.
Også var det sånn, i Rimi, at hvis det fantes fler aktivitetsplasser, i butikken, etter at to-ukers-aktivitetene hadde fått sin plass.
Så skulle det stå EMV der, da.
Men jeg kunne liksom ikke kalle inngangspartiet for en aktivitetsplass, syntes jeg.
Det burde være fritt innsyn i butikken, når man kom inn i butikken, syntes jeg.
Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så brukte vi ihvertfall ikke inngangspartiet som aktivitetsplass, husker jeg.
Så dette så jeg på som noe tull, fra Audi-Monika da.
At hu hadde satt 4-5 halvpaller med EMV-brus, i inngangspartiet, av butikken.
For dette hindret som sagt innsynet i butikken, (og så harry ut), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så stod det også en tresjokker, med Olden kildevann, i halvlitersflasker, eller noe.
(Hvis det ikke var 0.6-liters flasker, eller noe sånt, da).
Ved siden av brødavdelinga, cirka ti meter inn i butikken, da.
Og dette var også en uautorisert kampanje.
(Såvidt jeg forstod det, ihvertfall).
Så jeg måtte sette den sjokkeren ned på lageret, da.
Og så ta det kildevannet, som hadde stått i den sjokkeren, opp fra lageret, når det ble tomt i hylla, i brusavdelingen, da.
Men etterhvert, så gikk dette kildevannet ut av sortimentet.
Men datoen gikk ikke ut på det.
Så jeg fortsatte jo å selge ut det jeg hadde igjen, nede på lageret, av det her kildevannet, da.
Og da fikk jeg kjeft på et butikksjef-møte, en gang, (husker jeg).
Av en eller annen regionsjef, (muligens Jon Bekkevoll, vel).
For da hadde regionsjefen printet ut noe statistikk, som viste at min butikk solgte den typen kildevann, da.
Og da mente regionsjefen at jeg tok inn det kildevannet, selv om det hadde gått ut av sortimentet, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Men det hadde jeg jo ikke gjort, da.
Men Audi-Monika hadde tatt inn så mye av det kildevannet, at jeg fortsatt hadde en god del igjen, mange måneder seinere, da.
Så om dette var noe plott, mot meg, før jeg begynte som butikksjef.
Av for eksempel Audi-Monika og Jon Bekkevoll i samarbeid.
Hva vet jeg.
Dette virka litt rart for meg, ihvertfall.
For jeg tviler sterkt på at den tresjokkeren med Olden kildevann, var en autorisert kampanje.
(For å si det sånn).
Så her var det nok noe tull, fra Audi-Monika, som seinere rammet meg, når disse 'bulldoser-regionsjefene' hadde leita og leita etter noe å bruke mot meg, på butikkdataen da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
tirsdag 18. september 2012
Min Bok 5 - Kapittel 54: Rimi Kalbakken
Etter at jeg hadde vært butikksjef på Rimi Nylænde, i et drøyt år, så fikk vi en ny distriktssjef som het Per Øivind Fjellhøy, og som ble kalt PØF.
Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.
Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.
Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.
Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.
Så jeg likte ikke han så bra, da.
Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.
Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.
Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde', flere ganger.
Så jeg hadde dette i bakhodet, da.
For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.
Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).
Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.
For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.
Nemlig Anne Neteland.
Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.
Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.
Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.
Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.
Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.
Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.
Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.
For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.
Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.
Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.
Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.
Men Hestenes virka ikke interessert.
Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).
Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.
For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.
For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.
Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: 'Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef'.
Noe sånt.
Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.
Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.
(For butikken ble bedre når jeg jobba der.
For jeg var en erfaren butikksjef.
Og han forrige sjefen var en trainee).
Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.
Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.
Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.
Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.
Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.
Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.
Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.
For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).
Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.
Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.
Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.
Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.
At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av 'mafian'.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.
Og dro for å studere ved University of Sunderland.
Tredjeåret av bachelor-studiene mine.
For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.
Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.
Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.
(Og spørre om råd om den her 'mafian', da).
For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.
Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Han ville at jeg skulle begynne som butikksjef på den cirka dobbelt så store butikken Rimi Kalbakken.
Jeg hadde tidligere sagt nei til den forrige distrikssjefen Jan Graarud, da han ville at jeg skulle begynne som ny butikksjef på Rimi Manglerud.
Det var fordi at Graarud stod og spionerte på meg i kassa, bak potetgullet.
Den første gangen han besøkte meg aleine på Rimi Nylænde.
Så jeg likte ikke han så bra, da.
Og jeg syntes også at jeg ikke var ferdig med å få Rimi Nylænde som jeg ville.
Men etter at jeg hadde jobba i to år på Rimi Nylænde, så syntes jeg at jeg hadde fått butikken som jeg ville ha den, da.
Så da sa jeg ja til å begynne som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken, så sa PØF til meg, at: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde', flere ganger.
Så jeg hadde dette i bakhodet, da.
For jeg var nok litt stressa og, etter mange ran osv., på Rimi Nylænde.
Men etter at jeg hadde jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i to-tre måneder, (eller noe).
Så skjønte jeg at jeg var lurt opp i stry, av PØF.
For min distriktssjef på Rimi Kalbakken.
Nemlig Anne Neteland.
Hu klagde da på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.
Og dette kræsjet jo helt med det PØF liksom hadde programmert meg til å gjøre.
Nemlig å prøve å drive Kalbakken som Nylænde.
Jeg trodde jo da at Anne Neteland var inneforstått, med det, at PØF hadde sagt at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.
Men da Neteland klagde på at jeg var så dårlig til å nullstille meg.
Så skjønte jeg det, at Neteland ikke var inneforstått med dette, da.
Og jeg forstod at jeg hadde blitt lurt inn i en felle, av sjefene oppover i systemet, (ovenfor meg), i Rimi, da.
Så etter det her, så ville jeg bare ut av Rimi.
For jeg ville ødelegge livet mitt ved å bli tulla med av folk som bare var destruktive, da.
Jeg ønsket å jobbe et sted hvor folk var konstruktive, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok opp problemene på Kalbakken såvidt med driftsdirektør Rune Hestenes.
Da han var innom på Rimi Kalbakken før 17.mai-helga 2001.
Sammen med den nye regionsjefen Steinar Ohr.
Men Hestenes virka ikke interessert.
Han sa bare at det var bestemt at jeg skulle bli ny butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg visste om fra før).
Så jeg fikk ikke forklart han om den fella jeg hadde blitt lurt inn i, da.
For vi prata bare litt ved fruktdisken, på Rimi Kalbakken, dagen før 17. mai 2001, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte egentlig bare på Rimi Langhus for å få spart om nok penger, til å slutte i Rimi.
For jeg bodde jo i Rimi-lelighetene og måtte da finne meg et nytt sted å bo.
Men jeg overhørte at de som jobba der, og ei pen dame som hadde jobba der, like før jeg begynte der, sa noe sånt som at: 'Det skulle jo bli så bra her når vi fikk ny butikksjef'.
Noe sånt.
Så jeg ville ikke svike Rimi Langhus, da.
Så jeg ble der til jeg vant Rimi Gullårer, på slutten av 2001.
(For butikken ble bedre når jeg jobba der.
For jeg var en erfaren butikksjef.
Og han forrige sjefen var en trainee).
Og så sykmeldte jeg meg, i flere måneder, fordi at jeg var utbrent og deprimert, da.
Mens jeg prøvde å tenkte ut en vei ut av Rimi.
Søstera mi Pia nevnte at noen venninner av henne hadde fått utdannelse på attføring, for å finne en ny jobb.
Men min fastlege hos Bentsebrugata Legesenter, han foreslo ikke dette for meg.
Men jeg foreslo etterhvert datastudier selv.
Så jeg sluttet som butikksjef sommeren 2002.
Og begynte å studere på et bachelor IT-studie, ved HiO IU, høsten 2002.
For jeg ringte Lånekassa, og de sa at dette var et studie som var forskjellig fra NHI, (selv om noen av fagene var like).
Så jeg fikk studielån, for dette studiet, da.
Men jeg ville ikke miste Rimi-leiligheten min.
Så jeg jobba på Rimi Bjørndal som låseansvarlig, mens jeg studerte på HiO IU, da.
Og like før jul, i 2003, så overhørte jeg, på jobb der.
At hu dama som en gang kontaktet meg, i 1997, og sa fra om at hun visste om et billig vaskefirma, (nemlig Kvalitetsrengjøring vel).
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Jeg overhørte at hu stod inne i butikken, på Rimi Bjørndal, og sa til en annen kunde, at jeg var forfulgt av 'mafian'.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg fortalte om det her til David Hjort, som jeg hadde mest med å gjøre, på den her tida.
Og dro for å studere ved University of Sunderland.
Tredjeåret av bachelor-studiene mine.
For University of Sunderland hadde en avtale med HiO IU da, om studentutveksling.
Jeg hadde tenkt å få meg min egen leilighet der, men ble tvunget, (må jeg vel si), av Accommodation-kontoret der, til å bo i et bofelleskap, for internasjonale studenter, i en bygning som het the Forge.
Så jeg fikk meg liksom ikke til å ringe politiet i Norge, som jeg hadde planlagt, da.
(Og spørre om råd om den her 'mafian', da).
For det var jo folk der hele tiden, på gangen, osv.
Så dette ble ikke som jeg hadde planlagt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og jeg får se om jeg får gått mer i detalj, om det som hendte, mellom 1998 og 2004, enn det jeg har gjort i dette kapittelet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Innlegg
