Min Bok 5 - Kapittel 224: Enda mer fra Rimi Langhus sommeren 2004

Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.

Så var de ansatte 'alltid' ivrige, med å hjelpe, hvis det var noen som stjal, i butikken.

De ville spole på overvåkingssystemet, sånn at vi fant video-opptak av stjælinga, osv.

Men sommeren 2004.

Så var det ikke noe 'futt' liksom, i medarbeiderne, (husker jeg).

Det var ingen som liksom gadd, å spole på overvåkingssystemet, en gang det skjedde et tyveri.

Og da jeg ringte politiet, (eller om det var hovedkontoret), om dette tyveriet.

Så var de ikke interesserte, (husker jeg).

Vi måtte printe ut et bilde, av forbryteren, (husker jeg).

Men dette med at Rimi-butikker skulle ha printere tilkoblet overvåkingssystemet.

Det var nytt for meg.

Det hørte jeg aldri noe om, den tiden jeg jobba heltid, i Rimi.

(Nemlig fra høsten 1993, (må man vel si), til høsten 2002).

Men jeg fikk bestilt en sånn printer, ihvertfall.

Men jeg fikk dem ikke montert på, da.

For det var mye annet å gjøre der og.

Men dette var ting som burde ha vært oppe å kjøre, før jeg som sommervikar tok over, mener jeg.

Dessuten så var det det samme overvåkingssystemet, som vi hadde hatt, da jeg var butikksjef der.

Så politiet, (eller om det var sånn at det var Rimi sin sikkerhetsavdeling, som ville det, at vi skulle printe ut et bilde), de hadde forandret rutinene sine, da.

Så man kunne ikke gjøre dette på 'gamlemåten' lenger da, (husker jeg).

Men jeg fikk ihvertfall bestilt en sånn printer, da.

(Fra Rimi, eller hvem det var igjen).

Sånn at den bare var å montere på.

Ikke verst av en 'sommer-butikksjef' det, mente jeg da.

Selv om det vel ble noe mumling der, fra Espen Sigmund Nornes, (eller hvem det kan ha vært igjen), da jeg sa det.

Men ingen virka interessert i å bidra, med å bevise tyveriet, denne sommeren, (mener jeg å huske).

Det var liksom jeg som måtte gjøre alt selv, da.

Men så ble det likevel klaging, hvis jeg ikke var verdens mest oppdaterte Rimi-butikksjef, (med verdens best oppdaterte Rimi-butikk), liksom.

Og ting som det var den forrige butikksjefens feil, at ikke hadde blitt gjort.

(At en printer ikke hadde blitt bestilt og montert, på video-overvåkingssystemet).

Det ble liksom til en klage på meg da, (fra mine 'undersotter', som trodde at de var som mine sjefer da).

Noe sånt.

Så det ble liksom som noe slags bakvendt-land da, (må man vel si).

(Men dette var ikke formelt, da.

Men jeg mener at jeg oppfattet noe surmuling og mumling liksom, blant medarbeiderne, da.

Som jeg tolket sånn som jeg har beskrevet det ovenfor, da.

Så man kan kanskje lure på hvordan innstilling disse 'guttehvalpene' hadde, siden de liksom satte seg over meg, på denne måten, (i sitt eget hode), da.

(Noe sånt).

Hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For jeg tenkte vel sånn, at mitt hovedansvar, denne sommeren, det var å få butikken til å se bra ut, for kundene.

Og det med å koble en printer på overvåkingssystemet, det ble liksom som et prosjekt, (for meg), da.

Og det likte jeg ikke å gjøre, med han Espen Sigmund Nornes, liksom hengene over skulderen, da.

Men jeg kunne jo ha fått noen til å ta vakta mi, hvis jeg hadde vært butikksjef der.

Og så kunne jeg ha tatt en vakt, hvor jeg gjorde sånne ting, som å montere på en printer, på overvåkingssystemet, osv.

For det visste jeg ikke at var mulig engang, å gjøre.

Så da måtte jeg nok hatt en bruksanvisning, for eksempel.

Eller, hvis jeg hadde vært butikksjef der, (på heltid), så hadde jeg nok spurt distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om dette, når hu kom tilbake, fra ferie.

Og så kunne jeg ha blitt oppdatert, om hvordan det var meninga, at dette skulle være.

For her var det noe jeg ikke hadde blitt informert om, da.

Og det var muligens sånn at noen utenfor Rimi tulla med meg, siden jeg ikke kunne gjøre dette, på gamlemåten, liksom.

Så her ville jeg ha ønsket å sjekket dette, med distriktsjefen, før jeg bestemte meg, for hva jeg skulle gjøre.

Men jeg var ikke butikksjef der.

Og jeg skulle jo flytte til England, noen uker seinere.

Så dette fikk bli som noe den nye butikksjefen måtte ordne med, (tenkte jeg).

Og denne stjelinga, den var bare et engangstilfelle, (denne sommeren).

(Ihvertfall såvidt jeg visste).

Så jeg tenkte nok det, at jeg hadde så mye ansvar fra før, (med alle bestillingene osv.), så jeg lot han vanlige butikksjefen, (som skulle begynne der, noen uker seinere), få ordne opp i problemene med det her overvåkingssystemet, da.

(For han nye butikksjefen, han ville jo da også ha distriktsjefen tilgjengelig.

Og det hadde jo ikke jeg, midt i fellesferien.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var mer sånn, (denne sommeren), at det var mangel på ledere, (enn omvendt).

Jeg måtte jo få han Simen til å jobbe noen ledervakter.

Enda han egentlig hadde slutta.

(Noe sånt).

Og jeg hadde ikke bare ansvaret for alle bestillingene.

Jeg hadde også ansvaret for frukta, og svinnet, og å telle safen, vel.

(Noe sånt).

Og jeg hadde ansvaret for å lage vaktlister.

Noe som var komplisert, for denne butikken.

For de som jobba der, de ble sure, hvis man ikke fulgte et intrikat system, når man lagde disse vaktlistene.

(For de som jobba der, de ønska ikke å jobbe de samme dagene, hele tida, da.

Hadde jeg fått vite, (av assistent Sølvi Berget vel), da jeg begynte som butikksjef der, våren 2001.

Må det vel ha vært).

Så å begynne å surre med å montere på en printer, på overvåkingssystemet.

Før jeg hadde fått noe informasjon, om hvordan det var meninga, at dette egentlig skulle være, (fra distriktsjefen).

Nei, det ble som noe som det var greiere nesten, at den nye butikksjefen dreiv med, syntes jeg.

Ihvertfall så lenge det ikke var noe stort problem, med stjæling, denne sommeren.

(For dette var et engangstilfelle da, sånn som jeg husker det).

Og før vi fikk den printeren, i posten.

Så hadde det jo gått mye tid.

Så da ble det nesten som noe dumt, å anmelde denne stjælinga da, (må man vel si).

Og jeg husker at jeg hadde så mye annet å gjøre der, så jeg hadde ikke tid til å se ordentlig på dette, med å montere på printer, på overvåkingssystemet, da.

Og det var kanskje meninga at jeg skulle ha ringt en tekniker om dette.

Hva vet jeg.

Men jeg ble kanskje litt irritert, over at dette ikke hadde vært i orden, før jeg begynte der, som 'sommer-butikksjef', da.

Hvis dette ikke hadde blitt gjort før ferien.

Så gjorde det vel ikke noe, om det ikke ble gjort, før etter ferien, tenkte vel kanskje jeg.

(Noe sånt).

For det var vel ikke sånn, at Rimi hadde endra på rutinene sine, når det gjaldt anmeldelse av stjeling.

Midt i fellesferien, liksom.

Nei, det ville isåfall vært som noe idiotisk, mente nok jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn denne sommeren, (sommeren 2004).

At David Ulriksen.

(Som jeg jo hadde ansatt, for å vaske noen hyller der, på den tida jeg jobba som butikksjef, i den butikken, (nemlig Rimi Langhus).

Noe jeg jo jobba som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

Han hadde i mellomtiden blitt forfremmet til låseansvarlig, på Rimi Langhus, (husker jeg).

(Og jeg vet ikke hvem som gjorde David Ulriksen til låseansvarlig.

Men jeg husker det, at han ihvertfall fikk en fast vakt, i uka, (som lagerhjelp vel), på den tida, som jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

(Nemlig sommeren 2002).

For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu ville ikke at Trond Berget skulle få den lagerhjelp-vakta, da.

Siden Trond Berget var sønnen til assistenten, i den butikken da, (nemlig Sølvi Berget).

Og de butikksjefene, som var etter meg, på Rimi Langhus.

Det var Jan Ove, (eller hva han heter igjen).

Og han var butikksjef der, fra sommeren 2002 til våren 2003, vel.

(Noe sånt).

Og så var det Thomas Brun.

Og han var butikksjef der, fra våren 2003 til høsten 2003, vel.

(Noe sånt).

Og så var det Stian Eriksen.

Og han var butikksjef der, fra høsten 2003 til sommeren 2004, da.

(Noe sånt).

Så Rimi Langhus hadde jo fire butikksjefer, fra sommeren 2002 til sommeren 2004, da.

Nemlig meg selv, Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen.

Så dette var kanskje en problembutikk, da.

Siden det var så stor gjennomtrekk, (av butikksjefer), der.

Men jeg vet ikke grunnen, til at noen av disse tre butikksjefene, som etterfulgte meg der, (nemlig Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen), slutta.

Så det tørr jeg ikke å uttale meg sikkert om.

For å si det sånn.

Eller forresten, Stian Eriksen, han slutta jo som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å jobbe, i et ingeniørfirma.

Men hvorfor Jan Ove og Thomas Brun slutta som butikksjefer der.

Det veit jeg ikke).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det, fra denne sommeren, (sommeren 2004).

At det skjedde en rar episode.

Som involverte en liten gjeng av disse 'guttehvalpene', som jeg jobba sammen med, (på Rimi Langhus), denne sommeren, da.

For disse guttehvalpene, de begynte å ringe Thomas Brun, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Fra telefonen, inne på kontoret, på Rimi Langhus, da.

(En dag etter stengetid.

Må vel dette antagelig ha vært).

Og jeg husker det, at disse guttehvalpene, de informerte Thomas Brun, om at jeg jobba, som en slags butikksjef der, denne sommeren.

(Av en eller annen grunn).

Og dette virka veldig rart for meg, at disse guttehvalpene skulle ringe Thomas Brun, (som jo ikke jobba på Rimi Langhus lenger), om noe med meg, da.

Og dette stusser jeg over enda, (hvis jeg skal være ærlig).

Hva var det egentlig som foregikk her, tro?

Hm.

Men den av guttehvalpen som ringte.

Det lurer jeg på om kan ha vært David Ulriksen.

Og jeg lurer på om det var Fredrik Karlsson, som var den, som liksom fikk David Ulriksen, til å ta denne telefonen, da.

(I samarbeid med noen av de andre guttehvalper der, vel).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, denne sommeren, (sommeren 2004), på Rimi Langhus.

At assistent Sølvi Berget.

(Som enten var sykmeldt eller hadde mye ferie denne sommeren, vel.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Hu fortalte meg det.

(Før hu ble sykmeldt.

Eller om det var sånn, at hu hadde en rimelig lang ferie.

Hm).

At inne på kontoret, (på Rimi Langhus), så lå det en 'haug' med mobiler, da.

(For det meste Nokia-mobiler, vel).

Og disse mobilene, de var priset ned, til halv pris, da.

For dette var mobiler som hadde vært på aktivitet.

Og som Rimi Langhus ikke hadde fått solgt alle av, da.

(Selv om de mobilene vel var ganske billige).

Og selv om disse mobil-tilbudene, vel ble annonsert om, i Rimi sine landsdekkende kundeaviser, da.

(Noe sånt).

Og Sølvi Berget, hu fortalte meg også det.

At de hadde ringt, til Rimi sitt hovedkontor.

Og fått godkjent det, at de satt ned prisen, på de her 'rest-mobilene', til halv pris, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etterhvert, som tiden nærmet seg, for at jeg skulle flytte, til Sunderland.

Så tenkte jeg det, at det hadde kanskje vært kjekt å ha, en sånn ekstra-mobil.

(I tillegg til den Sony Ericsson-mobilen, (med kamera), som jeg hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere, da.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av 'mafian', osv.

Og siden jeg jo hadde planlagt å ringe, til noe slags spesialister, (i politiet), innen mafia-kriminalitet, etter at jeg hadde klart å flykte, til utlandet, da.

Så jeg bestemte meg etterhvert, for å kjøpe en av disse Nokia-mobilene da, (var det vel), som lå inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

Og det var David Ulriksen, som satt i kassa, (da jeg betalte for den mobilen), husker jeg.

Og jeg husker at jeg fikk nesten sjokk, da jeg skulle betale for den mobilen, til David Ulriksen.

For David Ulriksen, han begynte å åpne esken, som den mobilen lå i, da.

Og han begynte vel også å åpne selve mobilen, (tror jeg).

(Noe sånt).

Samtidig med at han hadde et ansiktsuttrykk, cirka som han Herr Flick, i 'Allo, Allo', da.

(Noe sånt).

Altså, David Ulriksen, han hadde et slags alvorlig steinansikt, da.

Samtidig med at han ikke sa noe.

Så han kunne jo sikkert ha jobba i Gestapo, (eller noe sånt), tror jeg.

Ihvertfall så fikk jeg nesten sjokk, av det å kjøpe mobil, i kassa til David Ulriksen da, (husker jeg).

For han var liksom som en purk, eller som en av Hitlers nazister, (eller noe sånt), da.

Må man vel si.

(For å prøve å forklare, liksom).

Og det syntes jeg at ble litt rart.

Siden jeg jo liksom var David Ulriksen sin overordnede, da.

Og siden jeg jo var den, som hadde ansatt David Ulriksen, (i Rimi-systemet), i sin tid.

Dette ble jo som at David Ulriksen mistrodde meg, syntes jeg nesten.

Når han var så nøye og alvorlig, da jeg kjøpte meg, den her mobilen.

Noe som ikke var en stor handel, for meg.

(Må jeg si).

For jeg hadde jo en mye bedre og dyrere mobil, fra før, (for å si det sånn).

(Som jeg jo hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere.

Og jeg hadde jo også kjøpt meg en Nokia 3210, ikke så lenge etter det, at mora mi døde, (høsten 1999).

Da jeg fikk noen slags livsforsikrings-penger, etter henne.

Og det var jo da en mobil, som kosta cirka 2000 kroner, på den her tida.

(Nemlig på begynnelsen av år 2000, var det vel).

Og det var jo fem-ti ganger mer, enn denne 'rest-Nokia-mobilen', fra Rimi Langhus kosta, i 2004, da.

Og funksjonene på den 'rest-mobilen', de var vel cirka de samme nesten, som på den Nokia 3210-mobilen, som jeg hadde kjøpt meg, 4-5 år tidligere, da.

Så dette var som et kjedelig innkjøp, for meg da, (må jeg nok si)).

Så dette å handle mobil, fra David Ulriksen, det rystet meg nesten da, (må man vel si).

Og jeg lurte vel kanskje på, hvordan David Ulriksen var, ovenfor de andre kundene, som handla, på Rimi Langhus.

Og det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).

Selv om det selvfølgelig var bra, at David Ulriksen gjorde jobben sin, på en nøye måte.

Men jeg hadde vel ikke fått med meg det, at det var meninga, at vi skulle sjekke de mobil-eskene så nøye, når vi satt i kassa.

Den instruksen hadde ikke jeg fått med meg, (for å være ærlig).

Og uansett, så syntes jeg det, at David Ulriksen var unødvendig morsk, da.

(Mens jeg kjøpte meg den her mobilen).

Han kunne vel ha prøvd å være litt hyggelig, (eller jovial), ihvertfall.

(Mens han gjorde dette 'Hitler-greiene' sine, da.

Eller hva man skal kalle det).

For å si det sånn.

Jeg var jo tross alt den fungerende 'sommer-butikksjefen', i denne butikken.

Og jeg hadde jo hadde fått mye tillit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, siden jeg ble bedt om å ta på meg denne jobben, (et par måneder tidligere).

Og jeg var jo også en tidligere Rimi-butikksjef, (fra blant annet denne butikken).

Så jeg hadde vel regna med det, at jeg skulle bli møtt med mer respekt der, kanskje.

Enn det en nazist ga en jøde, i en konsentrasjonleir liksom, (for å si det sånn).

(For å ta et stygt eksempel, kanskje.

Men likevel).

For rimelig spesiell, syntes jeg at denne episoden var, da.

Selv om det er vanskelig å sette fingeren på noe, som David Ulriksen gjorde feil, da.

Men jeg husker ihvertfall denne mobil-handlinga ganske godt enda.

Og det var nesten sånn at jeg jeg grøsset, over hvor kald David Ulriksen var, mens han inspiserte mobilen min, (husker jeg).

For å si det sånn.

Det var nesten som at David Ulriksen hadde fått en ordre, (fra en eller annen), om å sjekke mobilen nøye, hvis jeg kjøpte meg en da.

(Må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus.

(Rundt månedsskiftet august/september, i 2004, vel).

Så jobba jeg vel tidligvakt, (eller mellomvakt), tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg gikk av toget, på Nasjonalteateret stasjon.

Og at jeg lurte på om hu Selma, (fra Rimi Nylænde), så meg, mens jeg gikk forbi den Narvesen-kiosken, som hu jobba i, på den togstasjonen.

Og at mens jeg gikk, fra Nasjonalteateret stasjon.

Og i retning av der jeg bodde, i Rimi-bygget.

Så fikk jeg en telefon, (husker jeg).

(Mens jeg gikk opp Ullevålsveien.

Et steinkast fra der jeg bodde, cirka).

Og det var disse guttehvalpene, (fra Rimi Langhus), som ringte meg, da.

Det var Fredrik Karlsson, og to-tre til, av denne gjengen, med guttehvalper, da.

Og grunnen til at de ringte meg, (på mobilen).

Det visste seg å være det, at de ville si hadet til meg, på en barnslig måte da, (må man vel si).

(Av en eller annen grunn).

Selv om jeg vel måtte ha sagt hadet allerede, til de fleste, i butikken, (tror jeg).

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertall).

Så hvorfor de folka ringte meg, på en sånn rar, (eller skrullete), måte.

Det veit jeg ikke.

Men dette var like etter at den samme gjengen, (må det vel ha vært), hadde ringt om meg, til han Thomas Brun, da.

(En episode som jeg har skrevet om tidligere, i dette kapittelet).

Så det er mulig at dette, (at de 'guttehvalpene' ringte meg, på mobil, på veien hjem, den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus), hadde noe med den samtalen, (da den samme gjengen ringte Thomas Brun om meg), å gjøre, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.