Min Bok 5 - Kapittel 261: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIV

En gang, den første tiden, som jeg jobbet som butikksjef.

(Jeg begynte jo som butikksjef, høsten 1998, på Rimi Lambertseter).

Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, (husker jeg).

At de folka, som jeg ansatte, (på Rimi Lamberseter), ikke måtte være under femten år, for da ble det 'barnearbeid' da, (som hu sa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var ikke sånn, at det var jeg, som liksom hadde funnet på det, å ansette ungdomsskole-elever, i Rimi.

Jeg jobbet jo som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i to-tre år, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

Og den siste tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen, ei ungdomsskole-jente der, (må hu vel ha vært), som pleide å rydde flaskebordet og ta tippinga, en eller to vakter i uka, (husker jeg).

(Dette var vel dattera til en bekjent av Kristian Kvehaugen, (mener jeg at han sa).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg begynte å jobbe, (som butikksjef), på Rimi Lambertseter.

Så jobba det en ungdomsskole-gutt der, som het Lars, (husker jeg).

Og som den tidligere butikksjefen 'Audi-Monika', hadde ansatt, da.

Og han hadde vel jobba gratis, (mer eller mindre, ihvertfall), i den butikken, flere dager i uka, i et år, (eller noe sånt), da jeg begynte der, som butikksjef, (høsten 1998).

Siden han var på praksisplass der, (fra ungdomsskolen), mens han gikk i niende klasse, (eller noe sånt), da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg begynte, på Rimi Lambertseter.

Så gikk vel assisterende butikksjef Wenche Berntsen, (tror jeg at det må ha vært), god for Lars.

Og de tryglet nesten, om at Lars, måtte få en vakt eller to, i uka, som han fikk lønn for, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden jeg ga Lars litt bedre lønn, enn min forgjenger 'Audi-Monika', hadde gitt han, da.

Så hadde jeg vel litt 'goodwill', hos Lars, (tror jeg).

Men jeg syntes at samarbeidet gikk dårlig, med de andre, som jobba der.

Så jeg spurte han Lars da, om han visste om noen andre, som også trengte jobb.

(For jeg ble ganske fort lei, av de andre, som jobba, på Rimi Lambertseter, da.

For jeg syntes at de var mye mer vanskelig, å jobbe sammen med, enn de jeg nettopp hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, da.

Så jeg ønsket å ansette noen nye ansatte der, (på Rimi Lambertseter), som jeg liksom kunne forme litt, da.

Noe sånt).

Og så kom han Lars tilbake, med ei ung dame da, som het Kristin.

Og som han sa, at var den peneste jenta, i klassen hans da, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg syntes at det var greit, å ansette noen ungdomsskole-elever, til å vaske flaskebordet og dørene til melkekjøla, (og sånn).

Det var fordi at på den tida, som jeg jobba sammen med hu Hilde fra Rimi Hellerud der, (på Rimi Lambertseter).

(Noe som vel var, fra høsten 1993.

Til høsten 1994).

Så sa hu, en gang det, at på Rimi Hellerud, (var det vel), så satt de noen til å vaske dørene til melkekjøla, (og sånn), en gang i uka.

Og da satt de lønnsutgiftene, for den 'vaske-vakta', på budsjettet for vasking da, (husker jeg, at hu sa).

Så da fikk de liksom en ekstra person, i butikken, da.

Og da ble de mindre stress, for de andre som jobba der, med å stable varer osv., da,.

For da var det greit, hvis den som hadde 'vaske-vakta', også tok flaskebordet osv., sa hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.

Så når jeg ansatte noen, til å ta en sånn 'vaske-vakt', en gang i uka.

Så var det for at de andre ansatte, i butikken, liksom skulle få litt mer ro, på jobben, da.

For da ble det liksom litt mindre stress, for de andre ansatte, da.

(Siden de da måtte løpe litt sjeldnere, til flaskebordet, osv.

Siden den som hadde 'vaske-vakta', også kunne rydde flasker).

Og det var jo også for å få butikken til å se ren og fin ut, selvfølgelig.

(At jeg begynte, med den 'vaske-vakta').

Men dette med den 'vaske-vakta', det var altså et slags triks, (må jeg vel si).

(Sånn gjorde, at man slapp å strebe så mye, (som butikk-ansatt), i butikken, da.

Uten at man fikk kjeft, fra distriktsjefen, for å ligge for høyt, på lønnsbudsjettet, da).

Som jeg hadde lært, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.

(Fire-fem år, før jeg selv, ble butikksjef).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobbet, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Fra våren 1996.

Til høsten 1998).

Så jobbet jeg jo mest med å ta tippeoppgjøret, ta bestillinger, legge opp kjølevarer, spre tørrvarer og med å lede seinvaktene.

Men å regne lønninger, det var noe som var butikksjef Kristian Kvehaugen sitt bord, da.

Og han lærte meg nesten aldri opp i noe, direkte.

Men han lærte vel opp assisterende butikksjef Merethe, (fra Follo), til å regne lønningene, (tror jeg).

(Hvis det ikke var hennes forgjenger, Irene Ottesen, som Kristian Kvehaugen lærte opp, til å ta lønningene, da.

Noe sånt).

Og så lærte vel hu meg, å regne lønninger, (ganske overfladisk), da.

(Noe sånt).

Og så måtte vel jeg, regne lønningene, (på Rimi Bjørndal), en av de siste ukene, som jeg jobba der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

(Noe sånt).

Og da lærte jeg vel kanskje det, at ungdom, som var mellom 15 og 18 år gamle.

Kun fikk litt mer enn halvparten, i timelønn, enn det, som folk får, når de er over 18 år, da.

(Siden det jobba ei, på Rimi Bjørndal, på den tida, som kun var 15-16 år gammel, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg begynte, som butikksjef, høsten 1998.

Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).

At jeg kunne spørre henne om hjelp, når det gjaldt det meste, innen butikkdrift.

Men ikke når det gjaldt å få tak i medarbeidere.

Det måtte butikksjefene klare selv, (sa hu).

Og etter at jeg da ansatte Lars og Kristin, (som begge var seksten år gamle, vel).

Så sa Anne-Katrine Skodvin det, at jeg ikke måtte ansette noen, som var under femten år gamle.

For da ble det barnearbeid.

Og jeg skal ikke påstå, at jeg kunne alle reglene, om sånt, på rams.

Men faren min, han fikk jo meg til å jobbe, for Strømm Trevare, fra jeg var ni år gammel, da.

Og han hadde også ei jente, fra Svelvik ungdomsskole, jobbende på Strømm Trevare.

(Ei som jobba der, som utplassert, fra ungdomsskolen).

Og hu 15-16 år gamle Svelvikjenta.

Hu dro han jo med på Danmarkstur osv., (med Strømm Trevare), husker jeg.

(Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).

Men jeg visste altså det, at det gikk an, å ansette 15-16 år gamle folk, i Rimi.

Siden butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde ansatt ei på den alderen, (på Rimi Bjørndal), like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, selv.

Og han Lars var jo ansatt, av min forgjenger, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

(Nemlig 'Audi-Monika').

Så jeg gjorde egentlig bare, som mine butikksjef-kolleger, på Rimi, og ansatte noen folk, som gikk det siste året, på ungdomsskolen, da.

Så jeg syntes ikke at jeg gjorde noe galt liksom, da.

Det var vel aldri snakk om, (fra min side), å ansette noen, som var under femten år, liksom.

Så hvorfor distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, sa det, at det ikke var lov, å ansette folk, som var under femten år gamle.

Når jeg ikke hadde tenkt til å gjøre det.

Det veit jeg ikke.

Men det veit hu vel kanskje selv.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg bodde, på Abildsø.

(Studieåret 1989/90.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Så var det jo en kar, (fra Abildsø), som var i 16-17-års alderen, vel.

Som fikk jeg seg jobb, på Rimi Ryen.

(Mener jeg å huske.

Hos hu Kirsti Sørhagen, (heter hu vel), som jo jobba som butikksjef der, (på Rimi Ryen), i mange år, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Må det vel ha vært).

Så det var ikke sånn, at det å ansette folk, som var mellom 15 og 18 år, i Rimi.

Var en trend, som jeg begynte med, liksom.

Det var andre butikker, som begynte med dette, lenge før meg.

Så jeg bare tok etter dem liksom, da.

(Når jeg endelig ble butikksjef selv, etter 6-7 år, i Rimi).

For når man er butikksjef, så må man overholde et lønnsbudsjett.

Og da blir det fristende, å ansette folk, som er 16-17 år gamle, da.

For de får jo bare litt over halvparten i lønn, iforhold til folk, som er over 18 år gamle.

Så man kan ansette tre 17-åringer.

For samme 'prisen'.

Som man betaler, for å ansette to 18-åringer, da.

(Noe sånt).

Men hvem stabler mest varer av en 17-åring og en 18-åring, liksom?

Nei, det er vel ofte ganske hipp som happ.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Så derfor kunne det lønne seg, å heller ansette en 17-åring, enn en 18-åring, da.

Og det var også en del mangel, på 18-åringer liksom, på den her tida, da.

For det var oppgangstider da, og vanskelig å få ta tak i nok folk, i butikkene, da.

For 17-åringer, de har jo ikke lov til å selge øl, i kassa.

(Så derfor, så venta jeg alltid, til folk hadde fylt atten år.

Før jeg ga de opplæring, i kassa.

For jeg syntes at det hadde blitt for useriøst, å hatt 17-åringer, i kassa, da.

Når de ikke hadde lov, til å selge øl, mener jeg).

Så det er litt upraktisk, å ansette 17-åringer og.

Men de har lov til å jobbe i tippekassa da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så det funka ganske greit, å ansette en del 16-17-åringer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).

Den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

Dette var jo på den samme tida, som industrien, ble hevet ut, av Rimi-butikkene.

Så da ble det ikke så komplisert, å stable varer, i Rimi.

For man behøvde da ikke lenger, å sortere ut varene, (til industrien).

Så man behøvde ikke lenger å vite så mye, om hvilket firma, som hadde agentur, på de og de varene, da.

Så derfor, så funka det ganske greit, å få 16-17-åringer, til å fylle opp tørrvarer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).

For tørrvarer, det er varer, som har lang holdbarhet.

Så de er ikke så sårbare, for svinn.

(Som for eksempel kjølevarene er, da).

Og på den tida, (etter at industrien, liksom ble hevet ut, fra Rimi).

Så skulle jo alle tørrvarene, bare stables rett inn, i hylla, liksom.

Så da behøvde man ikke lenger å ha gått, i to år, på Varehandelsen høyskole, liksom.

For å stable varer, inn i hyllene, på Rimi.

Så da sparte vel Rimi Lambertseter en del penger, (vil jeg si), på å bruke disse 16-17-åringene, til å stable, (for det meste), tørrvarer, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ikke nok med at jeg hadde en dømmende distriktsjef.

(Nemlig Anne-Katrine Skodvin).

Som mer eller mindre beskyldte meg for å ha organisert barnearbeid.

(Eller hva hu nå mente, med den 'barnearbeid-bablinga' si).

Bare fordi jeg tok etter mine butikksjef-kolleger i Rimi, og ansatte noen 16-17-åringer, (noe som jo var fullt lovlig), da.

Nei, da.

Jeg fikk også etterhvert, en assisterende butikksjef, på Rimi Lambertseter.

(Nemlig Stian Eriksen).

Som var litt sånn 'wanna-distriktsjef', (ovenfor meg da), må man vel si.

For han sa en gang til meg det, (husker jeg).

(På sin liksom milde, lune og godslige, (eller om man skal si bestefaraktige), måte).

At en butikksjef, som holdt til, oppe i 'hutta-heita', (et eller annet sted).

Han vant alltid Rimi Gullårer da, (var det vel).

Siden at han hadde så voksne ansatte, (som var ansvarlige og sånn), da.

Så Stian Eriksen, han ville at jeg, (som var hans sjef), skulle ansette eldre ansatte da, (mener jeg å huske).

Men da svarte jeg vel ikke noe, (mener jeg å huske).

For sånn hadde jeg ikke tenkt på det før, (hvis jeg skal være ærlig).

Og er det noe automatikk i det liksom, at man vinner Rimi Gullårer, hvis man ansetter mange 'bestemødre'?

Nei, det er vel rimelig tvilsomt, (at det liksom skal finnes en sånn automatikk), vil jeg si.

Dessuten.

Hvor mange bestemødre, (eller koner), var det som dukka opp, på Rimi Lambertseter, for å søke om jobb?

Nei, det var vel så og si ingen, (vil jeg si).

Så denne nevnte 'wannabe-distriktsjef'-pratinga, til han Stian Eriksen.

Den gir vel kanskje ikke så mye mening, da.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Stian Eriksen, han var jo rimelig fersk, i Rimi, sammenlignet med meg.

Og han hadde ikke jobba, i tre år, i andre kjeder, (før han begynte i Rimi), sånn som jeg hadde gjort.

(Såvidt jeg vet, ihvertfall).

Han kom rett fra militæret, og ble ansatt som assisterende butikksjef, da.

Uten å behøve å være fast heltidsansatt varestabler/kasserer og aspirant liksom, (som jeg selv var, i min tid), da.

(Selv om han hadde jobbet litt deltid i Rimi.

Ved siden av skole og sånn, vel.

Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall.

Fra cirka 1996, (da jeg først hørte om Stian Eriksen, siden Henning Sanne da sa at han kunne jobbe en vakt, på Rimi Bjørndal, da vi trengte folk der, etter at jeg hadde bytta assisterende butikksjef-arbeidssted, fra Rimi Lambertseter til Rimi Bjørndal da, (som var en cirka dobbelt så stor butikk, som Rimi Lambertseter, når det gjaldt omsetning), siden jeg hadde en slags karriere, i Rimi da), og utover.

Siden jeg mangla assisterende butikksjef, i butikken, (på den tida, som Stian Eriksen, var ferdig, med militæret), da.

Så jeg måtte bare finne en jeg kunne bruke, (som assisterende butikksjef), da.

Siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jo hadde sagt til meg det.

At medarbeidere, det måtte jeg få tak i selv, da.

(De kunne jeg ikke be om hjelp, til å få tak i, (fra distriktsjefen), liksom).

Men Stian Eriksen, han hadde jo ikke drevet, med å regne lønninger, liksom.

(Det ville vel jeg isåfall ha visst om).

Og han hadde jo ikke vært på møter, hvor ting som lønnsbudsjettet, ble tatt, av distriktsjefen, (i Rimi), osv.

Så det, at han begynte å 'bable om', hvem jeg burde ansette, osv.

Det ble vel som noe rart, på flere måter, (vil jeg vel kanskje si).

Så det kan man vel kanskje undre seg over, hvorfor han Stian Eriksen, begynte å 'bable', om min ansettelses-poltikk, (eller hva man skal kalle det), på Rimi Lambertseter, da.

(Siden jeg var butikksjef.

Og Stian Eriksen var assisterende butikksjef, (altså min underordnede da), mener jeg).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.