Min Bok 6 - Kapittel 43: Enda mer fra Pia og dem sitt besøk på the Forge

Ved University of Sunderland, så var det forresten tre semestre, (mener jeg å huske), istedet for to, (som jeg var vant til, fra Norge).

Og mens Pia og dem var der.

Så sa Pia, (på en veldig affektert måte, (nesten som om hu var i sjokk, eller at hu var manisk), må man vel si), at Leyla skulle dra hjem igjen, fra University of Sunderland.

Etter andre semester, (som var ferdig i slutten av februar, vel).

(Noe sånt).

Og det var ikke sånn som jeg hadde forstått det.

Men Pia var så anspent, liksom.

Så jeg svarte ikke noe, da.

Men jeg undret meg liksom, over dette, at hu Leyla skulle dra hjem så tidlig, da.

Og over hvorfor Pia begynte å prate om det her, (og var så opptatt av dette), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var jo også sånn.

At jeg ikke hadde fått studielånet mitt enda, mens Pia og dem, var på besøk, på the Forge.

Så jeg fikk ikke kjøpt julegaver, til det her besøket mitt, da.

Men jeg hadde jo en Sony Ericsson-mobil, som jeg hadde kjøpt et drøyt år tidligere, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

Og den mobilen så fortsatt ut som ny da, (må man vel si).

(Siden jeg ikke hadde for vane å for eksempel miste mobilen min i do osv., da.

Som kollegaene mine på Rimi Langhus vel pleide å gjøre, (noen ganger).

Mener jeg å huske, at de fortalte, (på jobben), ihvertfall).

Og Netcom-abonnementet mitt, det hadde vel blitt sperra.

(Siden jeg ikke hadde hatt penger til å betale regningene.

Siden jeg ikke hadde fått studielånet mitt, da).

Men bindingstiden, (som vel var et år), hadde løpt ut, på den her mobilen da, (mener jeg å huske).

(Sånn at man kunne bruke den, som en kontantkort-mobil, da).

Så jeg ga Daniel den kamera-mobilen, (som vel var litt dyr ihvertfall, på den her tida), i julegave da, (husker jeg).

Siden at julegaver vel først og fremst er for barn, (må man vel si).

Og Pia hadde jo lånt meg hundre pund og.

Og Pia og Siv betalte også for det meste av julematen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg prøvde å finne på noe, når det gjaldt julegaver, da.

(For å prøve å liksom ikke se for dum ut, da.

Siden jeg ikke hadde noen penger, mener jeg).

For jeg hadde jo også den 'Rimi Langhus-mobilen' min, (som jeg hadde kjøpt, noen få måneder tidligere, i kassa til David Ulriksen), i reserve.

Og jeg hadde jo tenkt å kjøpe meg en engelsk mobil, da.

(Når jeg fikk studielånet).

Så den Sony Ericsson-mobilen, den lå bare å støvet ned liksom, (på den her tida).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg ga den Sony Ericsson-mobilen, til Daniel, på julekvelden.

(Mens vi satt rundt spisebordet, i lounge-en, vel).

Så ble Dennis sur, (virka det som for meg).

Siden han ikke fikk noe mobil, da.

(Noe sånt).

Men jeg prøvde å forklare Dennis, at Daniel jo var nevøen min, (og i slekt med meg), liksom.

Og at det var vanlig å gi julegaver, til folk som man var i slekt med, da.

(Men at det ikke var like vanlig, å gi julegaver, til folk man ikke var i slekt med, da.

Noe sånt).

Men jeg veit ikke om Dennis skjønte det her.

Men jeg hadde tilfeldigvis en pose med noe slags godteri, i kjøkkenskapet, (noen få meter unna spisebordet).

Så jeg gikk bort til kjøkkenskapet, og fant en godtepose som lå der, og ga den til Dennis, da.

(Siden at det virka som at han ble litt sur.

Siden at han ikke fikk noe julegave av meg, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.