Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL
Viser innlegg med etiketten Stig Ragnhildsløkken (Fra militæret). Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Stig Ragnhildsløkken (Fra militæret). Vis alle innlegg

mandag 11. februar 2019

Jeg sendte en e-post til Spesialenheten

Erik Ribsskog

Oppdatering/Fwd: Ny klage/Fwd: Klage

Erik Ribsskog 11. februar 2019 kl. 11:03

Til: post
Kopi: Akademikerforbundet , Politikk Høyre , "sande.vgs" , amnestyis , postmottak
Hei,

jeg viser til Deres brev fra 31. januar, (se vedlegg).

Jeg vil også ta med om, at jeg synes, at Spesialenheten burde flytte,
til en annen by, (for eksempel Oslo).

Siden at jeg har avtjent førstegangstjenesten i Elverum, så er
muligens Hamar fiendtlige.

Min medsoldat Ragnhildsløkken, (fra Elverum), sa at de prata 'Oslomål'
i Hamar, og mer bredt i Elverum.

Og det var visst bare forbokstaven, (sånn som jeg skjønte det).

Og en feiting, fra Norsk Tipping, prata dritt om meg, (han sa at ikke
så ung nok ut vel), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, i
Oslo, (noe jeg jobba som fra 1998 til 2000), til en av
distriktssjefene/regionssjefene, var det vel.

Så dette må jeg klage på.

Da jeg slutta som butikksjef, for å begynne å studere igjen, i 2002.

Så kom det en fra Hamar, (Dag Anders Rougseth), og 'elget' på meg, den
første dagen, i data-laben, på HiO IU, (i Cort Adelers gate).

(Og han ble seinere klam, og prøvde å shanghaie meg til å drive med
noe partnerskap-firma.

Når jeg var vant til å jobbe i et stort firma, som Rimi/Ica, (og OBS).

Og ikke hadde lyst til å drive med noe svette greier).

Så jeg har hatt litt nok av Hamar-folk.

Så dette må jeg klage på.

Erik Ribsskog


---------- Forwarded message ----------
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: Wed, 30 Jan 2019 19:51:02 +0100
Subject: Ny klage/Fwd: Klage
To: post <post@spesialenheten.no>
Cc: Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>, Politikk Høyre
<politikk@hoyre.no>, "sande.vgs" <sande.vgs@vfk.no>, amnestyis
<amnestyis@amnesty.org>, postmottak <postmottak@riksadvokaten.no>

Hei,

jeg viser til Deres brev av 24. januar, (se vedlegg), og vil med dette
sende en klage på henleggelse, (som dere kaller det).

Selv om dette var i april.

Så var det bikkjekaldt, (kanskje cirka ti kuldegrader om kvelden/natta).

Så Nav heiv meg ut i kulda for å dø, (vil jeg si).

Og de har kun åpent noen timer i døgnet.

Så man kanskje sammenligne det med å hive en katte oppi en fryseboks.

Og ser man dagen etter, om katta lever.

Det gjør den antagelig ikke, (hvis jeg skulle tippe).

Så her må Nav tiltales for mordforsøk, (vil jeg si).

Og det er latterlig at jeg blir tiltalt for å bruke nødvergeretten.

Det er ikke straffbart å bruke nødvergeretten.

Hver påske bruker nordmenn denne rettigheten når det er uvær på påskefjellet.

Da har de lov til å bryte seg inn, i en hvilken helst hytte, for å redde livet.

Og da gjelder det samme i byen, (vil jeg si).

Hvis man ikke har noe sted å være for natten.

Noe jeg ikke hadde.

Og det visste Nav.

For jeg var der 3. april, og leverte en haste-søknad.

Og jeg var der så like etter åpningstid, 4. april.

Og så igjen like før stengetid 4. april, siden at de ikke ringte meg,
var det vel.

Og da sa ei Annbjørg der, (var det vel), at hu skulle sende meg penger
til tak over hodet, sånn at jeg fikk de inn på konto, samme dag.

Men det skjedde ikke.

(Jeg har Nordea-konto, og de har sitt siste overførings-tidspunkt,
litt etter klokka 16.

Så jeg visste at det ikke kom inn noen penger).

Nå har jeg avtjent førstegangstjenesten i Elverum, (på Terningmoen).

Og jeg vet at den byen har et mye kaldere klima enn Hamar, (selv om
Hamar ligger bare noen få mil unna).

Så hvis dere hadde holdt til i Elverum, (og ikke i 'rival-byen' Hamar).

Så hadde dere kanskje skjønt min situasjon bedre.

Spesialenheten er kanskje for nært knyttet til Hamar.

Sånn at de tuller med alle som har vært i militæret i Elverum.

Siden at det er fiendskap/rivaleri mellom Hamar og Elverum, (mener jeg
at en Ragnhildsløkken som var på samme geværlag som meg sa, vi var
juli 1992-kontingent).

Så dette må jeg klage på.

Spesialenheten har også tidligere henlagt mange politi-klager fra meg.

Så det kan tyde på at det er noe urent mel i posen, vil jeg nesten si,
(hos Spesialenheten).

Jeg kan ta å forklare igjen bakgrunnen for det som skjedde.

Jeg arvet i underkant av 200.000 sommeren 2017.

Og da bodde jeg på Narverud Apartment på Høvik, (i Bærum).

Og jeg ble der hetset, fordi at jeg ikke hadde arbeid.

Så jeg tenkte, at jeg flyttet til England og starter opp min tidligere
nettbutikk/eksport-nettbutikk igjen.

Og av grunner som jeg har forklart til ambassaden i London blant
annet, så dro jeg tilbake til Norge, i romjula.

Og jeg bodde da på Smart Hotel, (i Oslo sentrum).

Og så dro jeg til Fredensborg, og spurte om de hadde ledig leilighet
på Majorstua, (eller andre steder).

Og de sa at jeg måtte ha jobb, for å få leie av dem.

(Jeg hadde igjen 40-50.000 av arven/eiendoms-salget).

Og så fant jeg på nettet, at de hadde billige rom, på Anker Apartment,
(på Grunerløkka).

Og så bodde jeg der ut januar.

Og da skulle jeg forlenge.

Men ei blondine der, (var det vel), sa at jeg: 'Samarbeidet dårlig'.

Men min rolle der var kunde.

Jeg jobbet ikke der.

Så dette var nok noe gate-teater.

Og jeg hadde sett, på nettet, (på Trivago, eller en lignende
tjeneste), at de hadde et billig vandrerhjem i Trondheim.

Så jeg dro da heller dit.

Og jeg fikk en e-post, (som jeg vel klage på til Datatilsynet), om at
noen som kalte seg 'trønder-mafiaen', skulle gjøre livet mitt til et
helvete der.

(Noe sånt).

Og det skjedde også.

Nav la ned sine kontorer i sentrum, (på begge sider av elva).

Og de åpnet et nytt 'felles-kontor', i Falkenberg/Strindheim.

(Man måtte gå en nokså langt stykke langs Innheredsveien).

Og så måtte jeg gå, til Nav, _hver dag_, i tre-fire uker, for å få
søknaden min på skinner.

(For de rotet bort søknader.

Og de ga meg bare støtte for en håndfull dager av gangen).

Og da det endelig gikk mer på skinner med Nav.

Så begynte vandrerhjemmet å tulle.

Dette var på en dag som de kalte 'toil'-dagen, (tulle-dagen).

Og ei Elise, (med svart neglelakk), som muligens var datter av bestyrerinnen.

Hu brøt en avtale, som jeg hadde, med hennes kollega Peder, (som satt
i resepsjonen dagen før).

For jeg skulle da få et nytt rom, på lørdagen.

Men det hadde ikke hu Elise hørt om.

Og bestyrerinnen var muligens på 'toil-salget', (alle butikkene hadde tilbud).

Men jeg kunne ikke vente i mange timer, på bestyrerinnen.

Hva hvis jeg fortsatt ikke fikk noe rom.

Så jeg måtte ta taxi til jernbanestasjonen.

Og så dro jeg på biblioteket.

Og så fant jeg ut at det var lite ledig i Trondheim, på andre hotell,
(det var brass-band-festival den helgen, blant annet).

Så jeg måtte ta buss til Oslo, og bo på Anker Hotell, (et annet
hotell, som Anker også eier, i Storgata, kanskje en kilometer fra
Anker Apartment).

Og så dro jeg til Nav Østensjø, på Skullerud.

Men de sa at jeg måtte dra tilbake til Trondheim.

Så da jeg fikk april-livsopphold-pengene.

Så tok jeg buss tilbake til Trondheim.

Men jeg måtte bruke livsopphold-pengene på hotell.

(Jeg valgte da et på den andre sida av elva.

Siden at det hadde skåret seg med vandrerhjemmet).

Og siden at jeg måtte bruke april-livsopphold/mat-pengene på hotell i
påskeferien, og buss.

Så var jeg blakk, den fjerde april.

(April-pengene kom vel før på grunn av påskeferien.

Så jeg betalte buss og hotell for cirka en uke.

Og jeg måtte jo ha mat i påskeferien osv).

Og jeg prøvde å forklare dette til Nav.

Men de ville ikke høre på meg.

Jeg dro dit på tredje påskedag, og skrev på søknaden, at det hastet.

Og det ignorerte de.

Og så dro jeg dit på fjerde påskedag/4. april.

Og de tok meg fortsatt ikke på alvor.

(De ringte meg ikke.

Var det vel).

Og jeg dro tilbake til, kanskje en halvtime før stengetid.

(Siden at de ikke hadde ringt meg).

Og jeg fikk en kø-lapp, for møte, med saksbehandler.

Og mens jeg satt der, og venta, på at det skulle bli min tur.

Så begynte en vekter, (fra Securitas), å pirke på meg.

(Nav-folka var muligens utålmodige, for de ville muligens hjem fra jobb.

Og siden at det fortsatt var mange klienter/kunder der.

Så ble vakta sur, og skulle muligens hevde seg.

Ovenfor for folk som satt der, og som hadde viktige/livsviktige ærend.

For å si det sånn).

Og så lurte ei blondine ved navn Annbjørg meg.

(Det var hu som hadde gitt meg den nevnte nummerlappen).

Hu sa at jeg skulle gå ut, (hu hadde muligens sett at vekteren pirka på meg).

Og så skulle hu sørge for at de sendte penger.

Noe som ikke skjedde.

Så jeg hadde ingen penger, (jeg hadde bare nok til en liten burger på
Burger King ved Lade senter, eller hva det het).

Og da jeg hadde spist burgeren.

Så dro jeg til et annet senter, (som het Sirkus).

Og da så jeg, at det ikke hadde kommet inn penger.

Og jeg hadde vært på Fosen, på vinterøvelse, høsten 1992.

Og det var verre vær der, enn på Østlandet, i januar.

(Ihvertfall ikke langt unna).

Så jeg tenkte, at jeg måtte finne på noe, før jeg ble så kald, at jeg
ikke hadde krefter igjen.

Så jeg kasta da en stein på vinduene til Nav.

(Jeg hadde sett en Olsenbanden-film, i påskeferen, på P-hotel.

Og Egon Olsen ville av en eller annen grunn bli arrestert.

Og da kasta han stein på et butikk-vindu.

Så jeg hadde nok det litt i bakhue.

Selv om Nav hadde herda/skuddsikre glass.

Så Egon Olsen hadde nok en enklere jobb).

Jeg ba også Nav, om å få min pensjonsbeholding, (for å bruke på min
nettbutikk blant annet), da jeg bodde i England, (hvor jeg bodde fra
2004/2005 til 2014).

Men da bare 'kvema' Nav og lot som at de ikke skjønte noe.

Så Nav driver kanskje med noe 'new age'-greier, kan man mistenke.

Bare navnet 'Nav' er jo new age, (må man vel si).

Før hadde vi sosialkontoret og arbeidsformidlingen.

Og å blande dette, i en 'black box', det gagner nok ikke
gjennomsiktigheten i samfunnet, (vil jeg si).

Så har kan man lure på, om Nav, med sine 'new age-tendenser', driver
med ting som å prøve å myrde plagsomme klienter.

Eller om det er noen nettverk som infiltrer Nav.

Og Norge sin arvefiende heter Sverige.

Hvor lurt er det å la et svensk firma, (Securitas), drive og hesje med
folk, på Nav.

Da er det ikke rart, at sånne 'mongo-ting' skjer, vil jeg si.

Det var visst en svenske, som frøys ihjel, (blant flere vel), i
Trondheim, den vinteren.

Og svenskene ville kanskje ha hevn for dette, (og prøvde derfor å drepe meg).

Hva vet jeg.

Dette må jeg klage på.

(Jeg har arbeidssak mot Rimi/ICA.

Så da kan det være, at svenskene vil bli kvitt meg.

Hva vet jeg).

Med hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Det var også en avtale mellom meg og Trondheim-politiet.

Og det var at de ga meg en togbillett til Oslo.

Og så kunne jeg heller fortsette der.

(Selv om Nav i Oslo sendte meg til Bærum.

Og de sendte meg til en hjem for narkomane, som heter Natthjemmet, på Kolsås.

Så de var skikkelig jævlige.

Må man vel si.

Og det var også sånn, at jeg har strevd mye, med å få norsk adresse
igjen, for noen meldte adresseforandring i mitt navn,
(identietstyveri), til en annen adresse, i Liverpool.

Der hvor jeg bodde fra 2006 til 2011.

Så dette anmelder jeg også med dette).

Men da skulle både jeg og politiet, glemme denne saken, og gå videre.

(Sånn som jeg forstod det).

Og jeg gikk med på det, for jeg regna med, at Nav-folka, muligens fikk
sjokk, når de så alle de knuste vinduene, på det nye bygget deres.

Men så brøt Trondheims-politiet avtalen, og sendte meg likevel bot.

Enda så grei jeg var da jeg gikk med på å heller etablere meg i Oslo.

Så det er skikkelig råttent, fra Trondheim-politiet, må jeg si.

Svindel/avtalebrudd må det vel kalles.

Så dette må jeg klage på


---------- Forwarded message ----------
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: Thu, 11 Oct 2018 06:18:10 +0200
Subject: Klage
To: post <post@spesialenheten.no>
Cc: Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>, Politikk Høyre
<politikk@hoyre.no>, "sande.vgs" <sande.vgs@vfk.no>, amnestyis
<amnestyis@amnesty.org>

Hei,

jeg viser til et brev fra Trøndelag politidistrikt, (se vedlegg), som jeg
fikk i posten, i går.

Dette var en nødverge-situasjon.

Det begynte med at jeg måtte flykte tilbake fra England i romjula i fjor,
siden at britisk politi, dreiv og kødda, med en gammel tulle-sak.

(Noe jeg har oppdatert ambassaden i London om).

Og så bodde jeg på Smart hotell, og prøvde å få leilighet hos Fredensborg,
(med cirka 50.000 som jeg hadde igjen av noen penger jeg fikk for salg av
eiendom, ifjor sommer).

Men Fredensborg ble som Nav, liksom.

De mente at jeg, (som da kun hadde bodd i Norge noen få dager), burde ha
fast jobb, osv.

Så de ville ikke leie ut noe til meg.

Så jeg havna på Anker Apartment.

Og så skulle jeg fornye der, rundt månedsskiftet januar/februar.

Og da sa ei dame der, at jeg ikke samarbeidet bra.

Men jeg var jo kunden, og kunden er kongen, sier Gordon Ramsey.

Og jeg har også gått handel og kontor og jobba som Rimi-leder/butikksjef og
lært om sånt.

Og det blir jo som at kongen sin narr, klager på at kongen ikke samarbeider.

Det er jo helt hinsides.

Så jeg orka ikke mer av rødrussen der.

Og jeg hadde sett på Agoda vel, at de hadde billige rom, på Trondheim
vandrerhjem, (for de kom opp når man søkte på Oslo, helt til slutt).

Og så dro jeg til Trondheim:

Og jeg dro på Nav, da pengene mine tok slutt, etter et par uker.

Og dette var mens de la ned alle andre kontor enn Falkenborg.

Og jeg leverte søknad i sentrum, den siste dagen de hadde åpent.

Og jeg måtte så gå på Nav hver dag, i tre-fire uker for å få det på rett
kjøl.

For de surra bort søknaden, osv.

Og ei Gunhild Rem sa at vandrerhjemmet var det eneste billige
overnattings-stedet i Trondheim.

(Noe jeg fant ut seinere at var feil.

For P-hotell kosta kun 50 kroner mer per døgn, i påskeferien.

Noe sånt).

Og så begynte vandrerhjemmet å 'kødde', på 'tulledagen', (som de visst har
i Trondheim, når det gjelder salg i butikkene, osv.), 17. mars.

Jeg snakka med Peder der på fredag 16. mars.

Han sa at jeg skulle få et nytt rom, på 17. mars, (for jeg bestilte for X
antall dager av gangen, og så skulle jeg fornye, men da måtte jeg ha nytt
rom).

Og på lørdagen så skulle jeg få det nye rommet.

Og da sa ei med svart neglelakk, (Elise?), at det ikke var noe rom til meg.

Så jeg måtte da dra til biblioteket, og bestille buss til Oslo og rom på
Anker hostel.

Og så dro jeg tilbake til Trondheim, når jeg fikk livsopphold-penger, før
påskeferien, (var det vel).

Og så brukte jeg de på buss til Trondheim, og P-hotell i påskeferien.

Og så måtte jeg ha mer støtte.

(For jeg hadde brukt livsopphold-pengene til bolig).

Og da fikk jeg ikke mer støtte.

Jeg var der både tredje og fjerde påskedag.

Og fjerde påskedag, så fikk jeg til slutt lov å prate, med en saksbehandler.

Men mens jeg venta, (dette var like før stengetid), så hakka en vekter på
meg.

Og ei Annbjørg der, fulgte opp, og sa at jeg måtte gå, og skulle hu sende
støtte.

Men jeg sjekka kontoen, på Nordea sitt siste 'tidspunkt', (klokka 16.15).

Og Nav hadde ikke sendt noen penger.

Så jeg hadde ikke tak over hodet, (kofferten min stod på et
bagasje-oppbevaringsrom, på P-hotell).

Og jeg hadde ikke penger til mat engang.

Og jeg var allerede litt frøsen.

For dette var i Trondheim, og det var kaldt i påsken.

Det var kanskje opp mot minus 10-15, om kvelden/natta.

(Noe sånt).

Så det kunne nesten like gjerne vært på Nordpolen.

Og å overleve en natt, i Trondheim, (eller på Nordpolen), det er gresk for
meg, for å si det sånn.

Jeg var i infanteriet under førstegangstjenesten.

Men min jobb, når vi skulle sette opp telt, det var å fyre opp primusen.

Og jeg hadde hverken primus eller telt, (for å si det sånn).

Så jeg så ikke på sjansene mine, for å overleve natta, som så veldig høye.

Det var ikke noe sted, man kunne holde varmen, (i Trondheim), såvidt meg
bekjent.

Togstasjonen er vel ikke så veldig varm, og den stenger da og da, og man
kan vel ikke henge der.

Men jeg kom på noe min onkel Håkon fortalte meg, da jeg var 9-10 år gammel.

At da han og min far en gang var i Horten, og ikke hadde noe sted å
overnatte, så hadde de gått til politiet, og fått sove i fyllearresten.

(Noe sånt).

Eller, jeg tenkte vel mest, at jeg måtte gjøre noe, før jeg ble for
kald/sliten.

Og da ble det til, at jeg prøvde å knuse ruta, hos Nav.

(For da kunne jeg være der, til dagen etter, tenkte jeg).

Men det var skuddsikre glass, liksom.

Så det funka ikke.

Og politiet kom og arresterte meg.

Så jeg slapp å fryse ihjel.

Det er vel tvilsomt om jeg hadde vært i live i dag, hvis jeg ikke hadde
fått sove i fyllearresten.

Og jeg forklarte til en politi-etterforsker der, at det var nødverge, (og
også til ei russisk dame, (med følge), i røde kors).

Og Nav-damene hadde visst grått krokodille-tårer, (det var vel egentlig mer
enn det dobbelte antall vinduer, som gikk føyken, for jeg prøvde å finne et
normalt et).

Så etterforskeren sa, at de kunne betalte tog-billett til meg, til Oslo.

For da ble det roet ned.

Og da var det en straff, at jeg ble forvist til Oslo, (vil jeg si).

Så ikke nok med at det er nødverge.

Og at Nav lagde en dødsfelle for meg.

Men jeg får her også dobbelt straff.

Når de både forviste meg til Oslo, og vil gi meg bot/forelegg.

Og dobbelt straff er et brudd på et av de viktigste retts-prinsipper, mener
jeg å ha lest et sted.

Så dette må jeg klage på.

Jeg burde få erstatning for dette mordforsøket mot meg.

Eller en medalje.

Det var en svenske vel, som frøs ihjel, i Trondheim, den vinteren, under
lignende omstendigheter, (leste jeg i en nettavis).

Så hvis det hadde skjedd igjen, så hadde vel Trondheim fått dårlig rykte.

Så her redda jeg ryktet til Trondheim med min snarrådighet, vil jeg si.

Og så skal jeg straffes opp og ned og i mente for dette.

Det er veldig urettferdig.

Her må jeg få erstatning for mordforsøk, må jeg si.

Og dette er på toppen av mange titalls klager som jeg har sendt dere
tidligere, (og også til deres kolleger i England).

Men dere har ikke gjort noe med tidligere klager, så det må jeg også klage
på.

Erik RIbsskog

IMG_20190211_0001.jpg
389K

onsdag 10. mai 2017

Jeg lurer på, om det her, er meg, (i filmen Secondløitnanten). Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert, for det er ikke så bra kvalitet, på denne versjonen

meg hm

PS.

Det ligner, fra sida ihvertfall, (må man vel si):

ligner når reiser meg opp

PS 2.

Dette er også meg, (som tysk fange), hvis jeg ikke tar helt feil, (vi måtte løpe, med de tyske hjelmene, på armen, (for min medsoldat Ragnhildsløkken, (var det vel), ville ikke ha en tysk hjelm, på hue), og da fikk jeg blodpropp, (tror jeg at det må ha vært), og fikk plutselig veldig vondt i armen, da vi var, på en øvelse, ved Heistadmoen, (utafor Kongsberg), noen dager seinere):

dette også meg

mandag 28. mai 2012

Min Bok 3 - Kapittel 54: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet II

Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.

Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.

Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.

(Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).

Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.

De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.

(Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).

Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).

Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.

For selv om Elverum var kjent for å være et 'kuldehøl', så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).

Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne 'mareritt-øvelsen' da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).

(Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et 'helvete').

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags 'sanitets-post', samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.

Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.

Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).

Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod 'Forsvaret' på, da.

Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).

Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.

Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.

Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.

Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.

Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få 'lurt' til seg da, fra Terningmoen.

(Uten at det ble TS-er og masse styr da).

Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.

(Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.

Hvis jeg ikke husker helt feil da).

Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.

Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.

(Siden han ikke hadde klart kravet da).

Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).

Men Dybvig sa ikke noe til meg.

(Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).

Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, 'er du i tvil, ikke spør'.

Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.

(Noe sånt).

Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.

Han bodde jo i Elverum.

Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.

Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.

(For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).

Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte 'lukte mann'.

Jeg lurer på om han mente meg.

For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.

Før jeg fikk dusja og sånn, da.

Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).

Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).

Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.

Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.

Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).

Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.

Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.

Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.

Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.

Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.

For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.

Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.

Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.

(Mener jeg å huske ihvertfall.

Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.

At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.

Og det var at han sa til noen, at 'pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg'.

Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.

Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.

Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.

(Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).

Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, 'å Ribsskog'.

Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.

Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.

Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

onsdag 23. mai 2012

Min Bok 3 - Kapittel 43: Utenlandske offiserer på Terningmoen

Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.

(Spesielt om vinteren vel).

Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.

Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.

En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.

Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om 'what's the spirit of the bayonet?'.

Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.

Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike 'to kill!', samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.

(Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.

Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).

Og da svarte han amerikanske offiseren, at 'but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World'.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.

Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.

Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha 'one hundred' skudd.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.

For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.

En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).

For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.

Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.

For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.

Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.

Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.

Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.

Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.

(Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).

Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags 'praktutgave', av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.

Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).

Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.

Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.

Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.

(Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.

Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).

For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.

Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.

Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne 'stridsdommer-pistoler', og liksom 'henrettet' oss da, mens vi drev på med Miles.

For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.

Så jeg bare ropte 'why?', husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).

For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.

Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).

For man kunne liksom 'dø', som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.

Og da, så virka ikke 'laser-stråle-senderen', på geværet lenger.

Så da var man liksom dø da.

Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble 'henrettet' av disse amerikanske 'Miles-stridsdommerne' da.

For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små 'advarsel-pip', før man liksom døde da.

Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.

Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.

Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.

Men da svarte de ikke noe.

Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

lørdag 12. mai 2012

Min Bok 3 - Kapittel 27: Mer fra Terningmoen

Etter jul, (var det vel kanskje), så fikk troppen vår, en ny, svær sersjant, som het Bredesen.

Jeg hadde lyst til å få briller, (av militæret da), fordi jeg kjeda meg så fælt, i militærleiren, og likte bedre å dra inn til Elverum, for å gjøre sivile ting, (som å dra til øyenlegen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da spurte Bredesen meg, husker jeg, om jeg kunne ta med Swatch-klokka hans, (var det vel), til urmakeren, i Elverum, (for den hadde stoppa da).

(Noe sånt).

Og det gjorde jeg, men urmakeren klarte ikke å fikse klokka til Bredesen da, (eller hvordan det var igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bredesen fikk også tyn av Ragnhildsløkken, fra Elverum, en gang, husker jeg.

Bredesen hadde nemlig et gammelt vrak av en bil, som så ut som at den var klar for skraphaugen, omtrent.

Og Ragnhildsløkken sa til Bredesen, (husker jeg), at, 'er det noe fittemagnet den bilen der da Bredesen?'.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg møtte også ei lyshåra Elverums-dame, seint en torsdagskveld, på Alexis en gang, husker jeg.

Og Ragnhildsløkken, han var jo fra Elverum, så han visste hvem hu dama var da.

Og Ragnhildsløkken syntes at hu var ganske fin da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men det var ikke sånn, at Ragnhildsløkken spurte om han skulle høre med henne, om hu ville bli med meg ut og spise middag, eller noe.

Nei, det var ikke sånn at Ragnhildsløkken tilbydde seg å gjøre noe sånt.

Men nå var det kanskje ikke så mye, å finne på, i Elverum, heller.

Kinoen hadde jo brent ned så.

Hvis ikke så kunne jeg kanskje ha bedt med hu dama ut på kino.

(Hu som jeg traff på Alexis).

Men det var liksom nesten bare på Alexis, at det skjedde noe, i Elverum.

Og Alexis, det var jo et diskotek da, hvor det kanskje var litt vanskelig, å få noe særlig bra kontakt, med damene.

Så sånn var vel, (mer eller mindre), det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg traff vel også ei annen russe-dame, et par uker før 17. mai vel, som jeg fikk russekort av, (ei brunette vel), når jeg satt i vaktbua, på Terningmoen da.

Og en gang, som Bricen og jeg, var ute på byen, i Elverum.

Så prata vi med noen lokale damer da.

(I en pub, eller hva det var).

Og da spurte jeg etter hu russedama, da husker jeg.

Og da gikk Bricen kledd i Forsvarets hvite undertrøye, (vinter, over, lang, ble den vel kalt), på overkroppen, (husker jeg), av en eller annen grunn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var det ei ungjente, som var med ungdomsskolen, (eller noe), på besøk, på Terningmoen.

(Hu var vel kanskje 15-16 år gammel da).

Dette var ei pen, og veldig ung brunette, som satt i gangen, på brakka vår, og pussa noe våpen da.

Og et eller annet befal, (fra en annen tropp vel), hjalp henne da.

Men plutselig så stakk han befalet, og hu unge jenta, hu ble sittende igjen der aleine, sammen med mange soldater, som hu ikke kjente da.

Og hu spurte plutselig om noen ville ha resten av twisten da, (som det ble kalt, pussegarnet, som vi pussa våpen med).

Og ingen sa noe til henne.

Men da tenkte jeg, at noen måtte jo svare henne, ellers så ble kanskje hu jenta redd.

Så jeg sa at jeg kunne ta det da.

Også la jeg den twisten, inn i fellesskapet, på lagsrommet vår, (lag 2), da.

Sånn at vi hadde masse twist, til å pusse våpen med, noe ofte befalet kunne være litt lite rause med, å gi oss, når det var tid for å pusse våpen, etter at vi hadde vært på skytterbanen, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også noen karer, i kompanistaben, som hadde blitt kjent med ei ungjente, på 14-15-16 år vel, som de smugla inn i leiren, mener jeg å huske at Skjellum og Sundheim, (var det vel), snakka om.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg var i militæret, så hadde jeg fortsatt den Casio-klokka mi, (husker jeg), som jeg ringte, (fra huset til bestemor Ågot), og bestilte, fra Dixsons, i Weymouth, etter at jeg hadde vært der, på språkreise, sommeren 1986.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Men den klokka, den var jo da, over seks år gammel.

Og reima, den pleide å ryke, sånn cirka en gang i året, (eller en gang annenhvert år, kanskje).

Og da pleide jeg å gå til en urmaker, ved Jernbanetorget, (ovenfor Plata der, må man vel si, at den butikken ligger nå), for å bytte reim da, (og andre ganger batteri vel).

Men det var ikke så lett for meg, å komme meg til den urmakeren, mens jeg var i militæret da.

Så jeg gikk en stund, med den klokka, i lomma da.

Og en gang, så hadde sersjant Johansen, funnet et armbåndsur da.

Også svarte jeg, at jeg hadde mista klokka mi da.

Og da spurte sersjant Johansen, hvilket merke det var da.

Og da svarte jeg 'Casio'.

Også fikk jeg klokka mi tilbake da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Frisell, han hadde visst hatt en dyr klokke, som han visstnok knuste, med en stein.

For å få penger i erstatning, fra Forsvaret.

Men da ble Frisell nekta penger, fordi Forsvaret hadde svart det, at det var bare lagførere, som hadde behov, for å ha klokke.

Så menige som fikk ødelagt klokka si, under førstegangstjenesten, de fikk ingen erstatning da.

Så Frisell hadde driti seg ut, (og prøvd å jukse), da.

(Sånn som historien lød, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

onsdag 22. desember 2010

Det her er han som det første huset til brant ned, og det andre huset til falt i elva, i Flatanger, som vel Margrethe Augestad poengterte, på Arvato

hus i elva

http://nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.7433384

PS.

Han Kjell-Arild Ribsskog, han viste seg å være min mor, Karen Ribsskog, sin tremenning:

min mors tremenning

http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog#!profile-1000442

PS 2.

Jeg skrev en kommentar, under denne artikkelen, på NRK sin side, for Hedmark/Oppland:










En reddende engel


Kjell-Arild Ribsskog (Foto: Knut Sveen/NRK)


Bussjåfør Kjell-Arild Ribsskog parkerte bussen etter endt arbeidsdag og kjørte en forfrossen kineser til transittmottaket påæHaslemoen i sin egen bil. Ingen andre kunne hjelpe.

Foto: Knut Sveen/NRK


En asylsøker fra Kina kan takke en hjelpsom bussjåfør for at han kom seg til transittmottaket på Haslemoen i vinterkulda sent lørdag kveld.



Publisert 21.12.2010 11:25.



Shireli Normm, kineser som bor på transittmottaket, hadde vært i Oslo for å hente tingene sine, og tok toget til Hamar. Toget var forsinket, og det forplantet seg.


Siste buss


Han tok bussen videre til Elverum, men der stopppet turen. Siste buss fra Elverum til Haslemoen en kald lørdagskveld før jul, hadde nemlig gått.



Heldig for ham at det var Kjell-Arild Ribsskog som kjørte ekspressbussen mellom Gjøvik og Elverum denne kvelden.


– Jeg er forbannet over de holdningene jeg møtte denne kvelden, sier den blide bussjåføren da vi besøker ham hjemme i Gaupen.



Han står i døra med varm pulverkaffe i den ene hånda og en rullings i den andre. Skolebarnkjøring denne dagen, og formiddagspause. Den gule bussen fra Hedmark Trafikk står på tunet.


– Vi går inn og setter oss, sier den engasjerte sjåføren på sin plass bak rattet.


Vi lar ham tømme seg.


Ikke mitt bord


– Da vi kom til Elverum, hadde siste buss til Flisa gått for kvelden. Mannen kunne ikke ett ord norsk og hadde svært begrensede engelskkunnskaper. Han bar på en ryggsekk og en plastpose, og sto der fullstendig overlatt til seg selv.



Ribsskog hadde nok en tur-retur Elverum-Gjøvik, og ringte politiet.


– De lovet å ta kontakt med mottaket på Haslemoen. Jeg slo meg til ro med det, klappet ham på skuldra, og sa at hvis han ikke hadde fått hjelp når jeg kom tilbake, skulle jeg hjelpe ham hvis han fortsatt sto der. Og der sto han, hutra og frøs.



Ikke husrom


Ribsskog ringte politiet igjen. De hadde vært i kontakt med mottaket, men hadde fått til svar at de ikke har noe ansvar for beboere som er ute på reise.



– Da må jeg innrømme at gamle Ribsskog ble en smule forbannet.



(Artikkelen fortsetter under bildet.)




Kjell-Arild Ribsskog. (Foto: Knut Sveen/NRK)


- Jeg må innrømme at gamle Ribsskog ble en smule forbannet.

Foto: Knut Sveen/NRK



Selv om det ikke er en politioppgave, mener han at de godt kunne ha hjulpet den fortvilte asylsøkeren denne lørdagskvelden.


– Politiet hadde vært på skysstasjonen med en patrulje, men de hadde jo bare en patrulje, så de kunne jo ikke hjelpe stakkar'n som gikk ute og frøs. Om de ikke hadde kjørt ham til Haslemoen, kunne de ha gitt ham overnatting, i hvert fall.



Provosert


Ribsskog har gitt opp å få politi og mottak til å hjelpe kineseren. Han parkerer bussen etter siste tur fra Gjøvik til Elverum, og kjører den forfrosne mannen til mottaket på Haslemoen.


– Det går ikke an å fraskrive seg et slikt ansvar. Vi har tatt imot asylsøkere, og da må vi ta vare på dem, også. Hadde vedkommende kastet en murstein gjennom et gullsmedvindu i Elverum, hadde han blitt «tatt vare på». Men en som gjør så godt han kan for å komme seg dit han skal, får ikke hjelp.



– Jeg vil ikke være bekjent av å være en del av slikt samfunn. Da jeg kjørte hjem, så jeg en bil som sto ute i geografien, og ringte politiet. Da kunne de rykke ut, for bilen var stjålet. Den døde gjenstanden som sto der, var mer verdifull enn vår nye landsmann som sto og hutret og frøs i Elverum.



– Det provoserer meg.



Elverum jernbanestasjon (Foto: Knut Sveen/NRK)


Skysstasjonen ved jernbanestasjonen på Vestad i Elverum, ikke noe sted du drømmer om å tilbringe lørdagskvelden etter at alt er stengt og kvikksølvet kryper nedover.

Foto: Knut Sveen/NRK



Kommentarer (11)


Delta i diskusjonen her.


'Kalesj-Bjørn'



Skrevet av Erik Ribsskog 22.12.2010 13:28Meg og Ragnhildsløkken, sin troppsjef, på Terningmoen, de siste månedene, ble visst kalt for 'Kalesj-Bjørn', ifølge Ragnhildsløkken, for han hadde visst stjålet kalesjen til en bil en gang.



Kanskje det er han som tuller?



Mvh.



Erik Ribsskog



Sønn av Kjell-Arild Ribsskog sin tremenning, Karen Ribsskog, får ikke rettigheter fra myndighetene



Skrevet av Erik Ribsskog 22.12.2010 13:24Hei,



min mor, Karen Ribsskog, var tremenning, av Kjell-Arild Ribsskog, har jeg funnet ut, ved å se på noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, har laget:



http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog#!profile-1000442



Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003, og har måttet flykte til England.



Jeg ble også forsøkt myrdet, på Grete Ingebrigtsen sin gård, i Kvelde, i 2005.



Jeg får ingen av mine rettigheter fra myndighene.



De vil ikke si hvem denne 'mafian' er, og de vil ikke etterforske mordforsøket.



Myndighetene finner opp egne regler for meg.



Jeg er berettiget til studielån, men jeg får det ikke, pga. snusk, hos myndighetene, må det være.



Jeg er Høgskolekandidat, i IT, fra HiO IU, jeg har vært butikksjef, på tre Rimi-butikker, i Oslo og Langhus.



Jeg har også gjennomført Geværkompaniet, på Terningmoen, som geværsoldat, i 1992/93, og var på lag der, med blant annet Stig Ragnhildsløkken, fra Elverum.



Jeg vil bare varsle om at folk ikke får rettighetene sine, i dagens Norge.



Jeg har også vært i en HV2018 Støtte-område, en slags elite-avdeling, av HV, i Oslo, fra 1997, (som en del av verneplikten).



Men uansett, så får jeg ikke rettighetene mine.



Så noe galt er det som foregår ihvertfall, det er helt sikkert.



Jeg var også en del på konserter og diskotek, på Alexis, da jeg var i Elverum, så jeg kjenner vel noen damer der og, uten at jeg husker navna.



Jeg fikk noen russekort, da jeg satt i bua, på Terningmoen, i russetida, men de ligger nok sammen med tinga mine, på City Self Storage i Oslo, som jeg ikke får sendt hit til England.



Jeg får ikke arv etter min mormor, Ingeborg Ribsskog, som var født i Danmark, og var kongelig, etter Løvenbalk, som var etter kong Christoffer II av Danmark.



Men min morfar, Johannes Ribsskog, fra Romerike og senere Vestfold, han var sønn av Johan Ribsskog, fra Flatanger, som var broren til Kjell-Arild Ribsskog sin farfar, Olaf Marius Ribsskog.



Og begge min far, Arne Mogan Olsen, sine foreldre, er også norske.



Så jeg er norsk, selv om min mormor var danskfødt, og er fortsatt norsk statsborger, selv om jeg har flyktet til England.



Så bare et varsko om at noe er alvorlig galt, i Norge.



Jeg fikk en jobb, da jeg flyktet hit til Liverpool, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, og der gjorde Margrethe Augestad, fra Rimi og Drammen, men oppmerksom på at Kjell-Arild Ribsskog sitt hus, hadde falt ut i elva, i Flatanger.



Og familiegården hadde visst brent opp noen år før.



Så det kan være at noen har noe vendetta, mot Ribsskog-familien.



Hva vet jeg.



Politiet gir ihvertfall ingen hjelp.



Mvh.



Erik Ribsskog









http://nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.7433384

Bloggarkiv

Populære innlegg

Om meg

Bildet mitt
Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm. Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker. Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm. Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter'). Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009). Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid. Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland). Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data). Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen). Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm. johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).

Totalt antall sidevisninger

Etiketter