Toppen 4 på Bergeråsen, i Vestfold, 1971-73. (In Norwegian).

Nå huska jeg noe som skjedde i 1973, tror jeg det må ha vært, da jeg våkna i dag.

Da bodde jo vi, familien til fattern, familien Olsen da, i Toppen 4, på Bergeråsen.

Så det var Arne Mogan Olsen, fatter, og muttern var vel da Karen Olsen, og jeg og søstra mi Erik Olsen og Pia Olsen.

(Men så flytta muttern til Larvik, sommeren 1973, tror jeg, og tok med meg og Pia).

Det som skjedde her, det tror jeg må ha skjedd, vinteren 1972/73.

Pia hadde såvidt lært å gå, og prate såvidt.

Så hun må vel ha vært, sånn ca. et år, og noen måneder kanskje.

Noe sånt.

Det var en søndags morgen da, vinteren 72/73 da.

Og da var jeg sånn ca. to og et halvt år da.

Så hadde jeg våkna da.

Så gikk jeg inn på rommet til muttern og fattern.

Det var vel en søndags morgen, sånn i 9-10 tida, kanskje.

Så gikk jeg inn på rommet til muttern og fattern.

For vi pleide vel å hilse på muttern, om morgenen osv. da.

Men da lå muttern, med trynet, nedi puta, på magan.

Helt stille.

Og fattern, satt på senga, i retning vinduet, mot der veien var, eller snuplassen, for å kjøre ned til Olleveien.

Og muttern bare lå sånn, og reagerte ikke.

Så sa jeg til fattern, 'mamma gråter'.

Så sa fattern, 'ja, mamma gråter'.

Så reagerte fortsatt ikke muttern.

Så skjønte jeg, at jeg ikke var velkommen der da.

Så gikk jeg inn på rommet mitt.

Så dukka søstra mi opp, etterhvert, hu hadde vel våkna, på sitt rom da.

Kanskje fattern hadde vekt hu eller noe, ikke vet jeg.

Men da skulle hu gå til mamma, sa hun.

Men da måtte jeg si til henne, at mamma gråter.

Det tok litt tid, husker jeg, for meg først, å skjønne det at voksne folk, kunne gråte.

Men da sa jeg det til Pia da.

Åja, sa hu, eller noe.

Og gjentok at muttern gråt da.

Så da venta vel hu litt, med å gå til muttern da.

For muttern var ikke tilsnakkendes.

Og Pia var jo bare et år, eller noe, så jeg tenkte, at hu kanskje, ikke visste dette, at voksne folk, kunne gråte og sånn da.

Siden muttern reagerte jo ikke på noe.

Så det var litt rart, synes jeg.

Det var liksom barn som skulle gråte, synes jeg da.

Så det her synes jeg var litt rart, med en gang.

Men jeg skjønte jo det, at noe hadde skjedd da.

Og at muttern nok, trengte litt tid, på å bli seg selv igjen.

For da skjønte vel jeg det, fra noen ganger, når jeg selv ble sur for noe, eller begynte å grine, at det tok litt tid, så var det bedre.

Så da skjønte jeg vel det da, at muttern trengte litt tid, så ble hun sikkert bedre, seinere på dagen.

Så det prøvde jeg å forklare Pia da, at muttern gråt nå, så hun fikk vente litt med å gå til muttern osv.

Og det tror jeg hun skjønte da.

Jeg tror kanskje hun hadde blitt litt sjokka, hvis hun så, at muttern bare lå der, og ikke svarte.

Siden hun bare var et år osv. da.

Men hva som egentlig hadde skjedd.

Det vet jeg ikke.

Fattern sa ikke noe.

Han sa bare, ja mamma gråter.

Så hvorfor muttern gråt, det vet jeg ikke.

Men det var vel noe da, siden hu lå ganske lenge, med tryne nedi puta, og gråt da, uten å reagere på noe.

Så det var kanskje litt rart, når man var sånn to og et halvt år eller noe.

Så det er sikkert derfor jeg husker det enda da.

Jeg husker mer derfra også, fra før Pia ble født, tror jeg.

Jeg tror det var sommeren 1971, antagelig, da jeg var et år.

Det var i hvertfall om sommeren, og jeg tror ikke Pia var født, så jeg tror det var sommeren 1971.

Da stod muttern i kjøkkenet der.

Og jeg plaga henne.

Så oppi en sånn kjøkkenskuff, så lå det en sånn pensel, til å pensle smør, på brød man baker osv.

Så viste jeg den til muttern da, i tilfelle hun ikke hadde sett den.

Jeg skjønte vel det, at hun hadde sett den før da, jeg bare ville ha noe å prate om.

Så sånn var det.

Og da sa muttern, at jeg skulle gå ut på varandaen, som var like ved kjøkkenet.

Man måtte gå bort mot stua, og ut en verandadør, på høyre hånd.

Og der lå fattern, og solte seg, på en sånn sol-seng.

Vil jeg si.

Som kan klappes sammen.

Nesten som en sånn stol, som var populær, på 70-tallet.

Og da hadde muttern sagt, at jeg skulle pensle på fattern da.

Som sov i sola, på den her senga da.

Men da begynte han, å klage, i søvne da.

Eller halv-søvne.

Så gikk jeg inn til muttern igjen.

Og da sa hun, at jeg skulle gjøre det en gang til.

Men da skjønte jeg, at hu dreiv å kødda med meg.

Så det gadd jeg ikke.

Da sa jeg bare nei.

Så sånn var det.

Det var mer som skjedde der og.

En gang, så var bestemor Ågot på besøk.

Og muttern og fattern, var ikke der.

Det var bestemor Ågot, som skulle passe på meg da.

Jeg tror de var sykehuset, fordi Pia ble født, så det var kanskje i desember 1971 da.

Og det var veldig artig.

For da lekte vi gjemsel, husker jeg.

Og da skulle jeg finne hu.

Og hu skulle prøve å finne meg, jeg gjemte meg i kleskapet på rommet mitt og sånn da.

Så det var veldig artig.

Jeg kunne ikke huske, at jeg hadde hatt det så morsomt før.

Jeg var liksom litt reservert, fordi jeg var vel vant med, å bli tulla med, av muttern.

Men jeg skjønte det, at bestemuttern da, Ågot, hun var ikke sånn, at hun tulla så mye med folk, så det var mest bare morsomt det, å leke gjemsel osv. da, når hun var der.

Så sånn var det.

I tilfelle noen lurte på det da, hvordan det var på Bergeråsen der.

En gang, når muttern ikke følgte med, så gikk jeg ganske langt ned i Olleveien der.

Og det var ganske morsomt, det var kanskje sommeren 1971 da.

Eller 72.

Og det var ganske artig.

Jeg passa på å gå på siden av veien, i tilfelle det skulle komme biler.

Og til slutt, så så jeg langt ned, til Havnehagen der osv.

Til telefonkiosken der osv.

Men jeg gikk ikke så langt.

Jeg fikk egentlig ikke lov å gå ned i Olleveien.

Så jeg snudde å gikk tilbake da.

Og det tror jeg ikke muttern fant ut.

At jeg hadde gått ned der.

Så det var litt artig, husker jeg.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog