Prøver å komme ut av sjokk. (In Norwegian).

Nå driver jeg og prøver å komme ut av noe sjokk, eller noe.

Jeg har ikke så vondt i armene nå, men jeg har vondt i magen enda.

Jeg tror jeg gikk inn i sjokk, når jeg hørte at jeg var forfulgt av noe 'mafian', og i hvertfall når jeg ikke fikk hjelp av politiet.

Eller familien min.

Jeg tror de fleste i familien min, er litt fucka opp.

Så de klarer ikke å hjelpe andre mennesker.

Fattern sliter med at han har vært alkoholiker, siden 70-tallet, i hvertfall, og er nok i en sånn døs av alkohol tror jeg.

Og at han er sånn gammeldags forretningsmann, som skjønner kroner og øre, men ikke skjønner seg på mennesker og sånn, og verdsetter mennesker like høyt som penger da.

Penger er mer viktig enn mennesker liksom.

Noe sånt.

Men men.

Søstra mi, tror jeg sliter litt enda, etter oppveksten hos muttern, som var psykotisk, i perioder.

Så søstra mi er litt sånn kald og ego, vil jeg si.

Hun har nok med seg selv, og klarer ikke å sette seg inn i andres problemer.

Hun mangler empati, vil jeg si.

At hun er litt som en slags nerd.

Noe sånt.

Og broren min Axel, han har sagt til meg det, at han er kynisk.

Så det er ikke hans stil, å hjelpe andre folk.

Han er en kynisk kar, som tenker på seg selv.

Det er liksom imaget hans.

Og onkelen min Martin, han har nok med sine egne mørke sider og er litt psykotisk, og skammer seg over foreldrene sine, som var litt rare, og alltid skulle gå tur og være snobbete og sånn.

Han er ikke helt oppegående alltid.

Han trives best i naturen, og tenker noen ganger på motrosykkel-ulykker og sånt, hvor kameraten døde, og på fiskedammen i spydeberg som gikk konkurs.

Han har ikke kommet over alle problemene sine.

Så han går noen ganger inn i en tilstand.

Så han er nok ikke så tøff som han virker, med alle våpnene sine og sånn.

Så han er nok ikke så mye å stole på han heller, tror jeg.

Kusina mi Rahel, hun har nok ikke så mye bakkekontakt.

Hun lever nok i en sånn Rudolf Steiner/teater-verden.

Og har nok ikke hatt beina på jorda, på mange år.

Hvis hun har hatt det i det hele tatt.

Så å komme på bølgelengde med henne, som snakker mest tysk, og litt dårlig engelsk og norsk, det veit jeg ikke om er mulig.

Tanta mi Ellen, hun er kanskje mest oppegående av de i familien min.

Men hun er nok i noe problemer nå, som hun ikke ville prate om.

Så hun vil ikke være på bølgelengde.

Så der i gården er det nok noe rart.

Så jeg tror ikke det er noen i familien min som klarer å gi hjelp.

Så sånn er det.

Dette hadde jeg også problem med i år 2001, var det vel, da jeg hadde så mye problemer, på Rimi Kalbakken osv., som butikksjef.

Da satt jeg i kjøkkenet til bestemor Ingeborg.

Sammen med Pia, bestemor Ingeborg, Axel og Martin.

Men ingen av de spurte meg hva som var galt, enda de måtte vel ha sett på meg, at noe var galt.

Da sa jeg, at jeg trodde jeg måtte være adoptert.

Siden, hvis jeg hadde sett det samme, så hadde jeg vel spurt.

Men ingen av de skjønte fremdeles poenget.

Neida, da begynte de å prate om, Axel that is, at jeg lignet på bildet av faren min.

Så jeg var nok ikke adoptert.

Så sånn var det.

Hipp hurra.

Så det skal ikke være enkelt alltid.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog