Min Bok 4 - Kapittel 51: Mer fra Ungbo

Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.

Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.

Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.

De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).

Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.

For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.

Hvis ikke det varierer da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.

For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.

(Noe sånt).

Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.

Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.

Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.

Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.

Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.

Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.

Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.

Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.

Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.

Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.

Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.

Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.

Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.

Som jeg bare spiste uten å varme, da.

For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.

Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.

(Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.

For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).

Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.

Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.

Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.

For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.

Og to uker seinere.

Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.

For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.

I TV-stua der, da.

For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.

Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.

Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).

Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.

Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.

For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.

Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.

Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.

For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.

Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.

Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).

For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.

Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.

Etter kanskje lite søvn også, da.

Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.

Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at de danske damene flytta ut.

Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.

Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.

Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.

Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.

Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.

Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.

Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.

For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.

Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.

Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.

Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.

For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.

Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.

Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.

Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.

Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.

Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.

(Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).

Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.

Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.

Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.

Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.

Og så fikk jeg se stua, like etterpå.

Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.

Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.

Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.

Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.

For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.

Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.

Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.

For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.

Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.

Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.

Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.