Min Bok 4 - Kapittel 52: Sommerferien 1995

Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.

(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).

Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.

Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.

Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).

Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.

Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.

Hu kalte meg 'eks-samboer', eller noe.

Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.

Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.

Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.

Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.

Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.

Og det sa jeg at var greit, da.

For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.

For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.

For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.

Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).

Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.

Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.

Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.

Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.

Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).

Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.

For jeg var litt redd for det, da.

For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.

Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.

Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.

Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.

(For jeg regna med at det var greit, da).

Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.

Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).

Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.

Og da var bakken så hard der, husker jeg.

At da jeg en gang tok et sånt 'sjiraff-spark', som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.

(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).

Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.

(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).

Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.

Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.

Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.

Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.

Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.

Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.

Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.

Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).

Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.

Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.

Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.

(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.

(Og som seinere også ble leder i Rimi).

Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.