Min Bok 4 - Kapittel 84: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIII

Like etter at jeg fikk folka på Ungbo, (Pia, Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, (som det ble sagt om, at var homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)), til å bli med på å spleise, på å leie, en vaskemaskin, fra Thorn.

Så skjedde noe spesielt, på Ungbo, (husker jeg).

I vaskerommet, (ved siden av kjøkkenet), på Ungbo, så hadde det stått en vaskemasking, i 'gamle dager', sånn som jeg skjønte det, på de folka, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der, i 1991, (nemlig Wenche, Per og Inger Lise).

Det var ihvertfall et tørkeskap der.

Men likevel så brukte denne 'troikaen' alltid vaskekjelleren, til borettslaget, da.

Noe som jeg syntes at var tungvint, (etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall).

For den vaskekjelleren, den stengte klokken 20 på hverdager, og enda tidligere, i helgene, da.

Og man måtte gå til en litt sur vaktmester, for å kjøpe polletter, til vaskemaskinene og tørketrommelen, da.

Og man måtte også gå gjennom nærmest utallige dører og kjellerganger, for å komme seg til denne vaskekjelleren, da.

Og man måtte henge en hengelås, på en tavle, for å markere sine to vasketimer, i uka, da.

Og hvis man glemte dette, så kunne det sikkert bli klager, da.

Selv om jeg hadde inntrykk av, at ikke så mange, av leilighetene, i Skansen Terrasse der faktisk brukte denne vaskekjelleren, vel.

Og det var også masse sånne plakater der, hvor det stod 'rens lofilteret' osv., på de her maskinene, da.

Så det var liksom ikke så artig, å vaske klær, i den vaskekjelleren da, syntes jeg.

Det var derimot veldig upraktisk, for meg, som jobba i butikk, husker jeg, at jeg syntes.

For jeg jobbet ofte seinvakter, og var da ikke hjemme før cirka klokka 22.

Og da hadde vaskekjelleren vært stengt i to timer allerede, da.

Så da var det mye mer praktisk, å gå sammen med de fire andre, som også bodde der, (på Ungbo), for å leie en vaskemaskin, da.

Noe som kom på femti kroner cirka, per person, i måneden, da.

(Siden dette kostet 249 kroner, i måneden, eller noe.

Å leie en vaskemaskin, fra Thorn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i det vaskerommet, på Ungbo.

Så var det et rør, som gikk ned i gulvet, (husker jeg).

Og det røret, det skjønte jeg, at måtte være til avløpsslangen da, (fra vaskemaskinen).

Så jeg tredde den avløpsslangen nedi det avløpsrøret, da.

Og så satt jeg på vasken min.

Men når jeg kom hjem fra jobben.

Så sa Rune, at det hadde vært oversvømmelse, inne på vaskerommet der.

Avløpsslangen hadde hoppet ut, og det var vann over hele gulvet, inne på vaskerommet der, da.

Og vaktmesteren, (eller noe), hadde klaget over noe lekkasje, ned i en garasje, (eller hva det kan ha vært), under Ungbo-leiligheten, da.

(Noe sånt).

Og da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For det hadde jo vært min ide, å sette en vaskemaskin der.

Så jeg tørka opp alt vannet da, og lot som ingenting.

For jeg lurer på om vaktmesteren var der og så og.

(Men det husker jeg ikke helt sikkert).

Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe sabotasje.

At han Rune kødda, (mener jeg).

Og tok opp den slangen, fra det røret, da.

(Mens jeg var på jobben).

Sånn at det ble oversvømmelse der.

For jeg skjønner ikke hvordan den slangen kan ha hoppet ut av det røret, av seg selv, liksom.

Nei, den må nok ha fått litt 'hjelp', mistenker jeg nå.

For det skjedde aldri noe lignende igjen senere.

Enda jeg leide den vaskemaskinen, i et og et halvt år, (eller noe sånt), vel, (fra Thorn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det at jeg ikke ville fortsette, i Unge Høyre.

Det kan ha vært noe lignende, av grunnen til, at jeg ikke ville begynne å studere, på BI.

Siden jeg hadde vokst opp aleine.

Så hadde jeg ikke lært å kle meg ordentlig.

(Jeg hadde ikke noe smoking for eksempel, å ha på meg, på juleballet, til Gjerdes videregående, i Drammen, jula 1988.

Jeg hadde ikke engang et slips, å ha på meg da, husker jeg).

Og jeg hadde ikke noe ordentlig frisyre, (som Søren Larsen sa til meg, det første året, på handel og kontor, (på Sande Videregående)).

Så jeg led vel litt av, å ha bodd alene, på 'landet', fra jeg var ni år, til jeg var atten, (vil jeg kanskje si).

Så jeg ville nok blitt litt psyket ned, (fryktet jeg), av å henge for mye, sammen med sosse-gutter og overklasse, i Unge Høyre, og på BI, da.

Så derfor ble det heller NHI, for meg, som jeg tippet på at kanskje var litt mer 'laid-back', og usnobbete da, iforhold til BI.

Og det ble heller badmintontrening og fotballtrening osv., istedet for Unge Høyre, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et par ganger, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som assistent, i Rimi, (på Rimi Nylænde aka. Rimi avdeling 3164 Lambertseter), så ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, si til meg, når hu var innom der, når jeg var den eneste lederen, på jobb, (etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gått hjem, da).

At jeg måtte passe meg, sånn at jeg ikke jobbet så hardt, at jeg ble utbrent, (husker jeg at Anne-Katrine Skodvin sa).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobbet som leder, på Rimi Nylænde.

Så ringte Magne Winnem, fra Rimi Karlsrud, (hvor han var butikksjef), husker jeg.

Jeg svarte 'Rimi Lambertseter, det er Erik, værsågod'.

For det var det, som Magne Winnem pleide å si, når han svarte telefonen, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

(Han sa 'Rimi Munkelia, det er Magne, værsågod', (eller om han sa 'Rimi Langbølgen, du snakker med Magne, værsågod', eller noe), da).

Men da ble Magne Winnem stille, mener jeg å huske.

Og jeg lurer på om han ble sur fordi at jeg kalte Rimi Lambertseter, for 'Rimi Lambertseter'.

Siden han kanskje mente at Rimi Karlsrud lå på Lambertseter og, (eller noe sånt).

Hva vet jeg.

Men jeg mener å huske det her, ganske vagt, ihvertfall, da.

Og etter den her telefonen, (fra Magne Winnem, på Rimi Karlsrud).

Så begynte jeg ihvertfall å si 'Rimi Nylænde, du snakker med Erik, værsågod'.

Istedet for å si 'Rimi Lambertseter, du snakker med Erik, værsågod', da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så sa engang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, en gang, til meg.

At, 'hva er du sier, når du svarer telefonen?'.

Men da syntes jeg at det bare ble dumt, (og som noe mobbing, da), husker jeg.

For jeg hadde jo bare kopiert det som jeg husket, at Magne Winnem pleide å si, da han svarte telefonen, da han jobbet som butikksjef, på Rimi Munkelia.

Så da svarte jeg ikke noe, da Anne-Katrine Skodvin sa det her da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.