Min Bok 5 - Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen

På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.

En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.

For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at 'nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum'.

(Noe sånt).

Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.

For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?

Fritiden min var min, mente jeg.

Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.

Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).

Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.

Så jeg svarte ikke noe, da.

For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.

Så jeg ble rimelig satt ut, da.

Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?

Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.

Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.

Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.

(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).

Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).

For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).

Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.

Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.

Og de ville liksom på besøk til meg, da.

Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.

Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.

Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.

Så jeg lot dem ikke komme inn, da.

For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.

Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.

(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.

Ihvertfall på fester.

Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).

Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.

Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.

Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.

(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).

En av de første dagene, som jeg bodde der.

Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.

Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.

Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.

(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.

Da ringte vel alltid folk først).

Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.

Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.

For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.

Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.

Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.

Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.

Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.

(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).

Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.

Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.

Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.

Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.

(Som leder, i Rimi, da).

Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.

Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.

Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.

Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.

(Mens han nesten gliste litt, vel).

Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.

Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.