Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL
Viser innlegg med etiketten Sand Gård. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sand Gård. Vis alle innlegg

søndag 17. april 2022

Her (på Sand gård) jobba jeg med å plukke jordbær, et par somre, på 80-tallet

jordbær

https://digitaltmuseum.no/0211810484854/sand-gard-berger?fbclid=IwAR2VhNMiqHQ0pbqfKRgDDg6zbuTDHtWvJGgvFtKuJQ7MsmcQLkI_UCwX77Y

PS.

Jeg jobba jo egentlig, for vår slektsbedrift Strømm Trevare, (også på Sand).

Men mine klassekamerater Carl og Ulf, (var det vel), kom på døra mi, (i Leirfaret), og tagg meg om, å bli med, på å søke jordbær-plukker-jobb.

Og min fars yngre bror Håkon, han sa, (da han hørte dette), at de/vi plukka for Jørgensen.

Men akkurat hvor den gården lå.

Det visste jeg ikke.

Og Carl mente at Jørgensen var en gammel gubbe.

(Sånn som jeg husker det).

Så det ble til, at jeg plukka jordbær, en sommer, i lag med Carl og Ulf.

(På Sand gård).

Og en av de neste somrene, så ville min yngre fetter Ove, (fra Follo), at vi skulle bo i lag, hos min farmor, (på Sand), og så jobbe som jordbær-plukkere, for Sand gård.

Og dette ville også min far at jeg skulle bli med på.

(Av en eller annen grunn).

Så jeg var liksom støttekontakt for Ove.

(Må man vel si).

Samtidig med at jeg jeg var jordbær-plukker.

Dette kan muligens ha vært sommeren 1986.

(Noe sånt).

Og den sommeren var det mindre bær, (husker jeg).

Og det har jeg lurt på grunnen til.

Men nå har visst ikke denne gården jordbær lenger.

(De har visst mest epler og plommer).

Så det er mulig, at de dreiv og trappa ned, (når det gjaldt jordbær), den sommeren, som jeg jobba i lag med Ove.

(Noe sånt).

Og før jeg begynte der.

(Helt på begynnelsen av 80-tallet).

Så var det ikke jordbær-jenter, som de hadde der.

En periode.

(På slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet).

Så satsa de på polakker, (husker jeg).

Jeg husker at jeg så en polsk-registrert Lada, like ved butikken på Sand.

(Muligens på/ved eiendommen til Lærum.

Noe sånt).

Denne bilen skulle nok tilbake til Polen, (etter endt sommer-jobbing).

Og så skulle de handle litt mat, å ha med, på turen, da.

(Noe sånt).

Og Håkon sa, at disse polakkene, visst jobba som lærere, i Polen.

Og at de tjente mer, på å plukke jordbær, på Sand, i noen uker/måneder.

Enn de tjente, på sin lærer-jobb, i Polen, resten av året.

Så jordbær-plukker-lønn i Norge, det var direktør-lønn i Polen.

(Noe sånt).

Så sånn var visst det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Hu (Turid Sand) som har skrevet artikkelen overfor.

(Og som nå heter Turid Sand Borgersen).

Hu var så 'kaut', en periode, på slutten av 80-tallet.

(Må man vel si).

Jeg hørte stadig noe om henne.

(For å si det sånn).

Skoleåret 1988/89.

Så flytta min lillesøster Pia opp til meg, (i Leirfaret), etter at jeg hadde bodd aleine, (fordi at min onde stemor Haldis tvang igjennom dette), siden våren 1980.

Og en gang, (enten sommeren 1988 eller sommeren 1989), så gikk Pia og jeg i lag, til Berger-kafeen, (en søndag, kan det vel ha vært).

(For å kjøpe røyk og/eller godteri/cola).

Og når vi hadde gått forbi hovedhuset på Berger gård.

Så kom Turid Sand opp, fra Berger, (den veien som går opp forbi Fossekleiva Kultursenter der, (den veien heter visst 'Bergerveien', ifølge Google Maps)).

(Så hu var kanskje en kilometer unna gården hu bodde på.

Noe sånt).

Og så sier hu, til søstra mi.

(Hu later som at jeg ikke er der.

Må man vel si).

At ei jordbærjente på Dyrdal.

(Jeg visste ikke at de hadde jordbær der engang).

Hadde fått vrengt f*tta si, av en kar, som sneik seg inn til henne, (om natta).

Hu jordbær-jenta hadde visst våkna, mens han karen, hadde hatt hånda inni henne.

(Noe sånt).

Men dette har ikke hørt om, fra noen andre.

Så dette må man kanskje ta, med en klype salt.

(For å si det sånn).

Og det var også sånn, at min lillesøster Pia, dro meg over til Hurumlandet/Rødtangen, (hu kjente noen som hadde båt osv., (hu var liksom ei slags flyfille, på den tida, må man vel si)).

Dette var om kvelden.

(Dette var den dagen, jeg feira min atten års-dag.

Og vi møtte Annika Horten (og hennes kjæreste), nede ved fjorden.

Og Annika klagde, for de hadde tenkt til å dra på fest, hos meg.

Men den festen ble litt mislykka.

På grunn av at jeg ikke fikk kjøpt øl.

På grunn av at min Larvik-kamerat Frode Kølner, (som jeg møtte borte hos min farmor, for han var ikke så kjent der), ikke gadd å stoppe, utafor butikken på Sand.

For å si det sånn).

Og da sa Turid Sand, (på Hurumlandet).

At hu nettopp hadde blitt fingra, av en fra Oslo, som dro for å hente kondom.

(Turid Sand blåste i, om jeg hørte det.

Kunne det virke som).

Og hu mente, (hu skålte i fylla, må man vel si), at min lillesøster Pia, (disse var tidligere klassekamerater), også burde prøve denslags sex.

(Noe sånt).

Og min stesøster Christell, fortalte en gang, (noen måneder seinere, i leiligheten til hennes eldre halvbror Jan), at hennes bekjente Tom Bråthen, hadde fått Turid Sand, til å fingre seg.

Inne i en bil, i Holmestrand.

I forbindelse med at disse Berger-folka skulle på et utested der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Min søster Pia og stesøster Christell.

De plukka ikke jordbær, for hverken Jørgensen, Sand eller Dyrdal.

Men de plukka for Eknes.

En gård som lå, noen steinkast nord, (nede i en slags li), fra min farmors hus.

(Dette var muligens sommeren 1987.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Det er mulig at det var denne gården, som onkel Håkon mente, (jeg lurer på om det også heter Jørgensen, et par kilometer lenger sør, (de jordene som grenser til Gamlehjemmet/Bergeråsen)):

jørgensen hm


https://digitaltmuseum.no/0211810484854/sand-gard-berger?fbclid=IwAR2VhNMiqHQ0pbqfKRgDDg6zbuTDHtWvJGgvFtKuJQ7MsmcQLkI_UCwX77Y

PS 6.

I PS-et overfor, så nevnes Tykejordet.

Og jeg tror det må ha vært der, at Ove og jeg plukka, den sommeren.

Og at de fra cirka 1986, kun hadde jordbær, på dette jordet.

(Og at de istedet planta epletrær/plommetrær, i de andre jordbær-åkerne.

Noe sånt). 

Og at det derfor ikke, var så stas, å plukke der lenger.

(For å si det sånn).

Og det var på dette jordet, at jeg første gang så min tremenning Øystein Andersen, (han fra det oppsamlingshjemmet i Seoul, som min fars kusine Rediun, (og hennes ektemann Kai), hadde adoptert).

Og han var da, en bajas, (fra Lørenskog), må man vel si, (i den åkeren).

(Han plukka i lag med min kamerat Kjetil Holshagen, (som ikke hadde sagt fra til meg om, at han skulle plukke jordbær).

For å si det sånn).

Og grunnen til at jeg husker Øystein derfra.

Det er fordi at han, (som forresten var den eneste fargede der), mer eller mindre daglig, reiste seg opp i åkeren, og kasta jordbær, (i låret muligens), på andre folk, som plukka der.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

tirsdag 7. desember 2021

Jeg har visst blogga om 'brann-huset', (i Sandsveien 18), i 2013, (da jeg bodde i England). Men da blingsa jeg litt, for Sand gård ligger lenger ned mot fjorden, (for å si det sånn)

blingsa litt

https://johncons-mirror.blogspot.com/2013/03/det-her-ma-da-vre-huset-til-familien.html?m=0

PS.

Jeg hadde en litt dårlig 'russisk' lyspære, (i stua), da jeg bodde, i Keith Court, (i Walton), hvor jeg bodde fra 2012 til 2014.

(Det var sånn da jeg bodde i England, at alle briter fikk en gratis lyspære/spare-pære, (av 'russisk'/ny-moderne type), i posten, (fra myndighetene), og denne lyspæren, (som hadde dårlig/rart/fluoriserende lys), var vel også standard, på Tesco, (og kosta nesten like lite som vanlige lyspærer), osv.

Så det er mulig at det er derfor jeg blingsa.

(Det var også noen pixel-feil på nett-butikken min, som jeg ikke la merke til, på den tida, (på grunn av lyset).

Men det var nesten umulig å få tak i bra lyspærer, (til en rimelig pris), i butikkene, på den tida.

Mener jeg å huske.

De bra/greie lyspærene kosta liksom skjorta.

Noe sånt.

Selv om jeg etterhvert fant ut at de solgte gammeldagse lyspærer, (kjempe-billig), i en 'harry' butikk-kjede, som heter B&M, (i County Road).

For å si det sånn).

Det huset med rød takstein, er ikke der hvor min tremenning 'Burger-Anita', (og hennes foreldre), har hus/feriehus.

Men det er jo de husene, (ser jeg nå), som min far bygde, (på begynnelsen av 90-tallet).

(Noen hus som jeg også blogget om tidligere i dag.

For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Dette fikk jeg ikke opp det vanlige stedet på StatCounter, (hvor det står om trafikk som blir sendt til bloggen), men istedet på 'Pages'-siden:

mange som leser

PS 3.

Her kan man se hvor dårlig lys jeg hadde, den første tida, i Keith Court, (hvor jeg bodde fra 2012 til 2014).

Jeg ble tvunget, (av min far), til å bo aleine, fra jeg var ni år.

Men jeg fikk husholdnings-penger, (ihvertfall fra jeg var 10-11 år gammel), ved hjelp av min farmor, (som maste på min far, og seinere så fikk min farmor barnetrygden, (eller noe), av min far, som hu ga videre til meg, ved å gi meg en hundrelapp, to-tre ganger i uka, for å kjøpe mat/ting til leiligheten, i Leirfaret 4B).

Så jeg er vant med, (fra Kaalen sine Sand-butikker Prima og Micro 1000), at to lyspærer, (Osram eller Phillips vel), koster kanskje ti kroner.

Så når lyspærer 'plutselig' kosta det ti-dobbelte, (siden at man har gått over til dyre sparepærer), så fikk jeg nok litt bakoversveis.

Og jeg flytta inn i 10 Keith Court, (som var umøblert), uten å eie noen møbler, (for mine møbler satt jeg igjen i kjelleren, (i et slags møbel-rest-rom), i Waldemar Thranes gate 5, da jeg flytta til England, høsten 2004).

(De møblene jeg eide, var ikke så imponerende.

Det fulgte med noen reoler, (som jeg ikke flytta ned i kjelleren), i leiligheten.

Men jeg kjøpte en brukt ramme-madrass, (med bein), billig av Magne Winnem, (da han gifta seg).

Og jeg fikk også et gammelt spise-bord/salong-bord, av hans sviger-foreldre.

Av en eller annen grunn).

Så fokuset mitt, i Keith Court, ble å kjøpe ting som kjøleskap og madrass/seng, osv.

(Jeg kom ikke så langt som til å få kjøpt en meg fryser der.

For den dagen jeg skulle dra for å kjøpe en billig fryser, (på Argos Birkenhead), så stoppa the Jobcenter min sosial-støtte/trygd, (av en eller annen grunn).

Husker jeg.

Og det var bare toppen av isfjellet.

For å si det sånn).

Så fokuset mitt der, var ikke på å kjøpe lyspærer, som kosta bortimot en hundrelapp.

Det var alltid mye annet, (som ting til leiligheten/klær), som jeg trengte.

Men her på Bekkestua, så har jeg ganske nylig kjøpt to lyspærer, som kosta 60-70 kroner, på Meny.

Og som gir lys cirka tilsvarende de gamle 60 watts-lyspærene.

Men det er ikke så artig, å kjøpe sånne lyspærer/sparepærer, når man er vant til, at lyspærer koster kanskje en brøkdel av prisen.

(For å si det sånn).

Da er det lett å få bakoversveis.

(Må jeg si).

Og det er også sånn, at det ikke er så lett lenger, å finne noe som minner, om de gamle 60 watts-lyspærene, i butikken.

Det har vært mange forskjellige sparepære-slag, som har dukka opp, (i butikkene), i årenes løp.

Så det er liksom ikke bare-bare, å handle lyspærer lenger, (i butikkene sine nesten kaotiske/'russiske' lyspære-hyller).

(Dette var enklere før.

Må man vel si).

Så sånn er vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Her er mer om dette:

dårlig lys

https://johncons-mirror.blogspot.com/2013/12/fler-bilder-fra-liverpool.html

PS 5.

Mer om min fars byggeprosjekt, (i Sandsveien):

mer om fars byggeprosjekt

https://johncons-mirror.blogspot.com/2014/12/her-i-svelvik-nytt-23-august-1989-sa.html

PS 6.

Det står i PS-et overfor, at min far er fra Drammen.

Men han er født og oppvokst på Berger.

Men i voksen alder, så flytta han til Drammen, (i etasjene over en vannseng-butikk, som han drev sammen med sin kone/partner/samboer #4, (etter min mor, Lisbeth fra Jæløya og Margrete Surlien), Haldis Humblen).

Og min far ville egentlig bygge seks boliger, på aktuelle tomten, (i Sandsveien).

Men folkene fra Sand gård, (lenger ned i Sandsveien), klagde.

(De mente at det ble for mye trafikk i Sandsveien.

Noe sånt).

Og det ble derfor kun godkjent fire boliger, (av kommunen).

Noe som nok reduserte prosjektet sin lønnsomhet.

(For å si det sånn).

Så Svelvik-banken tok etterhvert over.

Så det er mulig at de fikk noen eksterne til å bygge ferdig husene.

(Dette var mens jeg bodde/studerte/jobba i Oslo.

For å si det sånn.

Og jeg har også en omsorgssvikt-sak mot min far).

Min far mente at 'vi' skulle bo, i Sandsveien 29.

(Det fjerde og siste huset).

Men min far bodde jo hos Haldis Humblen.

Så det var vel hykleri, å si.

Min far mente muligens at min lillesøster Pia og jeg, skulle ha Sandsveien 29, som en slags base/hytte.

Dette snakket min far om sommeren 1991.

(Sånn som jeg husker det).

Da han shanghaiet meg, sånn at jeg måtte jobbe med å spikre panel, (i stua i Sandsveien 27 eller 29), i ferien min, (fra OBS Triaden), når jeg egentlig skulle ha passa på min yngre halvbror Axel, (som var spesialskole-elev og som kunne fremstå som hyper-aktiv, og det var muligens bare toppen av isfjellet, for Axel pleide også å ha noen slags anfall, (der jeg leide av de i Høybråtenveien), for å si det sånn).

Men inkludert i min fars 'shanghai-opplegg' var et besøk, i enten Sandsveien 23 eller 25.

Og der bodde Andre Tangerud, (som nå er direktør i Asko/Norgesgruppen).

Og Andre Tangerud, (eller om det var de som kjøpte leiligheten vegg i vegg), klagde fælt, på min fars baderoms-gulv, (blant annet), for det var visst ikke lagt riktig, (vannet la seg i noen slags dammer, istedet for å renne ned i sluket).

Så min far ville derfor ikke ha noe base/hus i Sandsveien likevel, (for han ville ikke ha Andre Tangerud som nabo), sa han.

(Hva han nå mente med det.

For han var jo fast inventar, hos Haldis.

Må man vel si.

Så dette gjaldt vel uansett ikke han.

Men han ville liksom straffe min lillesøster Pia og meg, fordi at Andre Tangerud, var 'nazi'/vanskelig, (kunne det virke som).

Men jeg hadde jo uansett bruksretten til min farmors hus, (hvor jeg var gromgutt/odelsgutt), på Sand/Roksvoll, (noen steinkast unna).

Hvor Pia også bodde, (på den tida).

Så jeg våkna ikke helt av dette med Sandsveien og Andre Tangerud.

Må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Det er forresten mulig, at min far mente, at han ville slutte å være fast inventar, hos Haldis, når Sandsveien 29, var ferdig bygget.

Det er mulig at min far valgte å bo hos Haldis, fordi at Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine fra 1981 til 1988, da min lillesøster Pia rømte fra Haldis), var del-eiet, av hans lillebror Håkon.

(Noe sånt).

Så min far hadde ikke hatt noen egen bolig, (som ikke Håkon var del-eier i), siden at han bodde i Toppen 4, (og da var det sånn, at min mor tok med min lillesøster Pia og meg, og rømte fra min far, i 1973).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Det at min fars yngre bror Håkon, var del-eier, i Leirfaret 4B, (og Hellinga 7B, hvor jeg bodde før jeg flytta til Leirfaret 4B).

Det visste jeg ikke, på den tida.

Det har jeg seinere lest, på 'Bokhylla', osv.

(For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 9.

Min far solgte Toppen 4 til Røkaas-familien, på slutten av 1973, (var det vel).

Men min far kjøpte seg ikke noen ny leilighet.

Han flytta istedet inn på gutte-rommet, hos sine foreldre på Sand/Roksvoll.

Og der ble han boende, i to-tre år.

Før han fikk seg en liten to roms-leilighet, (med åpen løsning mellom stue og kjøkken), i Hellinga 7B.

Men den leiligheten var visst eiet, av vårt slektsfirma Strømm Trevare, (hvor min fars lillebror Håkon også var eier).

(Har jeg seinere funnet ut).

Selv om det var sånn, at min far alltid pleide å jobbe, et par timer overtid, hver dag.

(Noe ikke Håkon gjorde.

Det var kanskje sånn at min far, (som var eldst), var sjefen på Strømm Trevare, (før min far begynte vannsengbutikk i Drammen, sammen med Haldis Humblen).

Mens Håkon mer var, som en slags vanlig arbeider, (som kun jobba 9-16, (hver dag), for å si det sånn)).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 10.

Når det gjelder den baderoms-klagen til Andre Tangerud, (eller om det var naboen).

Så kan det ha vært sånn, at dette var en 'fille-klage', (at dammene som samlet seg, var så små, at de liksom fordampet med en gang).

Men at dette var noe som Tangerud nevnte, siden at han også hadde et par andre klager.

(Noe sånt).

Min far hadde jo bygd huset til sin yngste bror Runar, (i Son), noen år tidligere.

Og jeg hørte ikke noen klager fra Runar, om noe, når min lillesøster Pia og jeg ble invitert på besøk der.

(Hvis det hadde vært mye uenigheter/konflikter.

Så hadde vel kanskje ikke Pia og jeg blitt invitert til Son, (dette var før de fikk bygd ferdig svømmebassenget og bordtennis-rommet, men likevel).

Pia og jeg lærte å spille poker der, (om fyrstikker), av onkel Runar, (husker jeg).

Rundt midten av 80-tallet.

Må det vel ha vært).

Men det kan kanskje ha vært min fars arbeider Erik Thorhallsson, (som nå er direktør i Bladcentralen), som støpte gulvet til Tangerud/naboen, (tenker jeg).

(Noe sånt).

Det kan ha vært sånn, at Erik Thorhallsson var på sommerferie, i sin fars hjemland Island, (eller noe lignende).

Og at det var derfor, at min far ville, at jeg skulle jobbe, i min sommerferie, (sommeren 1991), tenker jeg.

(Noe sånt)

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 11.

De som døde i brannen, (og som tidligere har bodd i et hus, som var del av min fars bygge-prosjekt, (Sandsveien 23-29)).

De var innflyttere, på Berger/Sand.

De bodde ikke der, på den tida, som jeg bodde der, (på 70/80-tallet).

Så jeg har aldri hørt om de før.

Men jeg syntes det virka litt rart, at det skulle starte en brann, hos en brannkonstabel.

(Han som eide huset jobba visst på Drammen Brannstasjon.

Som forresten er en av naboene, til min far, (i Tordenskioldsgate), på Strømsø, i Drammen.

Noe sånt).

Jeg husker at det var en 'rar' hyttebrann der, (på hyttefeltet like ved), en natt/morgen, på begynnelsen av 80-tallet.

(På Sand).

Og da skulle min far opp til brannen, (mener jeg å huske), av en eller annen grunn.

Men dette med brannårsaken skal vel politiet finne ut mer om, i de neste dagene/ukene.

(Hvis jeg skulle tippe).

Så sånn er vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 12.

Her er mer om dette:

innflyttere

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/bGe4Wl/disse-mistet-livet-i-branntragedien-kjenner-paa-stort-savn

PS 13.

Jeg husker forresten, av min farfar sa, (på 70/80-tallet), at Svelvik kommune, hadde cirka 5.000 innbyggere.

Men da Svelvik ble del av Drammen, for et par år siden.

Så het det seg visst, at Svelvik hadde cirka 7.000 innbyggere.

Så stedet har vokst litt, (med innflyttere fra både Norge og utlandet), siden jeg bodde der, da.

(For å si det sånn).

Så det er mange, på Berger/Sand, som jeg ikke kjenner/veit hvem er, nå for tida.

Men hvis min far, har vært litt som en sørlending, (eller hva man skal si), inne i Drammen.

Så er det mulig, at min far, har vært borte på brannstasjonen, og skravla med han avdøde brannkonstabelen, (om husene i Sandsveien, osv).

(Hva vet jeg).

Så det er mulig at dette var kameraten til min far.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

torsdag 21. januar 2021

Arvato-jobben var faktisk ikke min første jobb i England, (når jeg tenker på det)

weymouth jobb linkedin 20

https://www.linkedin.com/in/erik-ribsskog-45586a6/

PS.

Istedet for en hustavle, så hadde denne vertsfamilien, (i Weymouth), et bilde av dette paret, (på en strand), på veggen, og så stod det: 'Bloody sand gets in everywhere', (eller noe lignende), på/under tegningen:

bloody sand

https://www.loveiscartoon.com

PS 2.

Jeg oppdaterte også om en jordbærplukking-jobb, (og 'støttekontakt-jobb'), som jeg hadde, denne sommeren:

jordbær plukking jobb linkedin

https://www.linkedin.com/in/erik-ribsskog-45586a6/

PS 3.

Den 'hustavlen', til Weymouth-vertsfamilien, var nesten som denne vitsetegningen, (bare med de mer kjente nudistene, fra det øverste PS-et):

nesten som denne

https://www.ebay.co.uk/itm/BEACH-SAND-DUNES-SEX-BLOODY-SAND-BAMFORTH-COMIC-SERIES-662-POSTCARD-/254628417031

lørdag 15. februar 2020

Min tidligere Bergeråsen-nabo Fridtjof, har visst begynt i band


https://www.facebook.com/318943871790086/photos/gm.786478838512445/1056421441375655/?type=3&theater

PS.

Vidar Borgersen er forresten ektemannen til Turid Sand, (fra Sand gård), hvis jeg har forstått det riktig.

(Jeg plukka jordbær, et par somre, for familien Sand, på midten av 80-tallet.

Og Turid Sand gikk i klassen til min søster Pia og stesøster Christell, på Berger skole, (og muligens også på Svelvik ungdomsskole og/eller Sande videregående/Holmestrand videregående).

For å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

torsdag 13. juli 2017

Jeg lærte, på frukt/grønt-kurs, hos Gartnerhallen, i 1994, (eller om det var i 1995), at man, (som butikkmedarbeider/fruktansvarlig), skulle ta bort, all dårlig frukt. Og hvis frukta var dårlig, da den kom fram, til butikken, så skulle den frukta, sendes i retur. Så det skal ikke være dårlig frukt, i en matbutikk, (vil jeg si)

ta bort dårlig frukt

http://www.nettavisen.no/na24/butikksjefer-om-jordbr-bytting---ikke-greit/3423356434.html

PS.

Kiwi har tidligere hatt, en slags garanti, som sier at man får det dobbelte av prisen tilbake, hvis man finner, noe dårlig frukt, hos dem.

(Noe sånt).

Så her har Kiwi tydligvis senket kravene, på kvaliteten, på frukta.

(For nå sier de visst, at de ikke har tid til, å ta bort, all den dårlige frukta.

Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Da jeg jobba, med å plukke jordbær, et par somre, på midten, av 80-tallet.

(På Sand gård, i Strømm/Svelvik).

Så gikk praten om, i åkeren, at de råtne jordbærene, skulle vi bare legge, i bunnen av kurven.

For da så ikke folk dette, når de kjøpte kurvene.

Og den praten, kom vel antagelig, fra bondekona Sand, (hvis jeg skulle tippe).

(For ellers, så hadde nok ikke, de unge jordbærplukkerne, turt å sagt dette.

Noe sånt).

Og det er jo klart, at butikkfolka sjekker ikke, hvert eneste jordbær.

Men du kan se, ganske langt ned, i en jordbær-kurv.

Og det er vanligvis bra lys, i en matbutikk.

Så det er ikke så vanskelig, å se, om en jordbær-kurv, har dårlig kvalitet, eller ikke.

(Vil jeg si).

Men en jordbær-kurv, taper seg veldig, i kvalitet, fra en dag til den neste.

(Selv om den oppbevares kjølig, over natten).

Man kan nesten ikke selge jordbær, som er, fra dagen før.

Da er kvaliteten mye dårligere.

(Vil jeg si).

Men det er mulig, at man kan prise de kurvene, (som er fra dagen før), til halv pris.

(Hvis man ikke har, noen andre jordbær, (i butikken), for eksempel).

Men jordbær var visst ikke egentlig, i sortimentet, til Rimi, (husker jeg, at ei butikkleder-dame, som het Hilde, (fra Groruddalen), en gang sa, sommeren 1994, (på Rimi 3164 Lambertseter), vel).

Men hu mente, at vi kun hadde jordbær, som en slags service, for kundene, (og ikke for å tjene penger).

(Noe sånt).

Så man kunne for eksempel, ta inn en kasse jordbær, hver dag.

Og så kaste, (det vil si hive i grisemat-dunken), de kurvene, som man ikke solgte, dagen etter.

Eller man kunne plukke bort, de dårlige bærene, og 'lage' nye kurver.

Men det reagerte noen kunder på, (sånn som jeg husker det).

Men om butikkfolk, skal få lov til, å ta bort dårlig frukt, på 'bær-nivå'.

Eller om det skal være, på 'kurv-nivå'.

Derom strides kanskje de lærde.

(For noen liker kanskje ikke, at butikkfolka, tar for mye, på frukta, da.

For å si det sånn).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

onsdag 18. juni 2014

Her var det jeg plukka jordbær, et par somre, på midten av 80-tallet, (så det var kanskje derfor, at jeg fikk såpass bra dreisen på frukta, i Rimi, (noe jeg noen ganger fikk høre ihvertfall), og etterhvert vant en stor driftskonkurranse, som het Rimi Gullårer, i 2001, som butikksjef, på Rimi Langhus)

dreisen på jordbær

http://www.svelviksposten.no/nyheter/rekordtidlige-jordber-1.8469577

PS.

Den første sommeren, som jeg plukka jordbær.

(Det var vel sommeren 1985, hvis jeg skulle tippe.

Hvis ikke det var sommeren før).

Så var det sånn, at den første økten, så skulle jeg plukke, i raden ved siden av bonden ovenfor, (Harald Sand), som da var bondegutt, (husker jeg).

Og Harald føyk jo fram, som en rakett, i åkeren.

Og bondekona Sand, måtte si til meg det.

At Harald hadde plukka jordbær, i mange år.

Så jeg måtte finne mitt eget tempo, (og ikke prøve å 'herme' etter Harald), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Bondekona Sand, (var det vel), hu lærte meg også det.

At hvis noen av bæra var råtne, så skulle man bare la de henge.

(For da ble det gjødsel, eller noe sånt.

Og det ble bedre bær, neste år, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Men etter at jeg hadde jobba i åkeren, i en økt eller to, (eller noe i den duren).

Så var det sånn, at en pjokk av noe slag.

(Det kunne kanskje ha vært Halvor.

Men det var vel antagelig ikke han.

For jeg husker ikke sikkert, om han plukka der, eller ikke).

Sa til meg det.

At hvis noen av bæra var råtne, så skulle man bare legge dem, nederst i kurven.

Men dette var jo det motsatte, av det bondekona Sand, hadde sagt til meg.

Så jeg prøvde fortsatt å plukke fine kurver, da.

(På tross av det han pjokken hadde sagt).

Og jeg fikk seinere skryt, av bondekona Sand, og bestefaren til Harald, (lurer jeg på om det kan ha vært), siden at jeg plukka, så fine kurver, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Men nå i de siste dagene.

(For den artikkelen ovenfor, den er vel noen dager gammel).

Så har jeg lurt på det.

Om han pjokken, handla på oppdrag.

Fra bondefamilien Sand.

Og at disse vær noen 'fæle kommunister'.

Som ikke syntes at det gjorde noe, om det lå et par-tre råtne jordbær, oppi 'menneske-kurvene'.

(For dette var jordbær som ble solgt til forbruker, som spise-jordbær, (og ikke 'syltetøy-bær'), da.

Det husker jeg.

For da skulle vi nemlig la den grønne hampen, forbli sittende, på bærene.

Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

onsdag 19. oktober 2011

Min Bok - Kapittel 30: Brighton

En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).

(Jeg hadde jo hatt 'De britiske øyer', som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).

Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.

Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.

Jeg ringte til STS og bestilte reise da.

Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.

Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.

(Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.

Men men).

Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.

Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.

Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.

Men men.

(Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.

Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.

Vil jeg nok tippe på.

Men men).

Vi tok fly, fra Fornebu vel.

Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.

Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.

Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.

Og at hvis det stod 'TO LET', foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.

Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.

Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.

Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.

Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.

Så sånn var det.

Men men.

Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.

Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.

Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.

Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.

Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.

Men men.

Så dukka min vertsfamilie opp.

De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.

Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).

De kjørte en liten bil vel.

Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.

Som gikk på barneskolen sikkert.

Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.

Men men.

Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.

Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.

To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for 'Nordmannen', (eller 'Nårrmannen', eller noe sånt), ned til sentrum da.

Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa 'aa' og 'nee', og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.

Axelsson var 'syntare', og ihvertfall en av de andre der, var 'hårdrockare'.

Jeg ble kalt for 'sånn der femtiotalls', av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.

For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.

Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment 'Ti i skuddet', og kanskje nærradioer da).

(Jeg hadde tatt opp den der 'Agadir'-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.

Men men.

(Den gikk sånn her:

'Agadir push pinapple shake the tree'.

Noe sånt.

Men men).

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.

Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.

Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.

(Men jeg bodde hos mora mi da).

Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.

En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.

(Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.

Men men).

Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.

Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.

Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.

Så jeg prøvde å huske veien tilbake.

Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.

Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.

Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.

Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.

Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.

Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.

Han stod parkert der, mens han spiste vel.

Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.

Det fikk jeg.

Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.

(De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.

Noe sånt).

Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).

Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.

Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.

(Så da skjønte jeg det nok feil.

Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.

Men men).

Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.

For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.

Av en eller annen grunn.

Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.

Så sånn var det.

Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.

Da svarte faren min i telefonen der vel.

Han sa ihvertfall hva adressen var da.

Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.

De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.

Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.

Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.

Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).

Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.

(Siden jeg ikke hadde noe penger).

Men det ville han ikke.

Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.

Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.

Så han behøvde ikke å få penger, sa han.

Men men.

(Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.

Eller av vertsfamilien da).

Noe sånt.

Men men.

Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.

Sånn at dette ikke skulle skje igjen.

Så sånn var det.

Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.

Eller nei, sånn var det vel ikke.

Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.

Dagen etter.

Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.

Men det var langt unna der vi norske holdt til.

For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.

Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.

Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.

Så sånn var det.

Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.

Og det var vel på Churchill Square.

Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.

Men hu kurslederen, hun sa noe om 'der hvor bussene er', eller noe.

Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.

Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.

Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.

Men men.

Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.

Noe sånt.

Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.

(Sønnen hans var vel for ung kanskje.

Hvem vet).

Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg sa at det var et 'bargain', (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.

Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.

Noe sånt.

Men men.

Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.

Men men.

Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.

Så sånn var det.

Men men.

Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.

Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.

De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.

Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.

Og jeg syntes at maten der var så god.

Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.

Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.

Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.

Det var han Fredrik Axelsson.

Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.

(Han var vel hårdrockare, tror jeg.

Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.

Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.

Før jeg tok opp.

Hvem vet).

En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.

Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.

Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.

Hu jenta prata med han gutten husker jeg.

Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.

Mens for jenter, så var den 15 år.

Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.

Husker jeg.

Noe sånt.

Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).

Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en 'hamburgare', til henne.

Men det gadd jeg ikke.

Så sa hu jenta at jeg var dum.

Også spurte jeg henne, om hvorfor det.

'Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej', eller noe, svarte hu jenta da.

Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.

Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.

Men men.

Og han med svart hår og piggsveis, han var vel 'syntare', sånn som jeg husker det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.

De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.

Så sånn var det.

Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.

Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.

Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han 'såg ut som en syntare', tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.

Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.

Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.

Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.

Men men.

Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.

(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.

Men men.

Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.

Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.

Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.

(Noe som ikke var helt sant men).

Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.

Der solgte masse elektronikk, osv.

Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.

Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.

Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.

Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.

Det var ikke så populært.

Men men.

Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.

Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.

De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.

(Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).

Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.

Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.

Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.

Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.

Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.

Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.

(Jeg var litt full da).

Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.

For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.

Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.

Men han var på vei tilbake hjem igjen.

Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.

Så sang jeg den 'God Save the Queen', mener jeg å huske.

Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.

I fylla da.

(Eller jeg var ihvertfall pussa).

Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.

Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.

Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.

Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.

Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.

Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.

Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.

Så sånn var det.

Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.

Så sånn var det.

Men men.

På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.

Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.

Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.

For de ville falle ut.

Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.

Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.

(Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.

Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.

Men men).

Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.

Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.

Men men.

Så jeg fikk jo skylda for det da.

Jeg lo litt av henne, mener jeg.

Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu 'truse-jenta' og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, 'jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel', også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at 'det kan man se på tomlene'.

Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.

Og da lo vel de jentene, tror jeg.

Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.

Ihvertfall en.

Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.

Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.

(De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).

Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.

Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.

Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.

Så sånn var det.

Men men.

Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.

Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.

Men det er mulig jeg husker feil.

Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.

Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).

Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.

En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.

Sånn som jeg husker det.

Men men.

Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.

Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.

Noe sånt.

Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.

Jeg kjøpte øl der, husker jeg.

(Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.

Noe sånt).

Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.

Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.

Så det var ikke dårlig.

Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.

Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul's Catedral, i London.

Med at jeg mista mynter, på bakken.

I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.

Og sparka til den.

Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.

Men men.

Og i St. Paul's Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.

(En ti-pence mynt, eller noe.

Altså en mynt som ikke var verdt så mye).

Også ropte en prest.

'Who lost his money', osv.

Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.

(Jeg husker ikke hva det heter der nå.

Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).

Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).

Og da sang gateselgeren sånn 'Vole vois couse avec moi, ces va'.

Noe sånt.

(Og det betyr, 'vil du ligge med meg', mener jeg).

Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.

Så sånn var det.

Men men.

Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.

De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.

Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.

De jentene klagde, dagen etter vel.

For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.

For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.

Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.

Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.

'Horer', sa hu ene jenta.

'Transvestitter', svarte han kurslederen.

Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.

Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på restaurant, den kvelden.

Før vi dro til den kirken vel.

Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.

Når vi skulle betale for maten.

Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.

For vi hadde bare sedler da.

Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.

For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.

Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.

Så sånn var det.

Men men.

Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.

Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.

Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.

For moderne kunst.

Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).

Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.

(De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.

Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.

Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.

En slags klokkeradio, eller noe, vel.

Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.

Men men.

Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.

(En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).

Men men.

I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.

Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.

Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.

Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.

Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.

Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.

Hvem vet.

Men men.

Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.

Så jeg glemte hvor bussen stod.

Så jeg fant ikke bussen vår.

Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.

Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.

(For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).

Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.

Så sånn var det.

Men men.

Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.

Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.

Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.

Noe sånt.

Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.

Dette var i en annen del av Brighton.

Men fortsatt i sentrum da.

Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.

Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.

Noe sånt.

Den nye familien var en større familie.

Og de hadde unger, som var på min alder.

Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.

Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at 'oh, he listens', eller noe.

Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.

Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.

Noe sånt.

Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.

Sånn at noen jenter lo vel.

Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.

Hva vet jeg.

Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.

Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.

En kveld, så så jeg på TV, etter middag.

Det var Bislett Games.

Og Steve O'Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.

Noe sånt.

Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.

Eller kanskje de sov.

Hva vet jeg.

Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).

Også gikk jeg og la meg da.

Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.

Men men.

SÅ sånn var det.

Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.

Og kanskje en onkel eller bestefar og.

Noe sånt.

Så jeg ble aldri helt husvarm der.

Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.

Noe sånt.

Jeg fikk også en telefon fra han svensken.

Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.

Disse hadde havna i kofferten min.

Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.

Jeg innrømte at de lå i kofferten min.

Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.

For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.

Så sånn var det.

Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.

Men men.

Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.

Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.

Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_

Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?

Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i 'hutta heita' liksom?

Men men.

En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.

Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.

Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.

Så sånn var det.

Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.

Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.

Men var ganske kraftig.

'Hvor kraftig var han', spurte Lassen, (må det vel ha vært).

'Omtrent som han der', sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.

Også var det han karen.

Jeg sa bare noe sånt som at 'det er jo han, for søren', eller noe.

Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.

Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.

Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.

Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.

Jeg svarte, at jeg hadde vært det.

(For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).

Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.

Hu sa at, 'but you look like you're twelve', eller noe.

Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.

Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.

Dette var jo sommeren jeg fylte femten.

Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.

Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.

Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.

Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.

(Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.

Men men).

Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.

Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.

Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.

Nede i skrekkammeret vel.

Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var 'snoppen' vel.

(Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).

Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.

(Det er mulig at det var like før og).

Og da sa han Fredrik Axelsson, at 'du tog dom flaskarna, gjorde du inte'.

Men da svarte jeg ikke noe.

For jeg tok dem vel egentlig ikke.

Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.

Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.

Men men.

Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.

Og da drakk jeg opp dem.

Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.

Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.

For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.

Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.

For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).

Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.

Men men.

Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.

Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.

(En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.

Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).

Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.

Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.

Noe sånt.

(For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).

Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.

Og da sa jeg det til han Axelsson da.

Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.

(Nemlig 'cancer').

Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.

Men da skjønte ikke svensken noe.

Så da sa jeg at Reagan hadde fått 'kreftsvulst'.

Men da skjønte heller ikke svensken noe.

Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde 'kreftsvulst', når han egentlig hadde 'cancer'.

Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.

Eller kanskje han ikke ville skjønne det.

Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.

Så sånn er det.

Men men.

Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.

Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.

At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.

Og at faren hans, var leder for et av dem.

(Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.

Men det var kanskje noe kriminelt.

Hvem vet).

En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.

Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.

Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.

Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.

Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.

De spurte hvor jeg var fra.

Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte 'England' da.

De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.

Så sånn var det.

En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.

Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.

Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).

Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.

Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.

Noe som gjorde rimlig vondt.

Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.

Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.

Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).

Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.

Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.

Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.

Og da slutta de vel å slå, mener jeg.

Så det var ganske slemme, må jeg si.

Så sånn var det.

Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.

Så sånn var det.

Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.

Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.

For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.

Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.

Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.

Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.

Men de fikk ikke liv i han.

Kona hans gråt husker jeg.

Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.

En kar i begynnelsen av 20-årene vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.

Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.

Så sånn var det.

På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.

Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.

Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.

Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.

Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.

Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.

Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).

Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).

Så sånn var det.

(Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.

Det lurte jeg på ihvertfall.

Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.

Men men).

Jeg spurte om de sokkene da.

Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.

Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.

Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.

Så sånn var det.

Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.

(Eller 'washeteria', som det vel kanskje blir kalt).

Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).

Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.

Sånn som jeg gjør her på hostellet.

Hm.

Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.

Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.

Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.

Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.

Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.

På engelsk da.

Husker jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.

Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.

Så det er helt sikkert.

Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.

Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.

Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.

(Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.

Noe sånt).

Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.

Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.

Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.

Og det klarte jeg ikke, husker jeg.

Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.

Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.

Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.

Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.

Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at 'mine' kurver, var noen av de fineste.

At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.

Noe sånt.

Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.

Men det gadd jeg ikke da.

Så sånn var det.

Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.

Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.

Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.

Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.

Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.

Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.

Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.

Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.

Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.

Det veit jeg ikke.

Men det veit dem vel kanskje selv.

Det får man vel håpe på.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

onsdag 9. desember 2009

Jeg sendte en ny e-post til Annika Horten, i Drammen IKT, angående referanse




Google Mail - Referanse/Fwd: Og forresten/Fwd: Hei igjen Annika,










Google Mail


Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>




Referanse/Fwd: Og forresten/Fwd: Hei igjen Annika,











Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>



Wed, Dec 9, 2009 at 9:25 AM




To:
Annika.Horten@d-ikt.no






Hei Annika,

jeg vet du sa at jeg ikke skulle skrive til deg på jobben, men det her har med jobb å gjøre.

Jeg har arbeidssaker mot alle firmaene jeg har jobba i, (for jeg har mest jobba i Rimi).


Og CC Storkjøp, hvor jeg jobbet da du jobba på H&M, de har blitt kjøpt opp av Rimi.

Så jeg sliter med å skaffe referanser.

Men jeg husker at familien til Turid Sand, de sa at jeg var så flink til å plukke jordbær.


Bestefaren hennes, tror jeg sa det.

For jeg plukka bare fine bær, og det lå ikke noen dårlige bær, i bunnen av kurven.

Jeg har ikke prata med de på over 20 år, kan ikke du spørre om de kan være referanse, faren til Turid, siden du gikk i klassen hennes?


Jeg trenger referanse, for jeg er arbeidsledig i England, skjønner du, og jeg har også jobba med skogsarbeid på Løvås Gård i Larvik, så det er ikke noe tull der her altså, selv om det kanskje virker litt dumt.


Vær så snill og hjelp!

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Jeg fikk brev fra Folkeregisteret, og der stod det at jeg bodde i Toppen 4, før Røkås-familien, så du huska nok feil der gitt!



---------- Forwarded message ----------
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2009/11/16
Subject: Og forresten/Fwd: Hei igjen Annika,
To: Annika.Horten@d-ikt.no


Hei,

bare en ting jeg glemte.

Det var at da Frode Kølner og en kamerat av han, fra Larvik, skulle på 18-års dagen min, i 1988.


Så ville søstra mi og han Frode, så gjerne, at Kølner skulle få vannsenga mi, den natta, bursdagsnatta mi.


Og var det noe jeg ikke ville, så var det å gi bort vannsenga mi, (eller faren min sin), for den var jeg glad i.

Jeg hadde planer om å innlosjere Frode Kølner og de, på mitt gamle rom, (Gry og Hege Stenberg sitt gamle rom, da de bodde i Leirfaret).


Men søstra mi og Kølner dro meg med til Sandvika, (noe jeg ikke ville, og jeg ble helt svimmel for de tulla så mye med meg, at jeg glemte å kjøpe øl til og med, så derfor ble det ikke noe fest, og Kølner og dem dro tilbake til Larvik, uten å åpne Jegermeister-flaska si.


Og søstra mi dro meg med på Rødtangen, og vi møtte deg og typen din, og du sa du ville på fest hos meg, og klagde fordi jeg ikke hadde 18-års fest likevel).

På Rødtangen, så møtte vi klassevenninna di Turid Sand, som var på fylla.


Hu fortalte oss at hu hadde latt en Oslo-kar fingre henne, og han var nå for å hente kondomer.

Søstra mi sa at jeg ikke måtte si det til noen.

(Men det var vel strengt tatt mellom meg og Sand).


Søstra mi var så sjefete, og gikk alt for nærme på meg, på bursdagen min.

Så hun, (som var lillesøstra mi), skulle liksom bestemme at Kølner fikk vannsenga, enda det var min leilighet, min kamerat, mitt rom, min vannseng og min 18 års dag.


Så da måtte jeg bare finne på noe, på Sandvika der, så sa jeg til søstra mi og Kølner, at der skal jeg ha Annika og Anne Uglum, (i vannsenga), så jeg må ha vannsenga selv.

(Jeg var så svimmel fordi søstra mi og Kølner overstyrte meg så mye, så jeg bare så noe, jeg var ikke helt meg selv, så jeg beklager det, at jeg sa noe galt da, men de Larvik-folka kødda så mye med meg, så jeg ble helt svimmel, og bare sa noe som falt meg inn).


Så sånn var det det foregikk, hvis søstra mi har fortalt deg om du.

Du hadde jo type og det hadde sikkert Anne Uglum og, så det var ikke akkurat noe seriøst, det var bare noe tull jeg fant på, for jeg ville beholde vannsenga mi, på bursdagen min.


Så da ble jeg deppa, seinere, når Kølner, som liksom skulle være bestekameraten min, fra Larvik, tok med Jagermaister flaska si, fra fryseren til Haldis, på rommet mitt, og forsvant tilbake til Larvik, med kamerat.


Så sånn var det.

Så derfor ble jeg med søstra mi til Rødtangen, for jeg var litt nedfor, for jeg hadde mista han som jeg trodde var den gamle bestekameraten min.

(Men han var visst mer som Pia's kamerat).


Så sånn var det.

Så derfor ble det ikke noe av den annonserte 18-års festen min, beklager det!

Du sier jeg skal spørre min egen familie, men søstra mi vil ikke være venn med meg på Facebook, så hu stoler jeg ikke på.


Faren min og onkel Håkon og onkel Runar, har kutta meg ut.

Og Christell vil ikke prate om gamle dager, og jeg har kutta ut søstra mi, og faren min, (for han kødderingte på mobilen min hele tida), og halvbroren min i Oslo, Axel.


Så jeg kutta ut Christell og, for det ble litt dumt, å ha noe med henne å gjøre da, siden hun kjenner jo søstra mi og faren min bedre enn meg.

Så jeg har kutta ut eller blitt kutta ut, av min familie.


Så derfor er det jeg må kontakte alle andre om det jeg prøver å finne ut av, for jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.

Så jeg prøver å skjønne hva det betyr, og har derfor flyttet til England.


Sånn, nå har jeg fått forklart ferdig, så nå skal jeg ikke skrive mer.

Beklager alle e-postene!

Mvh.

Erik Ribsskog



---------- Forwarded message ----------
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2009/11/16

Subject: Re: Hei igjen Annika,

To: Annika Horten <Annika.Horten@d-ikt.no>


Hei,

nei, jeg skal ikke sende noe mer e-post til deg.

Du får slutte å skrive 'med vennlig hilsen' da vet du, hvis du ikke vil ha e-post.


Du husker vel ikke at Christell tok med deg, for å banke på alle vinduene og dørene, i leiligheten min i Leirfaret heller, da jeg skulle kopiere en videofilm, for noen i Havnehagen, og Christell sa jeg fikk låne videoen deres.


Og hva med den gangen du og Anne Uglum, gikk toppløse ned hele Havnehagen sammen med Espen Melheim?

Og søstra mi og Christell hadde dratt meg med på stranda, mellom Teskjekjærringa og Sand, for å sole oss, (der hvor ingen soler seg vanligvis), og du og Anne Uglum og Espen Melheim, skulle tilfeldigvis, eller 'tilfeldigvis', windsurfe der, to og Anne toppløse.


Hva var det om egentlig?

Jeg skal slutte å kontakte deg, men grunnen til at jeg kontaktet deg på denne e-post adressen var fordi firmaet du jobber i tulla med e-posten jeg sendte til Svelvik kommune.


Kanskje du skulle ha forsatt å jobbe på Hennes og Mauritz i gågata i Drammen istedet?

Hei og hopp!

Mvh.

Erik Ribsskog



2009/11/16 Annika Horten <Annika.Horten@d-ikt.no>



Jeg kan ikke huske at noen andre enn Røkås har bodd der. Du må spørre din egen familie. Det hadde vært fint om du sluttet å sende epost til meg. Dette er min jobbe adresse og jeg bruker ikke denne til privat.

Med vennlig hilsen Annika Horten D-ikt
--- opprinnelig melding ---
Fra: "Erik Ribsskog" <eribsskog@gmail.com>
Emne: Hei igjen Annika,
Dato: 15. november 2009
Klokkeslett: 12:35:52

beklager at jeg skriver så mange e-poster.


Men jeg har tenkt en stund på nå, om jeg var fra Berger eller Larvik.



Så mener jeg å huske, fra 80-tallet, at du sa en gang, da jeg møtte deg og Christell, at mora di huska meg og søstra mi, fra da vi bodde på Toppen der, der hvor Røkås-famlien vel flytta til, mener jeg, i Toppen 4.



Stemmer det, dere var vel naboene våre da, eller?




Stemmer det?



Bare noe jeg kom på, beklager at jeg sender mange e-poster!



Mvh.



Erik Ribsskog















søndag 12. juli 2009

Oppdatering fra Mogan-familien og Sand, osv. (In Norwegian)

oppdatering 1

oppdatering 2

oppdatering 3

oppdatering 4

oppdatering 5

oppdatering 6

PS.

Det er litt flaut å si, hva som skjedde, da jeg fikk penger av Margit og Anne, til bussen.

Da jeg var sånn 14-15 år, og hadde vært i Drammen.

Men det var, at de hadde sagt til Ågot, at jeg hadde sett ut som en jente, eller noe, virka det som, for meg.

Så det syntes jeg var veldig flaut.

Så det var siste gang, at jeg oppsøkte Margit og Anne.

Det kan kanskje ha vært at de reagerte fordi jeg hadde lyst hår?

Hva vet jeg.

Men jeg er litt var for Margit og Anne.

Jeg tror de hadde en sjef, som styrte bedriften deres, men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.

Og jeg var vel ikke så velkommen, innendørs, i hytta dems, nede ved Snippen.

Så jeg lurer på om de var noe Illuminati, eventuelt, eller hva som kan ha forekommet.

Ågot var jo glad i stjernetegn og i å legge kabal.

Men var ellers kristen og gudfryktig.

Men jeg skal ikke si noe sikkert.

Det var også ei dame, som het Liv, som jobba på kiosken.

Som var bygget av tre, med et overbygg, hvor folk kunne sitte, og som var malt lys blå vel.

Hvor folk fra hyttene, på Krok, som ofte dro ut fra Drammen og kanskje helt fra Oslo, om sommerne.

De hytteturistene, de dro sikkert på kiosken til Liv, for å kjøpe godteri osv., på 70-tallet.

Men det kiosken, stengte sånn rundt 1975 kanskje.

Noe sånt.

Og den ble revet sånn rundt 1980, eller noe, da Sandbu Tepper, ble bygget på tomten.

Men Ågot besøkte hun Liv, noen ganger, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Bloggarkiv

Populære innlegg

Om meg

Bildet mitt
Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm. Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker. Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm. Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter'). Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009). Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid. Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland). Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data). Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen). Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm. johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).

Totalt antall sidevisninger

Etiketter