Ingeborg Ribsskog - Baron Adeler Malteserordenen E-post til slottet om Mette-Marit videoen Er noe galt i Martine-saken? Problemer med Grandiosa? johncons-MUSIKK johncons-REISE johncons-FOTBALL
Viser innlegg med etiketten STS Språkreiser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten STS Språkreiser. Vis alle innlegg

torsdag 27. oktober 2022

Jeg sendte en e-post til Dorset Echo

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Complaint/Fwd: Cancel subscription
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 27. oktober 2022 kl. 12:33
Til: newspapersales@dorsetecho.co.uk
Kopi: diarmuid.macdonagh@dorsetecho.co.uk, newsdesk@dorsetecho.co.uk, abbie.evans@localiq.co.uk, newspapersales@dorsetecho.co.uk, recteam@newsquest.co.uk, deliveries@newsquest.co.uk, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>
Hi,

should this be in Spanish like in the Weymouth-TV-programme Fawlty Towers, I was wondering.

Why haven't I heard back from you?

I even logged in now, and it said that my subscription wasn't canceled (even if I asked for this more than a week ago).

Hm.

Erik Ribsskog


---------- Forwarded message ---------
Fra: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: tir. 18. okt. 2022 kl. 11:04
Subject: Cancel subscription
To: <newspapersales@dorsetecho.co.uk>


Hi,

I wanted to cancel my subscription please.

Erik Ribsskog

PS.

Her er mer om dette:

dorset echo ikke kanselert

PS 2.

Torquay skulle det visst være (når det gjelder hvor handlingen i TV-serien 'Fawlty Towers' aka. 'Hotell i særklasse' liksom foregikk):

torquay ikke weymouth

https://www.aftenposten.no/kultur/i/1nKR8X/historisk-episode-fra-hotell-i-saerklasse-fjernes-i-storbritannia

PS 3.

Torquay og Weymouth er to av de minste/'kjedeligste' språkreise-byene.

(Må man vel si).

Så det er muligen at det er derfor, at jeg (som mest dro til Brighton (som er størrre enn Bergen og Trondheim vel) om somrene, på 80-tallet) blander disse mindre byene.

(Kenneth Sevland fra valgfaget sjakk/bordtennis på Svelvik ungdomsskole (i åttende klasse).

Han dro meg med til Weymouth etter niende klasse.

Selv om jeg var i Brighton (aleine) etter åttende klasse).

Og da jeg dro til Brighton, etter åttende klasse (med STS).

Så satt det noen gutter på bussen (fra London/flyplassen) som var cirka like gamle som meg.

Og de begynte å sutre (må man vel si) siden at det bare var unge som skulle til Torquay.

(De ble muligens svartsjuke/misunnelige, på de som skulle til Brighton (som meg).

Noe sånt).

Så det er kanskje derfor at jeg blander Torquay og Weymouth.

For sånn var det nesten for meg, året etter, da Kenneth Sevland dro meg med til Weymouth (selv om jeg var mer vant til å være i den større byen Brighton).

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 4.

Denne bussturen (fra PS-et overfor) er nevnt i 'Min Bok':

denne bussturen

søndag 16. februar 2020

Jeg sendte en e-post til National Education Union i England

Erik Ribsskog

Summer-school in Brighton 1985

Erik Ribsskog 16. februar 2020 kl. 20:25
Til: info@neu.org.uk
Hi,

I went to Brighton, on summer-school, (from Norway), in the summer of
1985, (with STS).

And I lived with a host-family in Lancaster Road, in Brighton.

And I now wonder if that could have been the Nicol-family.

Because I found on the web, (see attachment), about a Chris Nicol, who
lived in 3 Lancaster Road, in Brighton.

And he was a member of Brighton Teacher Association, (it says).

And I wonder if they are part of your organisation now?

I've later lived many years in the UK, (from 2004 til 2014), and I
would have thought it was found to track up my old host-family.

The wife in the family was from India, (she had a red dot on her
forehead, when I went back there to try to find some clothes that had
disappeared, after I'd changed host-family).

Thanks in advance for any reply!

Best regards,

Erik Ribsskog

de jeg bodde hos hm.jpg
313K

PS.

Her er vedlegget:

fredag 14. februar 2020

Jeg lurer på om det var disse, som jeg bodde hos, det første språkreise-oppholdet mitt i Brighton, (sommeren 1985), før jeg, (og en svenske ved navn Fredrik Axelsson), måtte bytte vertsfamillie, etter et par uker


https://www.jstor.org/stable/pdf/40178618.pdf?seq=1

PS.

Etter at jeg flytta fra Lancaster Road.

(Jeg er ikke helt sikker på husnummeret.

Men faren i familien, (som hadde indisk kone), leste the Guardian, (husker jeg).

Og det kan stemme med at han var lærer.

For å si det sånn).

Så bodde jeg, (den siste uka, blant annet mens det var Bislett Games, (som visst var 16. juli)), hos samme familie, som en Morten Lassen, (het han vel), fra Østfold.

(Som gikk i samme 'klasse' som meg.

På språkskolen.

Som vel holdt til, i en kirke, i Hove.

Var det vel).

Og den andre familien, husker jeg ikke nøyaktig hvor bodde.

Men det var i gåavstand fra Lancaster Road, (og i retning av det orientalsk-inspirerte lystslottet vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

mandag 27. januar 2020

Mer fra 80-tallet

Det var forresten sånn, (husker jeg).

At da jeg var på språkreise, til Brighton, sommeren 1985.

Så venta vi norske tenåringene, ved en fotballbane, (hvor noen finske ungdommer blant annet drev med friidrett), på å møte våre engelske vertsfamilier.

Og ved den fotballbanen, så var det en kiosk, (husker jeg).

Og da kjøpte jeg noe der, (husker jeg).

Og jeg betalte med Shilling-mynter, (husker jeg).

For min far hadde vært på ferie i England, (da onkel Håkon kjøre inn i en bil).

Og så hadde min far hatt med seg, en del mynter, tilbake fra England-ferien.

Og disse myntene hadde jeg med meg, til Brighton, sommeren 1985, (husker jeg).

(I tillegg til en del reisesjekker).

Og Shilling-mynter gikk visst ut av produksjon, (det var jo ikke som med kroner og ører, så man ble jo ør i huet, av å prøve å huske, hva disse myntene var verdt, (i Pence), når man skulle kjøpe noe).

I 1971.

Så da onkel Håkon kræsja i England.

Det må ha vært før 1971, (for å si det sånn).

(Selv om man vel også kunne risikere, å vinne sånne Shilling-mynter, i spillehaller, i England, på midten av 80-tallet, (sånn som jeg husker det).

Men blant min fars engelske mynter, (som han oppbevarte i et sortmalt treskrin, (uten lokk), som han hadde laget selv vel).

Så var det så mange Shilling-mynter, (og muligens halv-Shilling-mynter).

At man nok må si, at de stammet, fra en ferie, en gang på 60-tallet, (før britene slutta med Shilling-myntenheten, i 1971).

Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Min filletante Tone, (som var femten og et halvt, sommeren 1970).

Hu var nok med, min far og de, til England.

(Hvis jeg skulle tippe).

Det kan kanskje være derfor, at min kusine Lene, (Håkon og Tone sin datter), er døv.

Hu ble født på nyåret i 1971, vel.

Så da var denne ferien i 1970, muligens.

(Noe sånt).

Kanskje noen uker før jeg ble født, (25. juli 1970).

(Noe sånt).

Min yngre søster Pia har sagt, at Lene ble døv, fordi at onkel Håkon satt henne foran stereoanlegget, som barn.

Men Håkon kjørte inn i en bil, på den nevnte England-ferien, (til min far og de).

(Han hadde visst tråkka på gassen istedet for bremsen, (ble det sagt, på Roksvollshøgda).

Han ble kanskje surrete av å kjøre på venstre side av veien.

Noe sånt).

Og hvis det smalt fælt, og Tone satt foran, (X antall måneder på vei).

Så kan kanskje den smellen ha gjort Lene, (som da var inni magen til Tone), døv.

(For å si det sånn).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg vet ikke om min far, hadde sin egen bil, med på England-ferien.

Eller om han satt bak i bilen til Håkon.

(Eller om det var min fars bil, og Håkon kjørte.

For ofte så pleide Håkon å kjøre min fars bil, (sa min far engang på Roksvollshøgda).

Og hvis politiet kom etter de, (av en eller annen grunn), så pleide de å bytte plass, mens de kjørte, (sa min far).

Noe sånt).

Det er mulig at min far og de, skulle hente min mor, i Surrey, hvor hu var au-pair, på den tida.

Hvis min mor var hjemme i jula, (i 1969).

Så kan jeg ha blitt unnfanget da.

Og så ble jeg født to måneder for tidlig.

Og det kan ha vært på grunn av, at min mor ikke tålte å sitte på, da Håkon kræsja.

Selv om jeg vel da ville ha blitt født i England.

(For å si det sånn).

Og det ble jeg jo ikke.

Jeg ble jo født i Drammen.

Hm.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Britene slutta med Shilling-myntenheten i 1971, (de fikk da en verdi på fem New Pence ('p'), og de skulle byttes ut av butikkene, når noen betalte med de):


https://en.wikipedia.org/wiki/Decimal_Day

PS 4.

Det står i Wikipedia-artikkelen ovenfor.

At et pund var verdt 20 shilling.

Så de myntene jeg hadde.

Det var antagelig 2 shilling-mynter, (som hadde samme form som nye 10 pence-mynter).

Og shilling-mynter, (som hadde samme form som nye 5 pence-mynter).

(Noe sånt).

Eller de 10 pence-myntene som var på den tida.

De var noen slags 'kumlokk', (må man vel si).

Så antagelig så hadde jeg, en del shilling-mynter, (som var verdt 5 pence hver, (eller cirka 50 øre)).

Og så kjøpte jeg kanskje en brus, (eller noe sånt), for de myntene, da.

(Etter å ha spurt noen kiosk-folk, om det gikk an å bruke, min fars gamle shilling-mynter.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Her er mer om dette:


https://en.wikipedia.org/wiki/Shilling#/media/File:BritishShilling.jpeg

PS 6.

Det svarte skrinet og de britiske myntene.

De kan også ha vært min mor sine ting, forresten.

For hu rømte jo fra min far, (våren 1973, var det vel), uten å få med seg så mye ting, (for min mor ville vel ikke vekke min far, som lå og sov, (så hu fikk vel bare med seg Pia og meg, for det meste)).

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Det var også sånn.

At en gang mens jeg bodde, i Jegersborggate, (i Larvik).

(Hvor jeg bodde fra våren 1978 til høsten 1979).

Så gikk jeg i banken.

(Det var vel antagelig DNC, like ved Larvik torg).

Og da ville jeg veksle, en 100 Franc-mynt, (var det vel), som jeg hadde.

Og da trodde jeg, at den mynten, var verdt cirka 100 kroner.

(For franske franc var vel verdt en drøy krone, på den tida.

Noe sånt).

Men, nei.

Den mynten fikk jeg ikke noe for.

For Frankrike hadde devaluert.

Og de vekslet ikke mynter.

(Noe sånt).

Og den Franc-mynten, må jeg vel ha funnet, hos min far, (en gang jeg var aleine i min fars leilighet, når jeg var der, på ferie, (for eksempel sommeren 1979)).

Så min far var muligens i Frankrike, (han og onkel Runar tok engang fly til Nice), før Frankrike devaluerte.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Her er mer om dette:


https://en.wikipedia.org/wiki/French_franc

PS 9.

I 1960, så fylte min far seksten år.

(Og onkel Runar fylte ni år).

Så det var nok seinere på 60/70-tallet, at min far og onkel Runar, var i Nice/Frankrike.

Men det kan ha vært sånn, at franskmenna, fortsatte å bruke de gamle myntene, samtidig med de nye.

Og at de forstod, (blant annet ved å se på formen/størrelse på mynten), at hundre gamle franc, kun var verdt en ny franc.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 10.

Det kan ha vært en sånn mynt, som jeg hadde:


https://coinquest.com/cgi-bin/cq/coins.pl?coin=12196

onsdag 1. juni 2016

Min Bok 10 - Kapittel 7

Grunnen til, at Steven Norris, (fra Mandeville Street), ofte gikk, på den puben, som heter Black Horse, (i County Road).

Var vel fordi, at han var, i en lokal gjeng, som pleide, å henge der, (sånn som jeg husker det).

Og denne gjengen, var noen ganger, på besøk, hos oss, i Mandeville Street.

(Sånn som jeg husker det).

Jeg husker, at en brite, i 20/30-åra, en gang, viste meg, at han hadde, en Everton-tatovering, på overarmen, (i stue/kjøkken-rommet, i Mandeville Street).

Og jeg forklarte vel da, at jeg hadde holdt, med Everton, siden jeg var 7-8 år gammel.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Briten begynte da å spørre om, (mens kameratene hans hørte på vel), om jeg hadde vært, på Island.

For han hadde vært, på Island, og sett Everton spille, i en Europa-cup der.

(Noe sånt).

Og da svarte jeg, at jeg ikke hadde vært, på Island.

For hvorfor skulle jeg dra, til Island, liksom.

Hverken min mor eller far, pleide å dra dit, liksom.

Og hva er det, å gjøre, på Island?

Nei, det er vel ikke så mye, tror jeg.

Det har alltid vært England, som jeg har pleid å dratt til, (på ferier og språkreiser osv.), må man vel si.

(Etter at STS Språkreiser, dukka opp, på ungdomsskolen vår, (Svelvik ungdomsskole), da jeg gikk, i åttende klasse, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Janine England, var også, i en lokal gjeng, (må man vel si).

Men disse var, litt yngre, enn de kameratene, til Steven Norris, da.

(Noe sånt).

Disse vennene, til Janine England, var rimelig små, (må man vel si), i vekst, (i forhold til vennene, til Steven Norris).

Og Janine England, pleide å komme hjem, fra byen, (eller hvor hun nå hadde vært), om kvelden.

Mens jeg satt, i TV-stua, og drakk ølbokser, (som jeg pleie å kjøpe, (av noen unge, og lubne, britiske damer), på en Off Licence, (altså en 'alkohol-butikk'), i County Road).

Og det var 'alltid', en ny gutt/mann, (i svarte klær, som oftest vel), som Janine, kom hjem med, (sånn som jeg husker det).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vaskemaskinen, (i Mandeville Street), var på kjøkkenet.

Og Janine England, (eller om det var hennes kjæreste), ville noen ganger, bare kaste ut klærna mine, på kjøkkengulvet, (hvis jeg brukte vaskemaskinen).

(Noe sånt).

Og Janine England sa også, (om meg, til sine venner vel), at: 'He's just a bum'.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Melissa ville en gang, låne mobilen min, for å ringe, til sin 'drug-dealer', (husker jeg).

Og det var også sånn, at Melissa, en gang, ville at jeg skulle sitte, på rommet hennes.

Mens hu viste meg, at hu tok seg, en joint, for å få sove.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg kom hjem, fra jobb, (var det vel).

Så var det, en afrikaner, som ligna på, (en ung versjon), av Snoop Doggy Dog, (må man vel si), på rommet, til Melissa, (som vel hadde døra åpen), husker jeg.

Og da, så var det sånn, at jeg satt meg, i TV-stua, (som vanlig).

Og Janine begynte da, å danse, (i noen trange klær), rett foran meg, (mens hu rista, på rumpa osv.), av en eller annen grunn, (husker jeg).

(Innimellom, at hu snakka, med han 'Snoop Doggy Dog-fyren' og Melissa, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at det egentlig bodde, en afrikaner, på det innerste rommet, (var det vel), i Mandeville Street.

Og Melissa, (var det vel), hadde sagt til meg, at jeg ikke, skulle slippe inn han, (hvis han dukket opp der).

(For han hadde noen kofferter, stående under trappa, var det vel.

Noe sånt).

Og en gang, som jeg kom hjem, fra jobb, (eller om jeg bare hadde vært, i butikken).

Så stod han afrikaneren, utafor inngangsdøra, i Mandeville Street.

Men da bare låste jeg meg inn.

Uten å prate, med han afrikaneren, (husker jeg).

(For vi hadde vel, blitt enige om, å ikke slippe inn, han afrikaneren, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener også, at jeg overhørte, at Melissa, sa til Steven, en gang, (i TV-stua).

At hu hadde Visa-kortet, til han afrikaneren.

(Og at det var, en del hundre pund, på det kortet, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter en stund, så flytta det inn, ei blondinne, (i 20-åra), som snakket 'scouse', (altså den lokale dialekten), på det tidligere rommet, (det innerste rommet, i andre etasje), til han afrikaneren.

Hu het Sarah, og jobbet visstnok, på turist/reise-informasjonen, (ved St. Johns-kjøpesenteret).

Sarah brukte lang tid, i dusjen, den første dagen, som hu bodde der, (husker jeg).

Og da var det sånn, at Melissa sa til Janine, (på gangen, utafor rommet mitt), om hu Sarah, at: 'She's like Erik', (eller noe i den duren).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da hu Sarah, var der, for å se, på rommet sitt, (var det vel).

(Eller om det var, for å flytte inn).

Så var hu Janine, inne på rommet mitt, for å drive, med noe internett-greier, (som hu trengte hjelp til, sa hu).

Og det reagerte hu Sarah på, (sånn som jeg husker det).

For hu brøt nesten sammen, (må man vel si), mens hu snakka, med ei venninne, (som var med henne dit), var det vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hva det egentlig var, som hu Janine, trengte hjelp til, når det gjaldt internett.

Det veit jeg ikke.

Hu skulle liksom, søke etter noen jobber, (var det vel).

Men hu bare satt der, (må jeg si).

Mens jeg vel leste, i en avis, (eller noe i den duren), var det vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.  

fredag 16. oktober 2015

Min Bok 7 - Kapittel 31: Og enda mer fra Paris

Da jeg var i Paris, med STS Språkreiser, sommeren 1985.

Så spiste vi ihvertfall en middag, på en tradisjonell fransk restaurant, (mer sure kelnere), husker jeg.

Så jeg tenkte vel noe sånt som, at når jeg først var i Paris, så burde jeg vel prøve, å få spist litt, på de kjente franske restaurantene, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det ble til, at jeg havnet, på en del restauranter, i Paris, da.

Den første, var en, som het noe, med: 'Bosporus', vel.

(Altså Bosporus-stredet, som skiller Europa og Asia, blir det vel).

Og der, så fikk jeg et glass gratis likør, (av et eller annet slag), med maten, husker jeg.

Og jeg mente også, at jeg hørte, at de sa noe, om 'Hava'.

(Og jeg kjente jo en Hava, (som var tyrkisk/kurdisk), fra Rimi Bjørndal.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

Men det kan være, at jeg hørte feil, og.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg spiste, på to franske biff-restauranter, husker jeg.

Begge disse stedene, lå ikke så langt unna O'Sullivans vel, (hvis jeg husker riktig).

Og det første stedet, som jeg spiste biff på, (var det vel).

(Dette var i første etasje, på en pub, vel.

Noe sånt).

Så fikk jeg en dårlig biff, med masse fett-slintrer, som jeg liksom måtte pirke ut kjøttet mellom, da.

Så jeg lurte tilslutt på, hvordan kjøtt, som dette egentlig var, (husker jeg).

Og ei ung fransk dame, (som kunne ha vært journalist, eller noe sånt, kanskje), som satt, ved et bord, ikke så langt unna mitt.

Hu reiste seg bare og gikk, (husker jeg).

Så hu ble kanskje kvalm av, at jeg spiste, denne uapetittelige maten da, (tenkte jeg).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den andre biff-restauranten, som jeg spiste på.

Den lå i en andre etasje, (mener jeg å huske).

(Dette kan godt ha vært, på det samme stedet, som jeg spiste den første biffen, (i første etasje).

Eller om dette var, i en annen restaurant, i et av nabo-byggene.

Hm.

Noe sånt).

Og der, så fikk jeg en bedre biff, (sånn som jeg husker det).

Og der var det, ei blond servitrise, (sånn som jeg husker det).

Og hu maste 'plutselig'.

På engelsk, vel.

(Midt i måltidet, må jeg vel si).

Om jeg kunne betale.

For hennes skift, var snart ferdig da, (sa hu).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ellers, (i Paris), så spiste jeg, for det meste, på hamburger-restauranter, som Burger King og McDonalds, (mener jeg å huske).

Og det var muligens også, en lignende fransk kjede, som jeg spiste en del på, (hvis jeg ikke tar helt feil, for dette er mer enn ti år siden nå).

Og da pleide jeg, bare å bestille, en meny, som vel bare kosta, 5-6 euro kanskje, (eller noe i den duren), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, i tida etter at jeg flytta, fra the Forge.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 7.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

søndag 11. oktober 2015

Min Bok 7 - Kapittel 28: Og enda mer fra Paris

På O'Sullivans, så var det sånn, at jeg en gang bestilte en halvliter Carlsberg, (husker jeg).

Og da klagde bartenderen, (en unge ire eller brite, vel), siden at jeg hadde sagt Carlsberg, med norsk uttale, (og ikke engelsk da), husker jeg.

Men Carlsberg er jo et dansk firma.

Og jeg er jo kvart dansk.

Og dette var på en pub, i Paris, hvor folk snakker fransk, liksom.

Så at jeg ikke kunne be om 'Carlsberg', (istedet for 'Carlsbørg'), på O'Sullivans, da.

Det var litt uvant, husker jeg, på den her tida.

For jeg ble etterhvert mer og mer vant til, å bo, i Frankrike, da.

Så det var ikke som i Amsterdam, at jeg snakka engelsk, til alle, hele tida, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var sånn, i Paris, at jeg håpet det, at jeg kunne få meg litt sol, i trynet.

For jeg hadde ikke vært i Syden, på mange år.

Så jeg merka liksom, at jeg hadde sitti lite i sola, (på den her tida), da.

Så derfor, så satt jeg meg, på en fortausrestaurant, en gang, husker jeg.

Og der, så forstod jeg litt av menyen, husker jeg.

Og jeg husker enda, at jeg bestilte: 'Sandwich avec jambon et fromage, si vous plait'.

Og det betyr: 'Baguette med skinke og ost, vær så snill'.

(Franskmenna kalte både baguette, hamburger og kebab, for 'sandwich', mener jeg å huske, når de oversatte sine menyer, til engelsk.

Så derfor regna jeg med, at det var greit, å bare si 'sandwich', da.

Selv om baguette jo er et fransk ord.

Så det er kanskje bedre å si i Frankrike, (enn 'sandwich').

Hva vet jeg).

Og da, så bestilte jeg vel også, en eller to Carlsberg da, (sånn som jeg husker det).

Og da, så bestilte jeg Carlsberg, med norsk uttale da, siden at jeg jo var i Frankrike, og ikke visste, hvordan Carlsberg ble uttalt, på fransk.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Frankrike er jo mest kjent, for å være et vin-land.

Men de hadde også et ølmerke, som de hadde begynt, å 'hype' litt, (må man vel si).

(For da jeg var i Paris, sommeren 1985, (med STS Språkreiser), så hadde de veldig få slag øl, (sånn som jeg husker det), fra da jeg spurte, om dette, i en 'alkohol-butikk'), som lå, like ved det hotellet, hvor vi bodde).

Og det ølmerket, det var Kronenbourg 1664, (eller noe sånt), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, i tida etter at jeg flytta, fra the Forge.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 7.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

søndag 20. september 2015

Min Bok 7 - Kapittel 23: Paris

Da jeg kjøpte tog-billetten, fra Berlin til Paris.

Så spurte de meg, om jeg ønsket sovevogn.

Men det ønsket jeg ikke, (husker jeg, at jeg svarte).

(For det virka litt svett da, syntes jeg.

Og jeg var vel ganske utsovet, kanskje.

Noe sånt).

Så jeg endte opp, i en sånn gammeldags tog-kupe da, (må man vel kalle det), husker jeg.

(En sånn togkupe, som er kjent, fra vitsetegninger, osv.).

Og jeg delte vel kupeen, med to andre, (en mann og en dame vel), hvis jeg husker det riktig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På grensen, mellom Tyskland og Frankrike.

(Var det vel kanskje).

Så husker jeg, at en eller annen, ble tatt, (på gangen, var det vel), av en toller, (eller noe sånt), for å ikke ha, gyldig pass, (eller noe i den duren), da.

Og da tenkte jeg med meg selv, (husker jeg).

At: 'Jeg håper, at de ikke sjekker passet mitt også', (eller noe sånt), husker jeg.

For amerikanerne, hadde jo skrevet noe greier, bakerst i passet mitt, (mens jeg var, i Detroit), da.

(Men det hadde de ikke sett, i passkontrollen, i Paris.

Da jeg tok fly, tilbake igjen, til Europa.

For de så bare på de første sidene, (i passet), mener jeg å huske.

Så jeg vet ikke hva de, (i pass-kontrollen, på Charles de Gaulle-flyplassen), ville ha gjort, hvis de hadde sett, de skriveriene, som de amerikanske flyplass-myndighetene, hadde skrevet, i passet mitt.

Men jeg fikk sitte i fred, (på toget), husker jeg.

Og passet mitt, ble ikke kontrollert, (sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Paris, så husker jeg, at jeg gikk av toget, på en togstasjon, som het Gare du Nord.

(Noe sånt).

Og jeg husker det, at jeg gikk ut, av togstasjonen.

Og så gikk jeg, litt nedover, en gate.

(Og det var vel omtrent der, som jeg hadde bodd, da jeg var i Paris, med STS Språkreiser, i en helg, (var det vel), sommeren 1985.

Noe sånt.

For jeg husket etterhvert igjen, en markedshall, (for ferske matvarer vel), fra 1985.

For der, så hadde jeg gått rundt, og 'plaget' Paris-beboerne, og spurt de, om de visste, hvor de solgte 'fireworks.

(I 1985).

Men nesten ingen, (av Paris-beboerne), skjønte hva fireworks, (altså fyrverkeri), var.

(Husker jeg).

Siden at franskmenn, ikke er like gode, i engelsk, som nord-europeere er, da.

Franskmenn liker vel, å verne om sin egen kultur, og sitt eget språk, (ettersom jeg har skjønt det).

Så å snakke engelsk, i Paris.

Det er blir vel omtrent, som å gå rundt, og snakke svensk, i Finland, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like ved den mathallen, så lå det et hotell, som het noe med 'Champagne', (husker jeg).

Og jeg fikk leid et rom, i to-tre dager, på det hotellet da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på det hotell-rommet, så så jeg også, en Everton-kamp, (mener jeg å huske).

Dette må vel ha vært, en lørdag, (eller noe sånt), i begynnelsen av mars, (tror jeg).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg lurer på, om jeg dro, til Løvås gård, i Kvelde, (gården til onkel Martin og dem), i påsken, (i 2005).

Og påsken var visst, i slutten av mars-måned.

Så jeg var vel i Paris, i 3-4 uker da, (i 2005).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg dro, fra the Forge, (i Sunderland), og til London.

Det må vel ha vært, i slutten av januar, i 2005.

Og så gikk altså to måneder cirka, fra jeg dro, fra the Forge, og til jeg havnet, på Løvås gård, i Kvelde.

(Og den tiden, som jeg bodde, på Løvås gård, (det var fra påsken 2005 til juli 2005), tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i Min Bok 8).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, i tida etter at jeg flytta, fra the Forge.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 7.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

onsdag 1. februar 2012

Min Bok 2 - Kapittel 34: Enda mer fra Brighton sommerferien 1990

I England, så var det også opptøyer, denne sommeren.

Siden England ble slått ut av fotball-VM, av Tyskland.

Opprørspoliti måtte kalles inn, i Brighton, husker jeg.

Og Øystein og jeg, vi var nok ganske i sjokk, på grunn av det som hadde hendt, på Top Rank, (da jeg fikk en hel gjeng med britiske tenåringsgutter etter meg), og på grunn av urolighetene rundt fotball-VM da.

For det var visst ikke særlig trygt, for ikke-briter, å være ute i gatene, den kvelden, som England ble slått ut av fotball-VM da, fikk vi vel høre.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein var jo heavy-frik, og han kjøpte seg noen sånne naglebelter, til å ha rundt armene, (var det vel).

Og han kjøpte flere sånne.

Og jeg fikk låne et sånt naglebelte av han da, til å ha rundt armen.

Og de gikk vi med, rundt hånda, sånn at det ble som en slags slåsshanske, med pigger.

Sånn at hvis noen angrep oss igjen, så kunne vi slå til dem, med sånne nagler rundt hånda da.

Det fikk oss ihvertfall til å føle oss litt tryggere, siden vi da liksom kunne forsvare oss da, hvis vi ble angrepet.

For det var såvidt vi turte å gå rundt i Brighton Sentrum, midt på lyse dagen, etter det angrepet mot meg, på Top Rank og etter opptøyene i forbindelse med fotball-VM da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson tok med Øystein og meg, (og noen fler folk vel, som jeg ikke husker hvem var nå), på en gåtur, til havna, i Shoreham-by-Sea der da, husker jeg.

Og vi ble også tatt med av Tina og Rick Hudson, på en pub, hvor de hadde frittgående gjess, (eller noe), som deres yngste sønn Gary, løp etter.

Og da sa de andre i Hudson-familien, (Tina osv.), til Gary da, (som bare var 2-3 år, eller noe), at han måtte fange en gås da, sånn at de kunne ta med den hjem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson var også imponert, (husker jeg), av han danske språkskoleeleven, fra København, som ikke forstod norsk.

Hudson sa at dansker var flinke til å prate engelsk uten mye aksent da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi hadde fått beskjed, av Tina og Rick Hudson, at hvis vi var sultne, så kunne vi bare gå å ta noen brødskiver, på kjøkkenet.

Dette var noe vi sjelden gjorde.

Vi spiste omtrent alltid mat, nede i Sentrum.

På Burger King eller McDonalds eller Pizza Hut da.

Ellers så kjøpte vi kebab, som Øystein hadde begynt å spise da.

Men en kveld, (en av de første dagene, i denne ferien), som Øystein og jeg, satt ganske lenge oppe, sammen med de tyske språkstudentene, som Øystein hadde blitt kamerat med da.

(Vi spilte vel Black Jack osv., da).

Så sa de tyske studentene, at de var sultne, (var det vel).

Og da trodde jo jeg det, at det som Øystein og jeg hadde blitt fortalt.

Nemlig at vi bare kunne gå og ta oss brødskiver på kjøkkenet, hvis vi ble sultne.

At det også gjaldt for de tyske språkstudentene der.

Men så ikke.

For da fikk visst ikke Hudson-familien nok brødskiver, til frokosten og skolelunsjen, (eller hva det var), dagen etter da.

Så da fikk jeg skylda for det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson holdt jo med Arsenal.

Men han hadde kalt opp sin yngste sønn, Gary, etter Gary Lineker, (da han spilte på Everton vel), etter fotball-VM, i 1986, hvor Lineker ble toppscorer da.

Men så ble Lineker kjøpt opp, av Tottenham, like etter Mexico-VM da.

Men jeg syntes fortsatt at Lineker var en god spiss da.

Og dreiv og sa sånn her til Hudson, under fotballkampen, at jeg trodde at Lineker var den eneste spilleren, som kunne klare å score, på det gode tyske forsvaret, eller noe.

Men det klarte han vel ikke vel.

Så det var litt døvt da.

Jeg lurer på om Rick Hudson ble sur på meg og, siden jeg nevnte Gary Lineker hele tida da.

Siden jeg hadde hatt han som favorittspiller, under fotball-VM, i 1986 da.

Og han da spilte for Tottenham, som var 'erkefienden', til Arsenal, i 1990 da.

Så sånn var muligens det.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein og jeg, vi kjøpte en gave til Hudson-familien, (sånn som jeg hadde gjort, sommeren før og).

For de sa at de ikke ville ha penger da.

Så Øystein og jeg, vi spleisa på å kjøpe en dobbelt kassettspiller, i den stereo-butikken i Hove, hvor faren i den første vertsfamilien min i Brighton, (fra da jeg dro med STS Språkreiser, sommeren 1985), hadde dratt meg med en gang, for å kjøpe stereoanlegg.

Det var også i den butikken, som jeg hadde kjøpt en CD-spiller, (var det vel), til Hudson-familien, sommeren før da.

Liksom som en slags betaling da, for at jeg fikk lov å bo hos dem, i en drøy ukes tid da.

Og Hudson-familien, de hadde ikke noe dobbelt kassettspiller, til stereoanlegget sitt.

Så da fikk jeg med Øystein på det, å kjøpe en dobbelt kassettspiller, som vi koblet til stereoanlegget deres, om kvelden da, sånn at dem så det, når dem våkna opp, dagen etter.

Men jeg veit ikke om dem likte den kassettspilleren.

Men dem sa jo at dem ikke ville ha penger så.

Jeg mener å huske, at jeg våkna en gang, i Shoreham der, av at Rick Hudson banna og sverta, da han fikk se en sånn CD-spiller eller kassett-spiller, som jeg hadde kjøpt til dem.

Men om det var sommeren 1989 eller sommeren 1990.

Det husker jeg ikke helt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi pleide også å kjøpe noen ganske billige kartonger med sigaretter og sånn, til dem, før vi dro hjem.

Og noen øl-bokser vel.

Det var liksom en tradisjon eller vane da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vi spilte også fotball, i hagen dems der, også denne sommeren, husker jeg.

Også han naboen var med, mener jeg å huske.

Og da spilte dem sånn, at dem dytta fælt og sånn, mens dem spilte da.

Altså at dem tok kroppstaklinger og sånn da.

Så jeg la meg nok til en mer 'engelsk' måte å spille fotball på, etter disse tre somrene, som jeg var på besøk, hos Hudson-familien, i Shoreham da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vi pleide også noen ganger å gå på en Off Licence, (en alkoholbutikk), i retning av Soutwick der vel.

Rick Hudson, Øystein og meg.

Noe ganger.

Hvis det skulle være fotballkamp på TV, om kvelden, for eksempel.

Og da pleide jeg å kjøpe enten Fosters-øl da, (kanskje siden at de ølboksene var blå, og jeg holdt med Everton da).

Ellers så kjøpte jeg Carlsberg, siden det var et skandinavisk ølmerke da.

Rick Hudson pleide å kjøpe Holsten lager, hvis jeg husker det riktig.

Men det ble litt for tysk/europeisk, for meg, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, en av disse somrene, som jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.

Så gikk jeg inn på den lokale puben, i Shoreham der, husker jeg.

Og kjøpte en pakke Marlboro-sigaretter.

(Som søstera mi, Rahel og meg, hadde pleid å kjøpe, på jernbanestasjonen i Aesch, sommeren 1987, da Pia og jeg besøkte tante Ellen og dem, i Sveits).

Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Tina og Rick Hudson prata om det her da, (dagen etter, eller noe).

At jeg hadde gått inn på puben der, og kjøpt Marlboro-sigaretter da.

Enda dem ikke hadde vært på puben der selv, (mens jeg var der).

Så sånne ting spredde seg visst tydelig raskt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rick Hudson tok også med Øystein og meg, et sted, husker jeg.

Jeg husker ikke hva vi skulle, men jeg husker at Hudson satt på en benk, ute, og drakk av en ølboks.

Noe han ikke alltid fikk lov til av kona si vel.

Så Rick Hudson var nok muligens mer eller mindre alkoholiker da.

Noe kona hans Tina også noen ganger nevnte vel.

Hu nevnte ihvertfall noen ganger at Rick Hudson ikke tålte sprit da.

Selv om det hendte at det ble kjøpt vodka, (husker jeg), på 'avslutningsfestene', for feriene til Øystein og meg der da, (mener jeg å huske).

Så hvordan det gikk, etter at Øystein og jeg dro hjem.

Det veit jeg ikke helt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein sa vel noe sånt, når jeg spurte om hvorfor han ikke røyka og drakk.

At han hadde prøvd alle røykmerkene, men han ville ikke røyke fast, eller noe.

Han sa også det, at han var en ganske ekstrem person, (eller noe lignende).

Så hvis han skulle drikke, så ville det blitt sånn, (mente han), at han enten måtte drikke hele tida, eller ikke drikke i det hele tatt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein sa også det, på denne ferien, (eller om det var to somre før).

At jeg noen ganger lukta som et 'brukt håndkle'.

Det syntes jeg at var rimelig flaut, så jeg svarte ikke noe da.

Men jeg husker at det var fordi, at jeg hadde hatt problem med sveisen, også hadde jeg tatt noe vann i håret, på doen der, og brukt det håndkleet som hang der, til å tørke håret med da.

Og da hadde jeg visst ikke lukta så godt da, skjønte jeg på Øystein da.

Så de håndklærne, som hang på doen og sånn, hos familien Hudson, de ble antagelig ikke vaska så ofte da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi dro tilbake til Norge igjen, så skjedde heller ikke det, uten problemer.

Jeg husker det, at på Fornebu, så hadde jeg funnet sånne adresse-lapper, til å feste på kofferten min.

Så jeg trodde det, at jeg ville klare å finne noen sånne merker, på Gatwick og.

Så jeg hadde klart å kaste den adresselappen, som jeg hadde funnet, på Fornebu da, husker jeg.

Så jeg husker at jeg trava rundt på Gatwick der da, og leita etter sånne adresselapper, til å feste på kofferten min da.

Men det klarte jeg ikke å finne på Gatwick der da.

(Selv om jeg hadde klart å finne det på Fornebu).

Jeg så også det, at i en kø ved siden av oss, så stod den en mørkhudet tenåringsgutt, med svensk pass.

Og jeg prata til han da.

For vi var litt i sjokk, ettersom det hadde vært så tøft, med opptøyer og slåsskamper osv., i Brighton.

Så jeg fortalte vel litt, om hva som hadde skjedd, i Brighton, osv.

Og det som skjedde, etter dette, det var at noen sikkerhets-folk, på flyplassen, tok ut meg, han pakistansk-svensken og Øystein, ut av køene våre.

For å få scannet koffertene våre.

Og jeg ble sur, og klagde på at dette kanskje ville føre til at Øystein og jeg ikke rakk flyet vårt da.

(Hva skulle vi ha gjort da liksom, hvis dette hadde forsinka oss så mye, at vi ikke hadde rukket flyet?).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at jeg var hos Runar og dem, i Son, før denne ferien, til Brighton/Shoreham.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

Men jeg husker jo at Øystein og jeg, var i England, da den kampen mellom England og Tyskland ble spilt.

Som England tapte da.

Og som førte til at England røk ut, av fotball-VM, i 1990 da.

Jeg skal se om jeg klarer å finne, på nettet, hvilken dato den kampen var igjen.

Vi får se om jeg klarer å finne ut det.

Vi får se.

Jo, den kampen var visst på 4. juli.

Så det er mulig at jeg nok var hos Runar og dem, en ukes tid, før Øystein og jeg, dro til Brighton, denne sommerferien da.

Det er mulig.

Jeg skal skrive mer om hva som skjedde, i denne sommerferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

onsdag 19. oktober 2011

Min Bok - Kapittel 30: Brighton

En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).

(Jeg hadde jo hatt 'De britiske øyer', som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).

Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.

Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.

Jeg ringte til STS og bestilte reise da.

Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.

Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.

(Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.

Men men).

Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.

Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.

Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.

Men men.

(Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.

Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.

Vil jeg nok tippe på.

Men men).

Vi tok fly, fra Fornebu vel.

Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.

Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.

Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.

Og at hvis det stod 'TO LET', foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.

Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.

Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.

Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.

Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.

Så sånn var det.

Men men.

Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.

Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.

Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.

Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.

Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.

Men men.

Så dukka min vertsfamilie opp.

De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.

Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).

De kjørte en liten bil vel.

Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.

Som gikk på barneskolen sikkert.

Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.

Men men.

Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.

Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.

To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for 'Nordmannen', (eller 'Nårrmannen', eller noe sånt), ned til sentrum da.

Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa 'aa' og 'nee', og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.

Axelsson var 'syntare', og ihvertfall en av de andre der, var 'hårdrockare'.

Jeg ble kalt for 'sånn der femtiotalls', av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.

For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.

Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment 'Ti i skuddet', og kanskje nærradioer da).

(Jeg hadde tatt opp den der 'Agadir'-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.

Men men.

(Den gikk sånn her:

'Agadir push pinapple shake the tree'.

Noe sånt.

Men men).

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.

Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.

Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.

(Men jeg bodde hos mora mi da).

Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.

En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.

(Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.

Men men).

Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.

Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.

Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.

Så jeg prøvde å huske veien tilbake.

Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.

Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.

Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.

Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.

Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.

Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.

Han stod parkert der, mens han spiste vel.

Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.

Det fikk jeg.

Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.

(De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.

Noe sånt).

Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).

Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.

Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.

(Så da skjønte jeg det nok feil.

Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.

Men men).

Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.

For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.

Av en eller annen grunn.

Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.

Så sånn var det.

Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.

Da svarte faren min i telefonen der vel.

Han sa ihvertfall hva adressen var da.

Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.

De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.

Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.

Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.

Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).

Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.

(Siden jeg ikke hadde noe penger).

Men det ville han ikke.

Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.

Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.

Så han behøvde ikke å få penger, sa han.

Men men.

(Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.

Eller av vertsfamilien da).

Noe sånt.

Men men.

Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.

Sånn at dette ikke skulle skje igjen.

Så sånn var det.

Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.

Eller nei, sånn var det vel ikke.

Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.

Dagen etter.

Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.

Men det var langt unna der vi norske holdt til.

For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.

Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.

Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.

Så sånn var det.

Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.

Og det var vel på Churchill Square.

Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.

Men hu kurslederen, hun sa noe om 'der hvor bussene er', eller noe.

Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.

Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.

Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.

Men men.

Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.

Noe sånt.

Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.

(Sønnen hans var vel for ung kanskje.

Hvem vet).

Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg sa at det var et 'bargain', (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.

Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.

Noe sånt.

Men men.

Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.

Men men.

Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.

Så sånn var det.

Men men.

Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.

Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.

De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.

Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.

Og jeg syntes at maten der var så god.

Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.

Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.

Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.

Det var han Fredrik Axelsson.

Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.

(Han var vel hårdrockare, tror jeg.

Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.

Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.

Før jeg tok opp.

Hvem vet).

En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.

Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.

Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.

Hu jenta prata med han gutten husker jeg.

Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.

Mens for jenter, så var den 15 år.

Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.

Husker jeg.

Noe sånt.

Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).

Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en 'hamburgare', til henne.

Men det gadd jeg ikke.

Så sa hu jenta at jeg var dum.

Også spurte jeg henne, om hvorfor det.

'Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej', eller noe, svarte hu jenta da.

Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.

Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.

Men men.

Og han med svart hår og piggsveis, han var vel 'syntare', sånn som jeg husker det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.

De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.

Så sånn var det.

Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.

Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.

Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han 'såg ut som en syntare', tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.

Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.

Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.

Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.

Men men.

Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.

(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.

Men men.

Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.

Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.

Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.

(Noe som ikke var helt sant men).

Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.

Der solgte masse elektronikk, osv.

Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.

Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.

Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.

Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.

Det var ikke så populært.

Men men.

Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.

Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.

De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.

(Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).

Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.

Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.

Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.

Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.

Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.

Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.

(Jeg var litt full da).

Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.

For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.

Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.

Men han var på vei tilbake hjem igjen.

Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.

Så sang jeg den 'God Save the Queen', mener jeg å huske.

Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.

I fylla da.

(Eller jeg var ihvertfall pussa).

Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.

Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.

Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.

Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.

Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.

Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.

Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.

Så sånn var det.

Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.

Så sånn var det.

Men men.

På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.

Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.

Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.

For de ville falle ut.

Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.

Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.

(Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.

Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.

Men men).

Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.

Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.

Men men.

Så jeg fikk jo skylda for det da.

Jeg lo litt av henne, mener jeg.

Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu 'truse-jenta' og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, 'jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel', også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at 'det kan man se på tomlene'.

Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.

Og da lo vel de jentene, tror jeg.

Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.

Ihvertfall en.

Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.

Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.

(De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).

Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.

Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.

Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.

Så sånn var det.

Men men.

Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.

Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.

Men det er mulig jeg husker feil.

Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.

Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).

Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.

En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.

Sånn som jeg husker det.

Men men.

Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.

Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.

Noe sånt.

Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.

Jeg kjøpte øl der, husker jeg.

(Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.

Noe sånt).

Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.

Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.

Så det var ikke dårlig.

Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.

Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul's Catedral, i London.

Med at jeg mista mynter, på bakken.

I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.

Og sparka til den.

Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.

Men men.

Og i St. Paul's Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.

(En ti-pence mynt, eller noe.

Altså en mynt som ikke var verdt så mye).

Også ropte en prest.

'Who lost his money', osv.

Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.

(Jeg husker ikke hva det heter der nå.

Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).

Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).

Og da sang gateselgeren sånn 'Vole vois couse avec moi, ces va'.

Noe sånt.

(Og det betyr, 'vil du ligge med meg', mener jeg).

Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.

Så sånn var det.

Men men.

Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.

De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.

Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.

De jentene klagde, dagen etter vel.

For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.

For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.

Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.

Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.

'Horer', sa hu ene jenta.

'Transvestitter', svarte han kurslederen.

Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.

Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på restaurant, den kvelden.

Før vi dro til den kirken vel.

Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.

Når vi skulle betale for maten.

Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.

For vi hadde bare sedler da.

Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.

For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.

Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.

Så sånn var det.

Men men.

Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.

Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.

Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.

For moderne kunst.

Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).

Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.

(De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.

Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.

Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.

En slags klokkeradio, eller noe, vel.

Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.

Men men.

Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.

(En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).

Men men.

I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.

Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.

Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.

Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.

Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.

Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.

Hvem vet.

Men men.

Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.

Så jeg glemte hvor bussen stod.

Så jeg fant ikke bussen vår.

Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.

Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.

(For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).

Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.

Så sånn var det.

Men men.

Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.

Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.

Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.

Noe sånt.

Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.

Dette var i en annen del av Brighton.

Men fortsatt i sentrum da.

Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.

Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.

Noe sånt.

Den nye familien var en større familie.

Og de hadde unger, som var på min alder.

Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.

Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at 'oh, he listens', eller noe.

Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.

Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.

Noe sånt.

Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.

Sånn at noen jenter lo vel.

Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.

Hva vet jeg.

Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.

Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.

En kveld, så så jeg på TV, etter middag.

Det var Bislett Games.

Og Steve O'Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.

Noe sånt.

Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.

Eller kanskje de sov.

Hva vet jeg.

Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).

Også gikk jeg og la meg da.

Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.

Men men.

SÅ sånn var det.

Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.

Og kanskje en onkel eller bestefar og.

Noe sånt.

Så jeg ble aldri helt husvarm der.

Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.

Noe sånt.

Jeg fikk også en telefon fra han svensken.

Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.

Disse hadde havna i kofferten min.

Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.

Jeg innrømte at de lå i kofferten min.

Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.

For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.

Så sånn var det.

Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.

Men men.

Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.

Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.

Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_

Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?

Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i 'hutta heita' liksom?

Men men.

En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.

Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.

Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.

Så sånn var det.

Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.

Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.

Men var ganske kraftig.

'Hvor kraftig var han', spurte Lassen, (må det vel ha vært).

'Omtrent som han der', sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.

Også var det han karen.

Jeg sa bare noe sånt som at 'det er jo han, for søren', eller noe.

Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.

Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.

Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.

Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.

Jeg svarte, at jeg hadde vært det.

(For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).

Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.

Hu sa at, 'but you look like you're twelve', eller noe.

Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.

Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.

Dette var jo sommeren jeg fylte femten.

Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.

Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.

Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.

Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.

(Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.

Men men).

Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.

Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.

Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.

Nede i skrekkammeret vel.

Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var 'snoppen' vel.

(Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).

Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.

(Det er mulig at det var like før og).

Og da sa han Fredrik Axelsson, at 'du tog dom flaskarna, gjorde du inte'.

Men da svarte jeg ikke noe.

For jeg tok dem vel egentlig ikke.

Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.

Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.

Men men.

Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.

Og da drakk jeg opp dem.

Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.

Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.

For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.

Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.

For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).

Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.

Men men.

Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.

Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.

(En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.

Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).

Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.

Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.

Noe sånt.

(For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).

Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.

Og da sa jeg det til han Axelsson da.

Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.

(Nemlig 'cancer').

Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.

Men da skjønte ikke svensken noe.

Så da sa jeg at Reagan hadde fått 'kreftsvulst'.

Men da skjønte heller ikke svensken noe.

Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde 'kreftsvulst', når han egentlig hadde 'cancer'.

Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.

Eller kanskje han ikke ville skjønne det.

Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.

Så sånn er det.

Men men.

Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.

Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.

At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.

Og at faren hans, var leder for et av dem.

(Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.

Men det var kanskje noe kriminelt.

Hvem vet).

En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.

Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.

Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.

Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.

Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.

De spurte hvor jeg var fra.

Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte 'England' da.

De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.

Så sånn var det.

En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.

Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.

Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).

Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.

Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.

Noe som gjorde rimlig vondt.

Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.

Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.

Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).

Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.

Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.

Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.

Og da slutta de vel å slå, mener jeg.

Så det var ganske slemme, må jeg si.

Så sånn var det.

Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.

Så sånn var det.

Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.

Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.

For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.

Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.

Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.

Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.

Men de fikk ikke liv i han.

Kona hans gråt husker jeg.

Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.

En kar i begynnelsen av 20-årene vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.

Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.

Så sånn var det.

På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.

Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.

Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.

Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.

Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.

Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.

Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).

Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).

Så sånn var det.

(Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.

Det lurte jeg på ihvertfall.

Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.

Men men).

Jeg spurte om de sokkene da.

Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.

Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.

Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.

Så sånn var det.

Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.

(Eller 'washeteria', som det vel kanskje blir kalt).

Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).

Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.

Sånn som jeg gjør her på hostellet.

Hm.

Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.

Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.

Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.

Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.

Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.

På engelsk da.

Husker jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.

Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.

Så det er helt sikkert.

Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.

Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.

Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.

(Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.

Noe sånt).

Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.

Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.

Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.

Og det klarte jeg ikke, husker jeg.

Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.

Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.

Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.

Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.

Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at 'mine' kurver, var noen av de fineste.

At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.

Noe sånt.

Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.

Men det gadd jeg ikke da.

Så sånn var det.

Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.

Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.

Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.

Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.

Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.

Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.

Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.

Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.

Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.

Det veit jeg ikke.

Men det veit dem vel kanskje selv.

Det får man vel håpe på.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

mandag 28. juni 2010

Flashback til sommeren 1985

Nå fikk jeg flashback, til sommeren 1985, den første sommeren jeg var på språkreise, i England.

Det var med STS, til Brighton.

Jeg dro aleine, og måtte bo sammen med en svenske, på min alder vel, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, mener jeg det var.

Og han sa det, at de som vokste opp i Gøteborg, de var så dumme, at de trodde at fiskepinner svømte rundt i havet.

Bare noe jeg tenkte på nå, når jeg skulle lage mat her.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

Bloggarkiv

Populære innlegg

Om meg

Bildet mitt
Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm. Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker. Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm. Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter'). Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009). Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid. Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland). Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data). Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen). Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm. johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).

Totalt antall sidevisninger

Etiketter