Mer om adoptiv-tremenningen min fra Korea, Øystein Andersen aka Heihachi aka Jin, som jeg kom på. (In Norwegian)

På 90-tallet, så bodde jeg og søstra mi, og Glenn Hesler, en kamerat av tremenningen min, Øystein Andersen.

Vi bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

Jeg bodde der fra 1991, var det vel.

Søstra mi bodde der fra 1993.

Og Glenn fra 1994 vel.

Noe sånt.

Så i 1995, eller noe, kan det vel ha vært, så nevnte jeg vel for Glenn da, at jeg skulle prøve å få meg en ekstrajobb, og få lappen da.

Dette kan også ha vært et tidligere år.

For Øystein, han ville jo ikke være kamerat lengre med meg, i 1993.

Dette kan ha vært mens jeg gikk på NHI, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

Da satt jeg på med Glenn Hesler, vi hadde vel vært i Oslo for å kjøpe et eller annet.

Så ringte Øystein, på mobiltelefonen til Glenn (og Øystein), som var en diger klump av en mobil.

Sånn veldig gammeldags, som man ikke hadde i lomma, men som var en diger boks, som man hadde i bilen.

Så sånn var det.

Og da hadde Øystein nok hørt av Glenn, at jeg hadde dårlig råd.

Jeg husker ikke nøyaktig hvilket år det her var.

Men men.

Og da foreslo Øystein, som ringte, mens jeg satt på med Glenn, på mobilen der, at jeg kunne få en jobb, som ikke var noe stress.

Å stå ansvarlig for noen spilleautomater.

Og jeg gikk jo siste året på NHI, og jeg hadde spurt mormora mi, Ingeborg Ribsskog, om hjelp, for jeg gikk på en privat høyskole, så jeg måtte jobbe ganske mye.

Så jeg tenkte at kanskje mormora mi kunne hjelpe meg å spe på studielånet litt.

Men dengang ei.

Så tilbydde Øystein meg, på telefon da, å stå som ansvarlig for noen poker-maskiner, på en pub, eller noe, i Lillestrøm eller Strømmen da.

Og da sa jeg, at det hørtes jo interessant ut.

For egentlig så skulle jo jeg og Øystein drive automatfirma.

Men det ble ikke noe av, det ble Øystein og Glenn, som dreiv automatfirma.

Så jeg syntes først det hørtes artig ut, med en sånn jobb.

Jeg regna med at det var noe papirarbeid og sånn, som dem trengte noen til å ordne da.

At dem hadde nok ting å drive med sjæl, så jeg kunne få en ganske enkel og grei jobb da.

Men så sier Øystein at det var ulovlige spillemaskiner.

Men da ville ikke jeg være med på det.

Så da, så begynte Øystein å kjefte da, eller klage, på meg, og spurte hvorfor skulle jeg være så 'straight' alltid.

Så krevde han en grunn da, for hvorfor jeg ikke ville bli med på det.

Så dette var nok mens vi fortsatt var kamerater, altså før 1993.

Og da klarte jeg ikke å komme på noe i farta, annet enn at hva hvis jeg skulle til USA?

Da kunne jeg ikke ha noe på rullebladet.

For da ville jeg ikke kunnet dra til USA.

Så derfor takket jeg nei til den jobben, for jeg ville ikke ha noe på rullebladet.

Og i 2005, så var jeg fortsatt like straight, og dro til USA da.

Med fly fra Frankfurt.

Men det som skjedde var at jeg ikke kom inn i USA, pga. masse GPP. (Generelt Piss-preik), eller 'bullshit', som flyplass-myndighetene i Detroit fant på.

Så måtte jeg kjøpe en ny billett med Air France og dra tilbake til Europa, til Oslo, via Paris, via først Air France da, og så SAS fra Frankrike til Oslo.

Så sånn var det.

Så det er ikke alltid man får noe igjen for å være straight hele livet.

Så politiet og myndighetene de er nok mer råtne enn det motsatte, vil nok jeg si.

Politi og røvere, det er nok to sider av samme sak, av 'undergrunnen', vil jeg si.

Undergrunnen, folka som ikke er vanlige, som nok består av kriminelle og politi og etterretning osv.

Så sånn er nok det.

Så å være flink og arbeidssom og rettskaffen og snill hele livet, det er det ingen lønn for.

Du blir bare sett på som en 'noldus' av politi og myndigheter, som de kan tulle rundt med.

Se bare hvis noe skjer en kriminell, som er i en gjeng.

Politiet er på banen, med en gang, med fullt mannskap, for å finne synderne.

For politiet er redde for de kriminelle.

Mens en vanlig, pliktoppfyllende kar, han blir bare sett på som en litt tomsete slave, av politiet.

Så da gidder de ikke å gjøre, men begynner å tulle, og sender personen tilbake til Europa osv.

Så sånn er det å leve i vår korrupte verden.

Så sånn er nok det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog