Jugoslavia XXII. (In Norwegian).

Ja, dette her er egentlig ikke noe med Jugoslavia.

Men nå kom jeg på noe mer Rimi-greier, som skjedde på julebordet i LO-bygningen, eller hva det heter der, ved Youngstorget, i 2001.

Det var i den festsalen der, i 2. etg. i det LO-greiene.

Nå søkte jeg på nettet.

Folkets hus, på Youngstorget er det nok.

I festsalen i 2. etg. der.

Det var også der vi hadde eksamener, i det første året jeg gikk på NHI vel.

I hvertfall noen av eksamene.

Men samme det.

Der skjedde det noen rare episoder.

Jeg er jo sånn, at jeg drikker ikke så ofte.

Men når jeg først er på byen, eller julebord og sånn.

Så sitter jeg ikke der, og drikker en øl hele kvelden liksom.

Det blir litt for kjedelig.

Men det er ikke sånn at jeg drikker så mange som ti øl heller.

Det er vel sjelden.

Men på julebord, så drikker jeg kanskje sånn 5-6-7 øl da.

Det spørrs litt hvor lenge kvelden varer, men det ender vel sånn at jeg blir litt brisen.

Men ikke sånn at jeg mister kontrollen, og ikke finner veien hjem eller noe.

Men når jeg var og kjøpte en øl i baren da.

Så merker jeg plutselig, at noen priker meg hardt på skulderen, flere ganger.

Og jeg er ikke vant at folk driver å tar på meg sånn.

Og jeg ville ikke miste plassen i køen.

Så jeg bare tok armen bak ryggen, og tok tak i skuldern eller skjorte-kragen eller noe, på den som stod bak meg, og dreiv og prikka hardt i skulderen da.

Jeg kjenner det enda omtrent, det var sånn skikkelig trykking.

Ikke sånn for å få kontakt, men mere sånn å trykke hardt bare for å trykke hardt, virka det som.

Så etter at jeg holdt den personen på en armlengde da, så snudde jeg meg da.

Så var det Kjetil fra Rimi Kalbakken.

Det var han som var assistenten min på Rimi Kalbakken, og som ble butikksjef etter at jeg slutta der.

Og han, han synes jeg gikk litt bak ryggen min og sånn da, når jeg jobba der.

Og jeg synes ikke vi samarbeida og kommuniserte så bra da.

Alt skulle liksom være på hans primisser.

Men det kom jo veldig skeivt ut der, fordi Fjellhøy hadde sagt at jeg skulle drive butikken som jeg drev Rimi Nylænde.

Men det visste nok ikke distriksjefen der, Neteland, fordi hun klagde senere, på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Og det synes jeg ble direkte motstridende, til det Fjellhøy sa da.

Så det var litt rart det som skjedde der da.

Og Neteland prøvde å lure meg med lønna der osv.

Så samarbeidet og tilliten oppover, var ikke så bra.

Og jeg synes han Prestegården, eller Prestegaarden, som han vel heter, gikk, mer eller mindre, rett i strupen på meg, fra dag en, på Rimi Kalbakken da.

Så samarbeidet var egentlig ikke så bra hverken oppover eller nedover, når jeg jobba der.

Så gikk han, sammen med hun assistenten Monica, bak ryggen på meg, og klagde til Neteland osv. da.

På ting som jeg ikke kan huske, at de tok opp ordentlig med meg først.

Men men, samme det.

Men, jeg prøvde å bare gjøre meg ferdig med jobben der da.

Jeg prøvde å gjøre jobben min, etter at det var bestemt at jeg skulle begynne på Rimi Langhus.

Jeg prøvde å oppføre meg profesjonelt, og ikke starte noe konflikter eller bråk av noe slag, i butikken, selv om jeg synes dem gikk litt bak ryggen min noen ganger da.

Så jeg prøvde å oppføre meg som en ansvarlig butikksjef, og beholde roen i butikken til jeg hadde slutta da.

Og ikke se på de her konfliktene personlig.

Men etter at jeg hadde slutta da.

Og hadde tatt noen øl.

Da synes jeg at jeg kunne få lov, på julebordet, til å være meg selv.

Og da, når jeg så at det var Prestegarden, (het han vel, stod det på nettet), så synes jeg at jeg hadde blitt provosert, siden han stod å prikka meg hardt i skulderen, gjentatte ganger, mens han stod bak meg i baren.

Så jeg bare ignorerte han, når jeg så at det var han.

Og bare snudde meg tilbake til baren, og bestilte det jeg skulle ha da.

Hva han gjorde etter det, det vet jeg ikke.

Men jeg synes ikke sånn gjentatt, hard prikking på skulderen, er noe høflig, så jeg synes det var like greit å bare ignorere han da.

Så fant han vel ut, at sånn prikking ikke var så velkomment da, og at jeg ikke likte å bli behandlet sånn.

Tidligere på kvelden, når jeg stod i baren første gangen, må det vel ha vært.

Så kom vel assistent Monika, og en av de andre fra Kalbakken inn da, for å sette seg i salen der da.

Så hilste jeg da, og prøvde å være hyggelig da, sa vel hei Monica jo, eller hei Aziza jo, eller noe sånn.

For jeg var jo der med jobben, så jeg prøvde jo å passe på manerene, og det må man jo nesten prøve hvis man er butikksjef på julebord, hvis ikke så kan man vel kanskje få problemer med personalet senere osv.

Så jeg prøvde i hvertfall da.

Men da sa hun Johansen da, noe sånt som.

'Nei, ikke prøv deg nå'.

Så det var tydelig at hun, forventet, at jeg skulle være personlig fiendtlig mot dem da.

Men, egentlig så var jo, sånn jeg jobbet på Rimi Kalbakken.

Det var jo en rolle.

Det var jo sånn Fjellhøy sa jeg skulle jobbe der.

Og det var også sånn, som hun Hilde, assistent, på Rimi Nylænde, sa i 94, var det vel, at jeg skulle ha som lederstil.

Den vanlige rimi-lederstilen. Med at man er sjef og ikke leder.

Og sånn var det enda mer på Rimi Bjørndal, når jeg jobba med Kristian og Irene der da.

Irene sa senere, når jeg var låseansvarlig på Bjørndal i 2002, at, prøv å legge mest mulig press på medarbeiderne, for da jobber dem bra.

Så det var vel den klassiske leder-filosofien i Rimi da.

Men det var jo en bare en rolle, synes jeg da.

Hvordan man ledet butikken.

Nå påpekte jo Prestegarden, i 2001 vel, at jeg ikke jobbet med så raskt arbeidstempo, som en Rimi butikksjef måtte ha.

Men det var vel antagelig fordi jeg var sliten etter alle de ranene osv. på Rimi Nylænde, og all jobbinga, med alle seinvaktene i 96 og 97, på Rimi Bjørndal.

Så jeg var nok ganske utkjørt ja.

Men når jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, så prøvde jeg å bruke hue da.

Man kan jo spare mye penger på å ta riktige bestillinger, og drive med opplæring og se over rutiner og skift-planer og sånne ting da.

Så selv om jeg var fysisk sliten, og kanskje ikke orka å løpe rundt hele dagen.

Så mente vel jeg, at hvis jeg prøvde så godt jeg kunne, og jobbe med de vanlige rutinene da.

Så kunne jeg jo fortsatt prøve å bruke hodet, og jobbe med problemene i butikken, med svinn osv., som jeg var veldig vant til fra Rimi Nylænde, hvor vi hadde redusert svinnet til mindre enn 1 prosent vel, som vel var et par prosent under Rimi Kalbakken, enda Kalbakken var en større butikk.

Og også annet kontorarbeid osv. da.

Men jeg var jo låst fra Fjellhøy sin side, at jeg skulle lede butikken som jeg ledet Nylænde.

Jeg var jo sikker på at Neteland, også var inneforstått med dette, etter den måten som Fjellhøy presanterte det.

Og Neteland, hadde jo ikke noe møte med meg, før jeg begynte i jobben.

Så det ble noen misforståelser der da, som ødela litt.

Men jeg prøvde i allefall, å lære litt fra de feilene som ble gjort på Kalbakken.

Og jeg tar min del av skylda for det.

Og jeg prøvde også å lære av medarbeidersamtaler, og fra hvordan jeg skjønte var moderne praktisk butikkledelse, fra ting jeg så Prestegarden hadde lært på Varehandelens Høyskole da.

I forbindelse med ting han tok opp med Neteland osv. da.

Og han hadde også møter med regionsjefen, Bekkevold.

Det var vel i mars 01, eller noe.

Men da tror jeg vi nok hadde fått ny regionsjef egentlig.

Uten at jeg er sikker på det.

Men jeg fikk ikke så bra redegjørelse, for hva de hadde møte om.

Men de forklarte vel bare at de hadde noe slags møte da.

Men men.

Så jeg prøvde i hvertfall å lære av de problemene som oppstod der, og ta lærdom av det, når jeg begynte på Rimi Langhus da.

Og jeg prøvde å lede butikken på Kalbakken, så godt jeg kunne, men det skjærte seg litt fra dag 1 med Prestegarden, og jeg var vel litt bundet, fra hva Fjellhøy sa.

Og Neteland hadde ikke gitt meg noen instrukser.

Så jeg forholdt meg til det Fjellhøy sa, og regnet med, på måten han sa det, at regionsjefen da, Bekkevold, og også Neteland, var inneforstått med det.

At jeg skulle lede og drive Kalbakken, som jeg hadde ledet og drevet Nylænde.

Men Fjellhøy, hadde ikke tatt opp dette med Neteland.

Så da Prestegarden, gikk rett i strupen på meg, og så bak ryggen på meg, mer eller mindre, i møter med Neteland.

Så sa Neteland senere at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så hun prøvde å lure meg på lønna og der.

Så jeg kom skeivt ut med både Neteland og Prestegarden der.

Og etterhvert så fikk Prestegarden, hun andre assistenten, Johansen med seg.

Og de fikk vel, mer eller mindre, hele bemanningen med seg.

Så det var nesten meg mot røkla der, innkludert distriksjefen.

Og da er det vel egentlig ikke så mye vits i å fortsette.

Det blir vel ikke så mye resultater av det.

Så da takket jeg ja, etter en 7-8 måneder der, hvor jeg hadde alle medarbeiderne og lederne og distriktsjefen mot meg, synes jeg det virka som.

Så takker jeg ja, når Neteland, sa at Skodvin, hadde foreslått, at jeg kunne begynne på Rimi Langhus da.

Men da hadde jeg allerede bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. det tullet med at Fjellhøy, synes jeg, lurte meg inn i en felle der da.

Han sa at jeg skulle lede butikken som jeg ledet Nylænde.

Og sa at 'vi' ville dette.

Og jeg trodde dette 'vi' inkluderte Neteland.

Men det gjorde det ikke.

Og jeg synes også Neteland hadde sin del av ansvaret i problemene.

For hun hadde ikke noe møte med meg før jeg begynte der.

Og hun hadde tenkt å lure meg på lønna.

Jeg hadde 260.000 i året fra Rimi Nylænde.

Neteland, sa senere, at det ikke er noen automatikk, i at man går opp i lønn, selv om man begynner i en større butikk.

Men jeg var vant til det fra før, at hvis man begynte i samme stilling i en dobbelt så stor butikk (omsetningsmessig), så gikk man opp i lønn.

Og jeg synes spørsmålet om lønn, ville vært naturlig å ta opp, i forkant av ansettelsen.

Og dette mener jeg var Netelands ansvar.

Hvis hun ikke ville ha meg der, så hvorfor ansatte hun meg da.

Og hvis hun ville ha meg der, hvorfor lurte hun meg da med lønna?

Hvis hun ville ha et godt forhold til meg som kollega/ansatt, så burde hun vel ikke begynne å tulle, å prøve å lure meg, fra dag 1?

Og hvis hun trodde, at jeg bare skulle godta, å begynne i en dobbelt så stor butikk, omsetningsmessig, uten å gå opp i lønn.

Så måtte jeg vel ha vært, mer eller mindre, en idiot.

Og hvis hun så på meg som en idiot, hvorfor ville hun ha meg til å lede butikken da?

Man vil vel ikke ha idioter til å lede butikkene i distriktet sitt, vil man det da?

Og dessuten, Kenneth, som var butikksjef på Kalbakken før meg, han hadde David, fra Rimi Bjørndal, Karlsrud og Ljabru, sagt at tjente 300.000, når han ble butikksjef på Rimi Kalbakken.

Og da satset de på han Kenneth fremover da, hørte jeg David sa.

Og han spurte meg, hvorfor ikke jeg fikk noe sånn avtale.

Så da, jeg hørte at de ville ha meg, til å erstatte Kenneth, på Rimi Kalbakken da, så trodde jo jeg at, nå satser endelig Rimi skikkelig på meg her.

Etter å ha fått gode resultater på Rimi Nylænde osv, og etter å ha jobbet syv år i Rimi, var det vel.

Til forskjell fra Kenneth, som var yngre enn meg, og bare hadde jobbet 2-3 år i Rimi vel.

Men da ble jeg skuffet da, når ingen tok opp dette med lønn da.

Jeg ble litt forvirret og.

Jeg hadde jo ikke drømt om at ingen skulle ta opp dette med lønn, før jeg begynte i jobben.

For da, det hadde jeg jo skjønt, fra å jobbe som butikksjef et par år på Nylænde.

At hvis man prøvde å lure medarbeiderne.

Da fikk man i hvertfall ikke noe bra samarbeidsklima og lojale medarbeidere.

Så når Neteland, prøvde å lure meg, som jeg si det var, å ikke gå inn på temaet, angående lønn, selv om jeg begynte i en dobbelt så stor butikk, omsetningsmessig.

Og selv om Kenneth, som er yngre enn meg, og som hadde jobbet under halve tiden av meg, hadde 40.000 mer i lønn i året.

Da mener jeg, at det var uproffesjonelt, av Neteland, å ikke ta opp dette.

Hun burde skjønt, at jeg ville føle meg lurt da, hvis det ble gjort noe med lønnen.

Så dette oppfatter jeg, som at hun prøvde å lure meg, og at hun så på meg som komplett idiot.

Så dette, sammen med det tullet fra Fjellhøy, om at jeg skulle drive Kalbakken på samme måte som Nylænde.

Men at han ikke sa fra til Neteland, om at han hadde sagt dette til meg, på en måte, så jeg trodde at det var klarert med regionsjef og Neteland osv.

Til sammen, så ble det så mye tull, så jeg bestemte meg bare, for at nå finner jeg på noe annet å gjøre.

Det var egentlig det jeg hadde i tankene, på Nylænde og.

Når assisten Stian og jeg, hadde fått kontroll på den butikken.

Da hadde jeg nådd målet mitt i Rimi, som var å bli butikksjef, og ta med erfaringen fra det, og få det med på CV-en osv.

Ettersom jeg hadde jobba en del år i Rimi.

Så da synes jeg vel det var greit, å vise på CV-en at jeg hadde klart å få butikksjef jobb og da.

Jeg vet ikke om jeg hadde rett, men jeg synes det så bedre ut enn å bare nå til assisterende butikksjef da.

Og det var jo morsomt å prøve seg som butikksjef og, selv om det jo er mer arbeid osv., så lærer man seg å takle press osv. da.

For det er det vanligvis nok av.

Så jeg hadde egentlig bestemt meg, for å finne på noe annet.

For det ble ganske kjedelig på Rimi Nylænde, når vi fikk kontroll på den.

Og jeg hadde jo lyst til å få butikken bra, før jeg slutta.

Det var vel egentlig målet mitt.

Graarud, ville at jeg skulle begynne som butikksjef på Rimi Manglerud, etter bare noen få måneder på Nylænde.

Men jeg var ganske sliten etter Bjørndal, og jeg synes ikke jeg var ferdig med å få Nylænde, sånn som jeg hadde som mål da.

Så jeg orka ikke å begynne å tulle og rote på Manglerud, før jeg hadde fått kontroll på Nylænde.

Jeg mener vel at det var litt tidlig å begynne som butikksjef i en stor butikk.

Ettersom jeg ville se hvordan jeg klarte meg, med resultater osv. på Nylænde først da.

Så jeg tenkte ikke bare karriære i Rimi egentlig.

Men når vi hadde kontroll på Rimi, butikksmessig da, så synes jeg jo at det var sånn, at jeg godt kunne tenke meg nye utfordringer da.

Selve butikken var vel veldig bra på nylænde.

Men av personalet som jeg ansatte på Nylænde, så er jeg ikke så sikker på at det var like bra.

Butikksjef Irene, fra Bjørndal, jobbet hun vel da.

Hun ringte, og sa at Manzoor, som jeg hadde ansatt som låseansvarlig på fredager, siden vi trengte det på Nylænde.

At han var med i en gjeng.

Så da sa jeg til Irene, at jeg skulle ta det med Boye, sikkerhetsansvarlig da.

Og det sa jeg fra om, neste gang Boye var innom butikken.

Jeg visste jo ikke nøyaktig hva Irene mente med gjeng.

Det kunne kanskje vært en kameratgjeng, og at hun misforstod.

Men hun mente jo kriminell gjeng da.

Jeg skjønte jo det.

Men jeg tenkte, at det var vel bedre å ta det på en rolig måte, enn å få panikk, som det virket som Irene hadde, når hun ringte da.

For hun virka veldig stressa pga. de her ryktene, eller det var noen som hadde fortalt det til henne da.

Så jeg sa til Irene, at jeg skulle ta det med Boye.

Og det gjorde jeg.

Men han Manzoor, han kjente vel mange av de andre ansatte.

Og de var vel liksom en klikk da.

Og dem var jo mye yngre enn meg, de fleste av de.

Og det var jo mange utlendinger osv.

Så det var nok mulig at de kunne ha hatt, eller vært i, en eller annen form for nettverk, når jeg tenker over det.

Men jeg var ikke så obs. på sånne ting da.

Så jeg tenkte ikke på sånt i det hele tatt.

Men når jeg tenker tilbake på det nå, så skjønner jeg jo, at den kanskje kan ha vært et tema, senere der, i en eller annen forbindelse.

At personalet var med i en eller annen form for mafia da.

Albanske/muslimsk eller noe sånn da, hvis jeg skulle gjette, når jeg tenker tilbake på det nå.

Og det er vel lov, skulle man tro.

Å gjette osv., det går vel under yttringsfriheten da.

Så de var vel kanskje albansk/muslimsk mafia der da.

Og det kunne vel være, ettersom alle 'spilloppene' dem fant på på Kalbakken.

At de også kunne være organisert på en eller annen måte.

At de var med i f.eks. noe kommunist nettverk eller noe da.

Han Prestegarden, skulle jo plutselig på ferie, sammen med en kamerat, til Israel, høsten 00.

Og på den Danmarksturen, som han Prestegarden eller noen andre der arrangerte, så virka det som om det var fullt av kriminelle innvandrergjenger osv. på båten.

Uten at jeg skal påstå sikkert hvordan det hang sammen.

Men jeg hadde jo med David og Erik Dahl, og en annen kar som jeg ikke husker helt sikkert hva heter.

Så det gikk jo greit.

Men det er kanskje vanlig at danskebåten er fyllt opp med folk som virker som om de er med i kriminelle gjenger nå for tiden.

Og at det er bare meg som ikke følger med, og lever i gamle dager.

Det er mulig.