Jugoslavia XXIII. (In Norwegian).

Det var et par ting til, som skjedde på julebordet på Folkets Hus, i 2001.

Det var at jeg hørte at Fjellhøy, hadde slått ned noen der.

Når jeg gjetter nå, så lurer jeg på om det kan ha vært Prestegarden(?)

Uten at jeg skal si det sikkert.

Men det var noen som sa det til meg på julebordet der, var det vel, eller mulig på et butikksjefmøte seinere.

Så noe må ha foregått der.

En annen ting.

Helt på slutten av kvelden, så var jeg rimelig brisen da.

Og vi hadde jo en fleipete tone på Rimi Langhus.

Så begynte Trond da, sønnen til Sølvi, og bable om at han skulle finne dame til meg osv.

Jeg regna med at han bare tulla og fleipa.

For man må jo passe seg litt, og behandle medarbeiderne for strengt, når man er butikksjef.

For hvis man vil ha et bra forhold til dem, så er det ikke så greit hvis dem blir redde for deg f.eks.

Når man er en persons overordnende.

Så er man jo ikke på samme steg, så og si.

Så en person man er overordnede for, oppfatter jo en ting man sier, på en annen måte, enn en man er kollega til.

Sånn at, man må være forsiktig med hva man sier til de som er ens underordnede på jobben da.

For du har jo makt over dem da.

Så da skal det mindre til at man blir oppfattet som streng/skremmende.

Så man burde være forsiktig, og helst ikke virke truende, på noen måte, hvis man vil ha et bra/åpent kommunikasjonsforhold, med de man er overordnet for på jobben da.

Det er i hvertfall sånn jeg har skjønnt det da.

Så jeg prøvde å ikke ha noen autoritær ledelsesstil på Langhus da.

Så jeg synes det var greit å ha en fleipete tone der da.

Fordi, jeg har også lest, at hvis man som leder, fleiper og vitser litt, og er ikke er sinna eller hissig f.eks. da.

Så slapper de som jobber på arbeidsplassen, mer av, enn om man går rundt og er streng og autoritær og hissig da.

En annen ting, som vi lærte på Rimi butikksjefkurs da, er at hvis medarbeiderne ser, at du blir sinna pga. noe, men holder det inni deg, og ikke sier noe.

Det var det værste man kunne gjøre, sa Bekkevold, for da skønner ikke medarbeiderne hva de har gjort galt.

Men de begynner å bekymre seg da, for de skjønner at noe er galt.

Ja, men tilbake da.

Pga. av ting som det nevnt ovenfor, så pleide jeg å ha en ganske uformell tone på Langhus da, men det var ikke sånn at jeg ikke prøvde å gjøre jobben min på en proffesjonell måte, jeg så ikke sånn på det i det hele tatt, bare for å forklare.

Men det var tradisjon der på Langhus, at mange satt litt vel lenge på pauserommet osv., virka det vel som.

Så jeg prøvde heller å roe det ned, og heller ha en litt fleipete og uformell tone, fordi jeg trodde det var det lureste, når det gjaldt å prøve å ikke få for mange konfrontasjoner osv. i butikken da.

Jeg trodde ikke det var den smarteste måten å lede den butikken, å fly rundt som en politi der, og slå ned på hvert sekund som ble sittet for lenge på pauserommet f.eks.

Jeg prøvde å legge sånt til side i butikken.

Og ikke ta sånt personlig.

Men heller ta opp, de eventuelt største problemene, i ledermøter og personalmøter da.

Sånn at selve butikklokalet, der hvor man skulle jobbe og hjelpe kunder osv., ble en slags frisone da.

Fra ledelse/kommandering osv. da.

Og at vi heller tok å satte fokus på eventuelle problemer, i møter på pauserommet, for den dagelige driften, og mer generelle ting på ledermøter og personalmøter. (Og medarbeidersamtaler, kunne vi vel også hatt, det hadde kanskje vært en smart ide).

Og, det var vel sånn de var vant med å ha det der fra før, hadde jeg inntrykk av.

Så på Langhus, så prøvde jeg å lære av det Neteland hadde sagt på Kalbakken, at det var viktig å nullstille seg, når man begynte i en ny butikk.

Og på Kalbakken, og Nylænde og Bjørndal, så hadde det vært så mye forskjellig som skjedde.

Så jeg tror uansett, at det var smartest å ha en ikke-autoritær ledelsesstil på Langhus.

Det er vel grenser for hvor mye konflikter og ran og alt mulig man orker.

Man må vel ta litt hensyn til hvor utkjørt man selv er og.

Selv om jeg nok synes at den måten å lede den butikken på var smart, selv om jeg hadde f.eks. vært frisk og utvilt etter en lang ferie, så hadde jeg nok alikevel ment at det antagelig var den smarteste ledelsesstilen da.

Men jeg tror nok ikke Skodvin mente det da.

Jeg fortsatte jo, å la Sølvi, assistente, være involvert i driften.

Hun sa hun var vant til å ha en åpen kommunikasjon, om hva som skulle foregå i butikken.

Jeg måtte vel tenke litt, før jeg forstod helt hva hun mente med det, skal jeg være ærlig.

Så det har jeg ikke vært noe bra på før.

Men jeg skjønte jo hva hun mente, så det synes jeg egentlig hørtes smart ut, så det prøvde jeg å få til.

Man skal vel ikke holde sine prioteringer angående driften osv. hemmelig.

Det er vel ikke noe mål i seg selv det.

Man har vel en grunn for den måten man prioriterer.

Så da bare forklarer man da, hvis noen spørr tilbake, hvorfor skal vi prioritere det.

Man bør vel ha gode argumenter, for hvordan man prioriterer.

Så da er det bare å finne fram de gode argumentene.

Og hvis assistenten, eller noen andre, har noen bedre argumenter.

Så er vel det smartere da.

Da har vel dem funnet på en smartere løsning for butikken da.

Hovedmålet er jo klart, å få høyest mulig overskudd etc.

Så det burde vel være greit å ha en åpen kommunikasjon og lederstil.

Det burde vel være det beste for butikken det.

Det er vel ikke bare butikksjefen, som kan komme på gode ideer.

Og hvis de andre kommer på ideer, som man ikke synes er gode, da må man jo bra si sin mening da.

Så får den som har best argumenter gjennomslag for sin ide.

Det var vel mest meg og Sølvi som samarbeidet sånn da.

Men det var jo hun vant til så.

Skodvin, ville at jeg skulle ha en autoritær lederstil der.

Men hun tok det ikke opp ordentlig i et møte.

Hun nevnte det bare sånn i forbifarten, mer eller mindre, utenfor sammenhengen vel.

Og jeg trodde ikke det var det smarteste der.

Så jeg fortsatte med sånn åpen kommunikasjon der da, som Sølvi var vant med.

Eller jeg prøvde i hvertfall.

Siden det hadde vært mye problemer med sykemeldinger, fra Sølvi der og.

Og i møtene, når jeg begynte der, så ble vi enige om, at jeg skulle nullstille meg, sånn som Neteland hadde sagt, og ta over arbeidsoppgavene som den gamle butikksjefen hadde hatt da.

Og da var jo Skodvin med på møtet, husker jeg.

Uka før jeg begynte å jobbe der, eller noe.

Da hadde Sølvi og Skodvin og jeg et møte, hvor vi tok opp hvordan Søvli, som var den eneste assitenten der, og jeg, skulle samarbeide.

Siden Sølvi hadde vært mye sykmeldt, så hun var vel begymra for samarbeidsmåten på forhånd osv.

Hadde jeg inntrykk av i forbindelse med de møtene da.

Så der ble vi enige i det, at jeg skulle nullstille meg, og bare ta over og fortsette med de oppgavene den forrige butikksjefen hadde hatt da.

For å prøve å beholde roen i butikken osv. da.

Siden det virka som om det hadde være en del rart som hadde foregått der i forrige månedene/årene da.

Så jeg spurte de andre der, hva butikksjef-oppgavene var, og prøvde å gjøre stort sett det samme som den forrige butikksjefen da.

Og hvis det var ting som trengtes å forbedres, så prøvde jeg å ta det i ledermøter og personalmøter da.

Sånn som jeg hadde inntrykk av at det vel er meningen at man skal gjøre.

At det er derfor man har ledermøter og personalmøter.

Og vi hadde daglige møter selvfølgelig da, når den som jobba kvelden kom på jobb da, for å oppdatere om hvordan situasjonen var i butikken osv. da.

Men Skodvin, hun kom senere å sa, at det var jo meningen at jeg skulle lede butikken på min måte.

Og hun synes vel at Søvli fikk for mye ansvar.

Men jeg ledet jo butikken, sånn vi ble enige om i det møtet, uka før jeg begynte der vel, at jeg skulle ta over de oppgavene den gamle butikksjefen hadde hatt osv.

Og nullstille meg, og ikke prøve å finne opp kruttet på nytt.

Og det sa jeg også fra om i møte.

Og det svarte Sølvi, at det var hun enig i.

Så om Skodvin har sitti der, og ikke har fått med seg det da.

Det virker jo nesten sånn, for jeg fikk jo kritikk av henne senere, for da sa hun, at det var meningen at jeg skulle lede butikken på min måte.

Men den måten jeg ledet butikken på, å la assistenten få mye ansvar, og være med på å bestemme den daglige driften av butikken, som hun var vant til fra før.

Det var jo min måte å lede butikken på nå.

Det var jo ikke sånn, at min ledelsestil, var sånn som Hilde, assistent på Rimi Nylænde i 94, hadde kommandert meg til å bruke, at man skulle være sjef og ikke leder. (På samme måte som hun og butikksjef Elisabeth sjefet/ledet, for at ikke de skulle bli upopulære, siden de synes jeg var for grei med de ansatte, når jeg prøvde å bruke det jeg hadde lært fra VGS. og høyskole osv. når jeg begynte som leder på Rimi Nylænde).

Og min stil var jo heller ikke sånn, som Irene (og Kristian også, må man vel si), ledet på Rimi Bjørndal, når jeg jobbet sammen med dem der.

At man skulle legge mest mulig press på de ansatte, for da jobbet de bra.

Min måte å lede butikken, var jo nettopp sånn jeg ledet på Rimi Langhus.

For da prøvde jeg å lære av de feilene som hadde skjedd på Rimi Kalbakken.

Og selv om jeg fortsatt mener at Neteland prøvde å lure meg på lønna der, og at vi kom feil ut der pga. det, så syntes jeg jo at en del av det hun sa om ledelse og at man burde nullstille seg osv., hørtes fornuftig ut da.

Så jeg tok jo opp mye av det jeg lærte av problemene på Kalbakken, som min ledelsesstil.

Så når Skodvin klagde, på Langhus, på at jeg skulle lede butikken på min måte.

Så klarte ikke jeg å finne helt hva hun klagde på.

Siden jeg gjorde jo nettopp det.

Jeg ledet jo butikken på det som da hadde blitt min ledelsesstil da.

Og det var fordi jeg mente det var den smidigste og smarteste måten å lede butikken på da.

Så jeg var ikke helt med på det Skodvin sa der.

Og det var mer som en kommentar, som hun kom med det.

Vi snakket egentlig om noe annet, såvidt jeg husker det.

Så det var egentlig litt på siden av temaet vi diskuterte vel, så jeg gikk ikke noe videre med å ta opp det da.

Siden det vel var andre ting som stod på agendaen i det møte.

Men jeg mistenker at det nok var tema, som burde vært tatt opp som eget tema, f.eks. i et eget møte.

Jeg hadde også noen andre problemer med kommunikasjonen med Skodvin, mens jeg jobbet på Langhus.

Og det var at, jeg prøvde å ta opp problemene som hadde vært på Kalbakken, men Skodvin.

Men det ville hun ikke prate om engang.

Og jeg prøvde også å ta opp dette med Rimi driftsdirektør, ved påsketider, da han var innom Kalbakken i 2001, men han sa jeg skulle være fornøyd med at jeg ble tilbudt en ny jobb på Rimi Langhus, så han ville høre om de problemene i detalj.

Så jeg fikk ikke tatt opp de problemene med noen.

Jeg synes Neteland var involvert, og jeg hadde ikke så mye tillit til henne, etter det problemene med lønnen der, og det med at de assistentene gikk bak ryggen min osv der.

Og hun drev også med detaljstyring, av valg av tape-ruller osv. der.

Så jeg visste ikke helt hvor jeg hadde henne, så jeg var ikke sikker på hvor smart det var å ta opp disse problemene med henne, siden jeg mistenkte at hun var innvolvert i noe lureri der da, i forbindelse med det Fjellhøy hadde sagt, om hvordan 'vi' mente at jeg skulle drive butikken.

Men tilbake til Folkets Hus.

Trond, sønnen til Sølvi, sa sent på kvelden, at nå skulle han finne dame til meg osv.

Jeg var ikke sånn at jeg hadde tenkt å finne noe dame der, først og fremst.

Jeg var vel mest der siden jeg var butikksjefen.

Så da måtte jeg vel være med på julebordet, og prøve å oppføre meg ordenltlig osv. da.

Men jeg var med på å fleipe litt.

Det var jo like før det stengte der, og jeg kjeda meg litt osv.

Så pekte Trond på Ingvill da, og sa, her har jeg funnet dame til deg.

Så begynte hun å skrike og si nei da.

Så jeg vet ikke hvor rett han hadde i det.

Men jeg skjønte jo det, at jeg ikke kunne begynne å sjekke opp medarbeideren der, så det var egentlig helt greit for meg.

Det gikk jo ikke ann.

Men så ble vi enige, at jeg skulle heller prøve å se om det var noen på dansegulvet osv. jeg kunne danse med da.

Jeg tenkte at det kanskje roa ned Ingvill osv., hvis jeg stakk litt bort fra bordet, i tilfelle hun trodde det var seriøst, det som jeg og Trond fleipa med.

Som jeg så på som fleip i hvertfall.

Så var det faktisk en dame der, som det gikk ann å danse med.

Og det fant jeg ut, midt i dansen.

Etter at jeg hørte, at hu prata sørlandsdialekt osv.

At de var faktisk Ragnhild, som hadde jobba på Rimi Nylænde.

Men blondt hår, og venninne av Ida vel, som var lånseansvarlig der.

Ragnhild, var der med Rimi Hegdehaugsveien som hun jobba på da.

Hun begynte på Rimi Nylænde, noen måneder etter, at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Det var vel Ida, mener jeg å huske, som sa at hun hadde en venninne som trengte jobb da.

Jeg hadde jo nettopp kjøpt den sierraen jeg hadde.

Siden jeg gikk opp i lønn osv., når jeg begynte som butikksjef da.

Og jeg var vant til, husker jeg, fra da jeg jobba på Rimi Munkelia.

At da pleide Magne, som var butikksjef der, å kjøre hjem noen av kollegaene osv. da.

Så jeg pleide å spørre folka på Nylænde da, om de skulle sitte på osv.

Så pleide jeg å kjøre dem hjem.

Det ble bare sånn.

Jeg prøvde ikke å sjekke opp damene eller noe sånn.

Jeg bare tenkte, at når jeg først skulle kjøre hjem, så kunne jeg jo svippe hjem de som skulle omtrent samme veien osv. da.

Jeg var jo ikke vant til å ha annet enn en Toyota HiAce, noen år før, så jeg synes det var artig å ha bil, og kjøre litt jeg da.

Så da ble det sånn, at jeg pleide å kjøre hjem hun Ragnhild en del ganger da.

Hun bodde vel på Slemdal, hvis jeg husker riktig.

Og da hadde jeg kjøpt cd-brenner også, husker jeg.

Noe som vel ikke var så vanlig i 98 og 99 osv. vel.

Så da brente jeg cd-er osv, og jeg hadde kjøpt stereoanlegg til bilen.

Siden Glenn og en annen kar skulle til Svinesund, i romjula 98, var det vel.

Så fant jeg et pioner anlegg, eller JVC, var det kanskje, til bilen til 1400 svenske, eller noe da.

Så når jeg kjørte hjem hun Ragnhild da.

Så kom det på en sang av Alex Rosen da.

Det er jo den Bobby Brown.

Og jeg tenkte jo bare på sanger, som sanger.

Jeg skjønner jo nå at den sangen er ganske tvilsom når det gjelder tekst osv. vel.

Men jeg tenkte egentlig ikke på sånt da.

Men så smeller det fra hun Ragnhild da, at søstra mi har liggi med han osv. da.

Altså ikke min søster, men hennes.

Så sa hun etterpå at hun ikke skjønte hvorfor hun sa det.

Så jeg måtte love å ikke si det da.

Men nå sier jeg det nå da.

Så hun blir vel ikke så blid hvis hun leser det her.

Men det er jo snart ti år siden, så jeg får håpe det går greit.

Men hun slutta etter noen få måneder vel.

Det ble vel nesten sånn at det ble litt for nærme vel, med sånn at hu begynte å vinke til andre biler, når vi kjørte osv.

Men jeg synes nesten ikke jeg kunne sjekke opp henne, siden jeg var sjefen hennes da.

Men jeg synes jo hun var fin og sånn osv., det inntrykket jeg hadde da, så det er nok ikke umulig at jeg hadde prøvd å sjekke henne opp, hvis jeg ikke hadde vært sjefen hennes da.

Selv om jeg synes hun oppførte seg litt rart noen ganger.

Men samme det.

Men det var altså hun her Ragnhild, som jeg plutselig fant ut at jeg dansa med, siste eller nest siste dansen vel, på folkets hus der da.

Så slutta dansen da.

Så gikk hun bort til folka ved bordet til Rimi Hegdehaugsveien der da.

Hun bare stakk av liksom.

Selv om jeg godt kunne tenke meg å med henne om Rimi Nylænde osv. da.

Men hun forsvant rett bort til bordet til Rimi Hegdehaugsveien gitt.

Så stod hun bare rett opp og ned der.

Litt på innsida av noen av kollegaene sine da, så det var egentlig mulig å gå bort til henne.

For hun var liksom sperra inne, av et par kollegaer, som satt nærmere meg enn der hvor hun stod da.

Så hun bare stod der og så på meg da.

Og jeg så vel på henne da.

Og skjønte vel ikke så mye.

Så jeg skjønte jo, at jeg kunne jo ikke bare stå der og se på henne.

Det var nesten som om at hun hørte til der liksom.

Og at hun ikke hadde lov, eller at jeg ikke hadde lov, altså at vi ikke hadde lov å prate sammen da.

Av en eller annen årsak.

Men jeg kunne jo ikke bare stå der og se på henne og kollegaene hennes.

Så jeg forsvant tilbake til bordet vårt da.

Der hvor fetteren min Øystein og dem var.

Og da var det helt på slutten av kvelden.

Så da dro vi hjem gitt.

Vi gikk ut av folkets hus osv.

Og Kjetil, låseansvarlig fra Rimi Langhus vel, sa hei til Kenneth, som var butikksjef på Rimi Kalbakken før meg, og som, mer eller mindre, fløy forbi oss, med en ung dame, som jeg trodde var fra butikken hans da, en pen, blond dame, mener jeg å huske.

Jeg lurer på om det var da, som jeg hørte noen, Erik Dahl, fra Rimi Ljabru, eller noen, kritiserte, og sa, med negativt tonefall, sjekk Kenneth da.

Det var mulig det var en annen gang.

Jeg hadde også møtt Jørn, fra Helgeroa, som pleide å jobbe på Rimi Nylænde, som assistent der.

Og også Wenche, som også var assistent på Rimi Nylænde, og så begynte som assistent på Rimi Manglerud.

Dem stod å prata sammen vel ved baren der.

Jeg kjente ikke igjen Jørn med en gang, så det var kanskje mye som hadde skjedd siden vi jobba sammen på Nylænde et par år før da.

Han jobba vel som assistent på Ica Ullevåll, tror jeg, hvis jeg husker riktig.

Også traff jeg Fjellhøy, med en gang vi kom inn i huset der.

Og det var vel på dassen, og da sa han vel at, jeg skulle bare si fra hvis jeg trengte jobb seinere.

Men jeg vet ikke hvor smart jeg syntes det hørtes ut.

Jeg burde vel ha tatt opp det, med de problemene jeg tar opp nå.

Men jeg synes ikke helt det tiden og stedet og ta opp det.

Og jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han heller så, etter det misforståelsen osv., eller hva man skal kalle det, som skjedde på Rimi Kalbakken.

Det var sikkert mer som skjedde på julebordet og.

Det er nok ikke umulig.

Men jeg tror jeg får si at det får være bra.

Så får vi håpe det.