Krig i Norge? XXIII. (In Norwegian).

Jeg husker, like før jeg slutta som butikksjef på Rimi Nylænde.

Jeg hadde kommet inn på Ingeniørhøyskolen, som er under Høyskolen i Oslo, i Vika da.

Så jeg så fram til å ta det litt roligere et par år, etter å blitt, mer eller mindre, eiet av jobben.

Med konflikter på Rimi Kalbakken, ran på Rimi Nylænde, alle seinvaktene med masse stress og hardt arbeid på Rimi Bjørndal.

Og jeg stod på ganske bra på Rimi Langhus og.

Fruktandelen f.eks. fikk vi vel økt med 2% eller noe.

Og det var min oppgave da ofte da, mm.

Eller jeg tok på meg den oppgaven da.

Å prøve å få frukta bra der.

For den så generellt for jævlig ut.

Men det var jo ikke sånn at det var bare jeg som la opp frukta.

Men det virka kanskje ikke som om de andre som la opp frukta, alltid la så mye innsats i det da.

Så jeg måtte legge en del innsats i å få frukta bra og fjerne den råtne frukta osv, husker jeg.

Men jeg vet jo ikke om det var sånn at dem andre ga søren, eller om de ikke så at frukta så dårlig ut, og var råtten f.eks.

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det er jo vanskelig å måle hvor mye råtten frukt som ligger i disken.

Man kan jo telle, og si at dag lå det åtte råtne grønsaker i disken.

Så kan de si at, åja nei men den var ikke råtten, den hadde jeg kjøpt.

Og det er mange som like bananer som er litt brune.

Den stilen der.

Så det er vanskelig å ta opp.

Ting som ikke er målbare.

Så det er nesten like greit å bare gi opp.

Og heller konsentrere seg, om å ta opp ting som faktisk er målbare.

Og som gjerne har en ansvarlig da.

For eksempel, å ta opp svinn på bladretur (pga. feil kryssing/føring), med ukeblad-ansvarlig.

Det er målbart.

Og da er det bare en ansvarlig.

Så det er ganske greit å ta opp.

Men hvis det er flere ansvarlige, f.eks. for frukta da.

Så er det mye vanskeligere å ta opp problemer med frukta.

Er det ikke sånn de sier.

Hvis en har ett ansvar, så har han 100% ansvar.

Hvis to deler et ansvar, så har begge 1% ansvar hver.

Det er noe sånt.

Men jeg var litt dårlig, siden det hadde vært så mye problemer med distriktsjefer (Neteland, Fjellhøy, Skodvin), regionsjefer (Bekkevold, og han som etterfulgte Bekkevold, husker ikke navnet), driftsdirektør, som ikke ville høre på meg, om med assistenter osv.

Så var jeg ikke sånn, at jeg hadde så særlig lyst til å dra på butikksjefmøte på Sagene samfunnshus, juni 02, mener jeg det var.

Jeg fikk ikke sove, og når jeg våkna, så var jeg helt paff, så jeg kom meg ikke opp av senga engang.

Jeg hadde sånn panikkanfall eller noe.

Jeg synes det var forferdelig flaut, det å ha hatt så mye problemer på Kalbakken osv.

Så når Skodvin ringte, siden jeg ikke møtte opp, så våkna jeg opp da.

Så da sa jeg, at jeg hadde vært dårlig, noe jeg var.

Men jeg sa, at jeg skulle dra dit nå da, siden jeg var i bedre form da, hadde fått roa meg ned litt.

Eller om jeg fikk sånn adrenalin-kick når Skodvin ringte.

Det er mulig.

Hun er ganske autoritær eller myndig.

Så man våkner gjerne opp, når hun dukker opp, eller ringer.

Så jeg kjørte bort til Sagene likevel.

Det er ikke så langt fra St. Hanshaugen.

Så kom jeg dit litt forsinket da.

Og han der assistenten til Neteland, sparka inn i stolen min der husker jeg.

Med vilje, virka det klart for meg som.

Det var nettopp sånne ting, som gjorde at jeg helst ville ha vært hjemme.

Men samme det.

Så lærte vi om noe kurs, som skulle tas videre i butikken da.

For å finne, lokalt i butikken, forbedringspotensialet.

For hvordan kundene oppfatter butikken da.

Forts.