Min Bok 5 - Kapittel 84: Ledermøte på Egons

Like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så ville assistent Kjetil Prestegarden at vi skulle ha det første ledermøtet, på restauranten Egons, i Paleet, i Karl Johan.

Kjetil Prestegarden nevnte vel at det var penger nok igjen til julebordet, på sosialbudsjettet, selv om vi skeiet ut litt når det gjaldt det første ledermøtet.

(Noe sånt).

Så jeg sa at det var greit da, siden det var penger nok på sosialbudsjettet.

Og siden dette var på høsten, så det var ikke så lenge igjen før det ble et nytt år, og at vi dermed fikk nye penger, på sosialbudsjettet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette ledermøtet, på Egons, det skulle selvfølgelig være på min jobblørdag, da.

Og jeg husker at jeg nevnte det, mens vi satt på den restauranten der, at det liksom peip inne i huet mitt ennå, da.

Siden jeg hadde hatt store problemer med boksautomaten, (var det vel), den dagen, på Rimi Kalbakken, da.

Grunnen til dette, var at noen Rimi-butikker, (inkludert Rimi Kalbakken), hadde innført en 'tulle-rutine', når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

Det som de gjorde var nemlig å ikke tømme automaten, hver gang automaten varslet at den var full, da.

Rimi-folka ventet med å tømme boksautomaten, til sekkene var stapp fulle, da.

Og da, så ble det sånn, at noen ganger, så fløyt det over av bokser, (som var flatklemte av boksautomaten), på flaskerommet, da.

Og disse flatklemte boksene, som da etterhvert fløyt rundt, overalt.

De var uhygieniske, siden de liksom var dekket av en saus-blanding, av spytt og øl med mere, da.

Så de hørte vel egentlig ikke hjemme noe annet sted, enn oppi de plast-sekkene, (mente ihvertfall jeg), da.

Og det dummeste ved denne 'jukse-rutinen'.

Det var at disse boksene som noen ganger fløyt over.

De ville også feste seg, i døra, til automaten, da.

For de boksene ville da ofte flyte rundt, på gulvet i flaskerommet og inni boksautomaten, da.

Og når det festet seg flate bokser, mellom døra til boksautomaten og boksautomaten.

Så ble til slutt døra skadet, på boksautomaten, da.

Sånn at den begynte å fuske.

Sånn at boksautomaten peip hele dagen lang, da.

Sånn cirka en gang hver halvtime, eller kanskje enda oftere.

Siden Rimi hadde begynt med en jukse-rutine, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

Sånn at jeg måtte ringe Tomra og få de til å komme og fikse automaten, da.

Og Tomra sa også det forresten, at det ikke var meninga, at man skulle bruke den jukse-rutinen, når man tømte boksautomaten, da.

Så jeg var jo nesten helt ødelagt, på det her ledermøtet, på Egons.

(For å overdrive litt, men likevel).

Etter å ha slitt med en sånn boksautomat som hadde begynt å fuske, på grunn av at Rimi-folka slurva, når de tømte den, da.

Og den slurve-rutinen, den så jeg vel på Rimi Bjørndal og.

Når jeg begynte der, som låseansvarlig, et par-tre år seinere.

(Ved siden av IT-studier ved HiO IU).

Så dette var muligens en vanlig rutine, i Rimi.

Og flaskerommene på Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken, (og muligens andre, store Rimi-er).

De ville da noen ganger flyte over av en uhygienisk smørje, av flatklemte ølbokser og engangs-plastflasker, da.

Siden det var utbredt i Rimi, å fuske, når man liksom skulle tømme boksautomaten, da.

Men Tomra var muligens fornøyde.

For de må vel ha tjent en liten formue, (eller noe), på å fikse alle dørene, til boksautomatene, i Rimi-butikkene, da.

Det er mulig.

Men jeg var ikke særlig fornøyd, der jeg satt, (på Egons der), liksom med en pipelyd inne i hue fortsatt, da.

Etter å ha slitt med en boksautomat, som var ødelagt på grunn av en dum fuske-rutine, (må man vel kalle det), en hel lørdag, på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Egons, det er en biffrestaurant da, (fant jeg ut).

Og jeg bestilte vel en biff, til 160 kroner, (eller noe), tror jeg.

(Noe sånt).

Men jeg husker at Carolina hadde bestilt en rett til 200 kroner, (eller noe).

Og da fikk jeg kjeft av Anne Neteland, i etterkant av det her ledermøtet, husker jeg.

For hu sa at: 'Man behøver ikke å bestille det dyreste på menyen'.

Men det visste jeg faktisk fra før.

For jeg hadde jo vært på den biffrestauranten, på baksiden av Rimi Karlsrud der, i 1997, (var det vel).

Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

Og da bestilte jeg jo bare entrecote, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

(Siden jeg hadde fått høre det før, i Rimi, at man ikke skulle bestille det dyreste på menyen, da.

Muligens av Magne Winnem, eller noe sånt).

Så jeg bestilte nok ikke det dyreste på menyen, på Egons heller.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men jeg mener at det var ferskvareansvarlig Carolina, som bestilte den dyreste retten, av oss fire-fem Rimi Kalbakken-ansatte der, da.

Men det var bare snakk om at den retten kosta 30 kroner mer, (eller noe sånt), enn en vanlig entrecote-biff, da.

Så det var vel ikke all verden, (tenkte vel jeg da).

Og jeg kom ikke på noe å si, da distriktsjef Anne Neteland kjefta på meg, på grunn av det her, da.

Men nå så kom jeg på det.

At jeg kunne jo bare ha sagt det, at Carolina jo var ferskvareansvarlig.

Så hu jobba jo med biff, til daglig.

Så hu måtte vel få lov å kjøpe seg en spesialitet, innen biff-sjangeren, (hvis hun ønsket det), når hu først var på biffrestaurant med jobben, liksom.

For hu var kanskje lei av de vanlige biffslagene, som hu dreiv og bestilte og pakka, flere ganger i uka, som en del av jobben sin, da.

Kan man vel kanskje forestille seg, ihvertfall.

(Noe sånt).

For jeg fortalte vel distriktsjef Anne Neteland det, at det var assistent Kjetil Prestegarden sin ide, å ha ledermøtet på en restaurant.

Likevel så fikk jeg høre det, etter julebordet, av Anne Neteland.

At jeg virkelig visste hvordan jeg skulle bruke opp hele sosialbudsjettet raskt, da.

Og at hun aldri hadde hatt noen butikksjef som hadde brukt opp hele sosialbudsjettet så raskt, da.

Men det eneste jeg hadde brukt sosialbudsjettet på, det var jo ledermøtet, som assistent Kjetil Prestegarden ville ha på Egons.

Og så var det julebordet.

Og sosialbudsjettet, det er på cirka 500 kroner, per ansatt, per år.

Og da pleier butikksjefene å holde av cirka 450 kroner, per ansatt, til julebordet.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sosialbudsjettet i Rimi, (ihvertfall på den her tida), det kunne man nesten like gjerne ha kalt for 'julebord-budsjettet', da.

Så da distriktsjef Anne Neteland gjorde et poeng av det, at jeg var rask til å bruke opp sosialbudsjettet, da jeg begynte i jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, like før julebordet, i år 2000.

Så var dette egentlig bare som en konstruksjon, fra henne, vil jeg si.

Det var som det med julekvelden og kjerringa.

Anne Neteland var liksom overrasket over at julebordet var like før jul, da.

For å liksom prøve å få fram hovedinnholdet i Anne Neteland sin klage på meg, da.

Så Anne Neteland hu dreiv med noe sånn 'goddag mann økseskaft'-prating, på Rimi Kalbakken der, vil jeg si.

Hu ble liksom overraska over selvfølgeligheter da, og mente at vanlige ting var grunn til å klage, på meg, da.

Så hu dreiv og dramatiserte da, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde vel også sagt det, til distriktsjef Anne Neteland, at assistent Kjetil Prestegarden, ville ha det ledermøtet, på Egons der, før vi dro dit.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Og Anne Neteland, som klagde på den selvfølgeligheten, at jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

Og hu hadde jo selv 'luket ut' en room-service-regning, fra Storefjell Høyfjellshotell, på snaue to tusen kroner vel, fra Rimi Kalbakken sin safe, noen uker før det her, da.

Så 'look who's talking', kan man si.

Jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

Noe som er vanlig, i Rimi.

Også får jeg klage fra distriktsjef Anne Neteland, for det.

Men den forrige butikksjefen Kenneth, han hadde kjøpt drinker, på room-service, for cirka to tusen kroner vel, på Storefjell, noen få måneder, før det her, da.

Men det dysser distriktsjef Anne Neteland ned, da.

Og så blir hu istedet liksom overrasket, over at Rimi Kalbakken var med på det årlige julebordet, da.

Det vil si at hu ble overraska av en tradisjon, da.

Da er noe galt, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Egons der.

Så hadde vel noen av de andre lederne, på Rimi Kalbakken, (assistent Monika vel), spurt meg om det ikke skulle være sånn, at de andre lederne også skulle være med og bestemme der, (eller noe sånt).

Men da hadde jeg svart det, at nei, det var jeg som skulle bestemte og sånn, da.

Og at jeg liksom skulle lede Rimi Kalbakken på min måte da, (eller noe sånt).

For det var jo dette, som PØF hadde sagt til meg, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken.

Og jeg som liksom hadde blitt programmert av PØF, til å tenke da, (vil jeg si).

Og som jeg begynte å 'bable' om, på Egons der, når jeg liksom fremdeles hadde den pipelyden, fra boksautomaten, inni hue, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg sa vel også det, på Egons der.

At vi fikk lov å drikke en eller to øl, til maten.

Men hvis at det var noen som ville ha mer enn en eller to øl, til maten der.

Så måtte de betale det av egen lomme, da.

(For det var vel det som var vanlig i Rimi, hvis jeg hadde skjønt det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg husker forresten ganske vagt nå.

At jeg var på Peppes Pizza, nederst i Karl Johan vel, sammen med Rimi Kalbakken.

Like etter at jeg begynte der vel.

Og jeg mener også å huske, at jeg prata med assistent Monika, på Stedet, etter den pizza-spisinga.

(Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

Så det kan være at jeg også brukte til en Peppes-tur, fra sosialbudsjettet da, i år 2000, på Rimi Kalbakken.

Og at jeg huska litt feil, når jeg skrev om den klaginga, fra Anne Neteland, på at jeg brukte opp sosialbudsjettet så raskt, på Rimi Kalbakken.

Men jeg tror ikke at jeg det var jeg som kom på den ideen, å dra å spise pizza, på Peppes Pizza.

Men da jeg jobba i PØF sitt distrikt, så fikk vi jo ganske mye ekstra penger, på sosialbudsjettet, i år 2000, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Jeg husker ihvertfall at jeg var både på Peppes Pizza, (i Stortingsgata), og Sofies Mat og Vinhus, (på Rådhusplassen), med Rimi Nylænde.

Og jeg tror at begge disse to sosiale aktivitetene må ha vært i år 2000, vel.

Så hvorfor ikke Rimi Kalbakken fant på noe sosialt, i år 2000, før jeg begynte der, (i oktober-måned, må det vel ha vært).

(Sånn som det virker som for meg ihvertfall).

Det veit jeg ikke.

Men det vet sikkert de lederne som jobba der, før jeg begynte der, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.